Kjeldearkiv:Var ”Quindemennesket” Ulrica skyldig i Gamlebybrannen i 1784?

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Artikkelen er skrevet av Nils Hetmann og Thorbjørn Sørlie, og har vært publisert i Fredrikstad museums årbok MindreAlv V, s. 115

I 1784 oppstod det en brann i Gamlebyen i Fredrikstad som kunne blitt ganske omfattende. Man hadde brannen 20 år tidligere i minne, og byen og det militære hadde gjort en del foranstaltninger for å slippe dette en gang til. Men 19. august 1784 begynte altså en ny brann i 14. kvartal, lengst oppe i nord-vest.

Denne brannen og rettssaken etterpå er nevnt i komprimert form i byhistorien. Carl Plünneke har i en avisartikkel 2.8.1900 også skrevet litt om dette. Bl.a. står det:

Ildens Voldsomhed var aldeles forfærdelig, og dersom Guds Almagt ved Vindens vendelse under Branden samt Sprøiternes brug og de derunder gode Foranstaltninger av Guarnisonen ikke havde været, tillige all muelig Arbeid af Menneskelig magt; Saa havde det kongelige Arsenal og Krudttaarn, som ikke var beliggende mere end 20de Skridt fra Brandens udbrud, med alle de andre betydelige Bygninger, den ganske Bye bleven et bedrøvelig offerfor Ilden.

Så var det å finne en syndebukk, for et sted hadde jo brannen begynt. Vi har funnet fram til rettssaken, og skrevet den av, men presenterer den her i en modernisert form. De lange og oppstyltete setninger er omskrevet og gjort forståelige. Selve saksgangen stemmer ellers med den originale rettsprotokoll.

Den 10. september 1784 ble en brannrett satt på rådstuen i Fredrikstad. Retten ble ledet av borgermester og byfogd Garde, som i egenskap av byskriver også førte protokollen. Videre var tilstede branninspektør Christian Clemetz og brannassistent Peder Løwe. Stadskapteinen, hr. Jens Lowum, hadde imidlertid meldt fra at han denne dag ikke kunne være i retten da han skulle utføre andre oppgaver ved Onsøytinget, dit han hadde reist.

Brannmester Hans Slærøe sto fram for retten med den formodning at gjennom det forhør som var opptatt den 24. august, var det "Quinde Mennesket" Ulrica Andersdatter som ved sin skjødesløshet var opphavet til brannen.

Rømte fra byen under brannen

Denne ulykkelige brann hadde ødelagt både jomfru Voigts gård samt adskillig av de andre innbyggernes hus. Derfor ga byfogden ordre om at hun straks måtte bli ettersøkt, fordi hun rømte fra byen under brannen. Hun ble arrestert den 2. september og hadde siden, under bevoktning, sittet i byens fengsel.

For å få hennes forbrytelse belyst og påkjæret hadde retten skriftlig stevnet Ulrica Andersdatter til å møte retten denne dagen sammen med en del vitner. Stevningen mot henne var lovlig opplest. Den arresterte Ulrica Andersdatter sto frem for retten uten bånd eller lenker, sammen med samtlige innstevnede vitner. Et unntak var konen til Jon Hansen, Gundbjør Nielsdatter, som etter hva hennes mann sa, ikke kunne møte fordi hun nettopp var stått opp fra barselseng. Jomfru Voigt var tilstede, men etter vitnenes utsagn kunne ikke jomfru Anne Kraft møte fordi hun måtte holde sengen. Grunnen var de skader hun fikk under brannen. Det var heller ingen som møtte på hennes vegne.

Brannmesteren la så fram i underskrevet stand de forklaringer som byfogd og borgermester Garde tok opp vedrørende brannen den 24. august. Av disse var det grunn til å mistenke Ulrica Andersdatter for å være den fysiske årsak til brannen. Byfogden forbeholdt seg retten til å føre de innstevnede vitner, alt etter nødvendigheten.

Tidligere dømt til 8 års fengsel

Den arresterte Ulrica Andersdatter forklarte at hun var 50 år gammel og født her i byen. Hennes far var artillerikonstabel Anders Olsen og hennes mor het Olaug, men etternavnet husket hun ikke. Begge foreldrene var nå døde. Hun var bare 11 år da moren døde, og fra den tid har hun måttet tjene til sitt daglige brød, for det meste på landet. For en del år siden, da hun tjente hos Christian Pind i Borge, og etter brannen i Fredrikstad 1764, ble hun av fogden dømt til fengsel i 8 år fordi hun fikk sitt 3. barn utenfor ekteskap. Denne straffen hadde hun sonet.

Fra tukthuset kom hun i tjeneste hos kapellan Thunøe i Skjeberg. Her var hun i 3 år, og kom så tilbake til Christian Pind. Her ble hun bare 1 1/2 år. Etterpå hadde hun vært rundt omkring, men hadde ikke hatt noen varig jobb. En stund var hun hos Jens Pedersen på Huseby, så hos vollmