Kjeldearkiv:Tidsskrift for Valdres historielag 1937

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Artiklane er henta frå Tidsskrift for Valdres historielag 1937. Artiklane er skrive av Olav Moe og av A.O. Øyo.

Gamle Valdressspelemenn III

NILS BEITOHAUGEN

av Olav Moe

All sann kunst er merka av den person som skaper kunsti eller ber ho fram. — Det gjeld ogso i song og musikk. Dei gamle bondespelmenn nådde høgdi når dei makta å leggja sitt eige livslynde i spelet. Difor vart dei ymse spelemenn mykje ulike i spelemåten endå um dei hadde same læremeister.

Knut Ringestad, Gullik Teigstad, Ola Strand og Krosshaugen var alle lærlingar av Jørn Hilme. Dei spela stort set slåttane likt — so likt at dei fleire saman kunde spela slåttane saman og samstundes, men likevel hadde dei alle kvar sitt serdrag i spelet sitt.

Nils Beitohaugen var nærmast læresvein av Krosshaugen og ein ekte kunstnarnatur, med eit sermerkt drag i spelet sitt. Ein kan seia at han spela Hilme-spel — på eit vis — då læremeisteren han, Krøsshaugen, hadde lært mest av Hilme; men likevel var det lite av Hilme-dåm over spelet hans. Grunntoet var der, same uppbyggjing, same ristetak og dobbeltgrep som i Hilme-spelet, men på same tid heilt ny farge og flukt over spelemåten. Det var ikkje den breide, runde, fulltonande klang og dei trollske bogekast som var so sermerkt hjå Jørn Hilme. Nei! Men tirlande fint og sylvklårt og med ei makelaust tilmåta småkroting, kanskje litt for mykje av hakkande, hoppande bogeføring — samanlagt eit heilt personleg, kjenslefint spel. Han likna ikkje på nokon av dei gamle spelmenn som hadde lært beinveges av «Hilmeguten». Det var ekte Beitohaug-spel, med litt islett av Krosshaugen.

So personleg utmeisla var Beitohaug-spelet at ingen som livde saman med han, eller no liver etter han, ikkje eingong hans eigen son, som stort set er ein bra spelmann, hev den minste smak av sjølve Beitohaug-spelet. Det var det varnæme, stillfarande, kravlause, men samstundes sjølvtrygge huglyndet hans som glitra og skein igjenom slåttane. Eigen dåm og eiget drag fullt gjenomført! Det var ingen likskap med nokon av alle dei gode spelemenn som livde saman med han i Øystre Slidre dalføre eller i andre bygder i Valdres, frårekna Krøsshaugen i Vang. Det var sikling og sildring av fjellbekken, dei ville sprell og kast frå stormane over Bitihorn og dei andre nutar og skar nordover etter Bygdin-fjorden.

Det var gamalt Valdres-spel, kan ein seia, men med ein heilt ny toneflaum og ny fargebragd med små, personlege islett her og der, høveleg og fint tilmåta.

Ingen spelemann i Øystre Slidre eller andre stader har i samtidi eller seinare havt so personleg og småfint eit spel. Og tilslutt: Ein må med sorg sanna at med Nils Beitohaugen døydde den siste rest av Krøsshaugslåttane ut i Valdres. Og ein må sanna endå meir, at det personlege flogvit vert meir og meir sjeldsynt i Valdres-spelet etterkvart. Dei unge som no kjem til, og som både syner evne og vilje til å halda på folkemusikken, dei vanvyrder synbert det som er rotekte i Valdres-musikken. Ikkje eit ekte drag har dei av Hilme-guten eller av Beitohaugen — helst lån frå Telemark og andre bygder.

/ Olav Moe.

VANG VAR ET VIKTIG ARNESTED FOR FOLKEMUSIKK

av A. O. Øyo

Det er nokså bekjent at øvre Valdres gjennem tidene har hatt en rekke fremragende spillemenn og en rikdom av gamle stev, melodier og slatter. Det viste sig allerede da organist Ludvig M. Lindemann i 1840 og utover begynte å optegne gamle toner, melodier og slåtter, at av 539 som da kom på trykk, var over 300 funne i Valdres. Senere har flere musikkinteresserte fortsatt dette arbeide, og gjennemfaret bygdene og optegnet en del helst hos eldre spillemenn. Likevel kan man vel gå ut frå at en del av disse historiske kunstskatter er gått tapt. Der finnes ennu over Valdres en hel del fremragende spillemenn, men det er få av dem som kan måle sig med de gamle når det gjelder å spille de gamle såkalte lyaslåtter.

Det fortelles at Øye — anneks i Vang — øvste bygd i Valdres-dalen var der for en tid siden spillemenn på næsten hver eneste gard i bygden. En forretningsmann fra Oslo reiste gjennem Valdres som turist og stanset på skysstasjonen Kvame. Han blev var to feler som hang på veggen, og spurte om der var spillemenn i huset og i tilfelle om de vilde spille for ham. Der satt to mann inne sammen med en gammel gubbe, og den ene tok ned felen og spilte meget godt. Da han var ferdig, leverte han felen til den andre, og han var også mester i faget. Mens denne spilte, kom en nabo inn, og til den reisendes forbauselse tok denne også felen og spilte omtrent likeså godt. Den gamle gubbe hadde hittil sittet som en taus tilhører; men da den siste holdt op, leverte han felen til gamlingen, der uten nølen tok den og handterte den med en ungdoms ferdighet, og den ene vakre slått avløste den annen. Den reisende bad skyssen vente ennu en stund, tok frem sin dagbok og optegnet dette sjeldne tilfelle. Han betraktet dette som en sjelden oplevelse å treffe 4 menn som tilfeldigvis traff sammen på en gard, og som alle var utmerkede spillemenn.

LARS MIKKELSEN KRØSSHAUG

Når samtalen nu for tiden er om de mest navngjetne spillemenn, nevnes alltid Lars Krosshaug eller Krøsshaugen som en av de beste. Skjønt han levde i den første halvdel av forrige århundre, er dog hans navn nokså kjent ennu, både fordi mange av hans slekt blev spillemenn, og på grunn av hans eiendommelige evne til å spille de gamle såkalte lyaslåtter. Av disse kunde han en hel mengde. Hvem han hadde lært disse hos, kjenner man nu ikke; men noen skal han selv ha komponert.

Han var fødd 26. juni 1785 på en liten husmannsplass, Krosshaug, ovenfor Thune i Vang hovedsogn, en plass som hans foreldre hadde ryddet; men som for lang tid siden er utlagt, og hvor bare noen forfalne grunnmurer ennu står igjen. Hans foreldre var Mikkel Eriksen Kvale og Rangdi Larsdtr. Thune.

Lars begynte allerede som smågutt å spille fele. Hans første læremester skulde være hans mor. Hun var en mester til hulle slåttene, og gutten spilte dem efter. Han begynte snart å spille i danser, og det fortelles at ungdommen, når det var dårlig føre, bar ham på ryggen til dansestedet. Her plaserte de ham på bordet, så han kunde trå takten i benken, da hans føtter ikke nådde gulvet frå en stol.

Han blev som voksen uten sammenligning første spillemann i bygden, og søkt til alle bryllupper og andre festligheter. Han tok sig lange turer over til Sogn og Hallingdal og vant allesteds beundring.

Når de dansende gjester i laget holdt hvile, kunde Krøsshaugen ved omstemning av felen underholde selskapet med de gripende, vemodsfulle lyaslåtter som han alltid hadde en sådan mengde av på lager. Enhver slått hadde sitt navn eller sin historie. Den hadde huldren hullet, den var lært av nøkken i et fossefall, den sang Thomaskirke-klokkene på Filefjell, og den hadde oksen til huldren rautet o. s. v.

Om lystigheten i laget var nokså stor, stilnet det nu snart av når de gamle slåtter kom. Overtroen var i de dager nokså stor. Folk hadde uvilkårlig en anelse om at dette høitidelige, gamle, manende og lokkende spill, der var bevart fra fortiden, og til dels hentet fra haug- og bergfolk, og som formådde å sette tilhørerne i en sådan andektig stemning, måtte påhøres med alvor og stor opmerksomhet.

Krosshaugen var skredder og en meget god treskjærer, og mange av hans utskårne arbeider, såsom kirkeseler og kirkesleder o. 1. er i de senere tider solgt til opbevaring på museer som antike verdigjenstander.

I den tiden Krosshaugen levde, var der rikelig adgang til sterke drikker over bygdene. Enhver kunde da brenne brennevin. For Krøsshaugen var nok denne vare en stadig fristelse, da han som oftest var i selskaper hvor der oftest vanket overflødig med sterke drikker. Enden blev dessverre at han falt mere og mere i denne last. Til slutt lot han sitt skredderhåndverk hvile og for rundt i bygdene med felen og spilte og drakk. Han opnådde ingen høi alder, bare 45 år. Han hadde spilt i et barsøl på gården Holien i Øye anneks. Så skulde han gå derfrå til Strand som ligger noe lengere oppe i samme bygd og spille i et bryllup. Som han gikk opover isen på Strandefjorden, i en omtåket tilstand, gikk han bort i en råk hvor det hadde samlet sig en del vann. Her falt han om, og før tililende folk nådde frem, var han allerede død. Dette hendte 21. mars 1830.

Han efterlot sig foruten konen 5 sønner og en datter som alle drev skredderhåndverket. Alle disse blev gift og fikk hver sitt hjem. Frå disse nedstammer en vidt forgrenet slekt såvel her som i Amerika. Slekten er begavet og meget musikalsk. To av sønnene, Lars Larsen, der også fikk tilnavnet Krøsshaugen d. y., og Anders Larsen Teigen, blev også utmerkede spille-menn. Dog overgikk Krøsshaugen d. y. aldeles broren i å spille det gamle nasjonale spill, der nu synes å være kommet mer til verdighet igjen. Han flyttet frå Vang i sine beste år og kjøpte sig en liten gard Tølto i Beito i Øystre Slidre. Her bodde han til sin død.

Ved siden av sitt gardsbruk drev han skredderarbeide rundt om i bygden. Han hadde alltid med felen som et annet nødvendig redskap, som hørte med til skredderhåndverket. I fristundene blev det da saktens anledning for husets folk til å høre skredderens dyktighet som spillemann. Da han blev nokså berømt for sitt felespill, kom folk lange veier for å høre og lære av ham; men ingen hadde vel bedre adgang til å lære av ham enn en gutt frå nabogården, og som voksen blev en av Valdres beste spillemenn. Hans navn var:

NILS NILSEN BEITOHAUGEN

Han var født på Beitohaugen 1863 — en nabogard til Tølto, gården til Lars Krøsshaug. Frå sine tidligste småguttdager hadde han vært en opmerksom tilhører når gamlingen i Tølto spilte. Allerede 10 år gammel kunde gutten på en nokså skrøpelig fele han seiv hadde laget, spille melodier og bruddstykker av en og annen slått. Det undgikk heller ikke Krøsshaugens opmerksomhet at her var et sjeldent geni til stede til å opfatte melodier og slåtter, og Krøsshaugen gjorde også sitt til å gi gutten anledning til å lære alt hvad han selv kunde.

Da Beitohaugen var i konfirmasjonsalderen, bad han sin søster sette sig ned ved siden av ham og telle de slåtter han kunde. Jenten talte til noe over hundre uten at samme stykke blev spilt omigjen. Det varte ikke lenge før Beitohaugen blev mesterens overmann og blev kjent for sin sjeldne dyktighet og fine spill — og søkt til bryllupper og festlige sammenkomster såvel i Øystre som Vestre Slidre og Vang.

Da hans læremester Krosshaug nådde en nokså høi alder, sier det sig seiv at hans spill fikk en mer dirrende og ustø klang, og de siste leveår nektet de stive fingre helt å gjøre tjeneste på strengene. Han budsendte da ofte Beitohaugen når han ikke selv valgte å gå til hans hjem, at han skulde komme og spille for ham, og han nevnte da de slåtter han helst vilde høre. For hver gang måtte han spille den gamle lyaslått, den siste hans far hadde spilt før han gikk i isen. Den gamle gubbe felte for hver gang tårer ved å høre omigjen de samme gamle Krøsshaugslåtter som han selv og faren hadde spilt. Han kjærtegnet så Beitohaugen og takket ham for at han var så vennlig å føie ham. Straks før sin død overleverte han Beitohaugen som gave sitt kostbare feleskrin, som han hadde mottatt i arv efter sin far. Skrinet er over 100 år gammelt og rikt utskåret overalt med navn og årstall. Dette skrin blev likevel efter Krøsshaugens død overlatt igjen til hans datter, fru G. Andersen Hamre i Vestre Slidre; men blev senere igjen sendt til slektninger i Amerika. Felen fikk sønnen Lars Larsen Krøssengen som også spilte fele. Nils Beitohaugen blev ingen gammel mann, bare vel 50 år.

Han var en snild, fåmælt og stille mann, og søkte ingen berømmelse. Således var han en vinter tilbudt å reise i flere fylkes-ungdomslag på Vestlandet og spille. Han var sikret et høit honorar; men hertil svarte han: «E synist kji e kan reise o vera burte so lengji ifrå desse store familie mine. Forresten kvir e me før o upptre o reise so langt burt. Dæ e trygast før me o rusle heime i Beito.» Han var en kunstner — meget god smed og urmaker, uaktet han ingen faglig utdannelse hadde hatt til disse arbeider.

De siste år han levde nektet han å spille i bryllupper og festlige sammenkomster. Derimot spilte han gjerne for hvem som helst som kom til gards for å høre ham.

Hans gamle fele, arbeidet av Trond Isaksen Flatebø, eies nu av sønnen Engebret Beitohaugen som handterer den med stor dyktighet. Engebret er nu i sine beste år. Han har flere ganger møtt op på kappleiker og likeså spilt i radio. I 1931 fikk han på en større kappleik i Oslo 2. premie, og blev tilkjent Valdreslagets pokal som beste spillemann frå Valdres på denne kappleik.

Når jeg i foranstående bare har nevnt disse 4 spillemenn, da er hensikten hermed å vise at de 3 siste er arvtagere til Krøsshaugen d. e. i å spille de gamle lyaslåtter. Alle disse gamle slåttene er i disse 4 ledd bevart og spilles nu av Engebret Beitohaugen. Skulde ikke alle disse gamle slåtter være optegnet, burde det gjøres. De er for verdifulle til å bli borte.

/ A. O. Øyo.

Livssoge til Nils Beitohaugen vil truleg koma i «Tidsskrift for Valdres historielag» seinare. Skriftstyret.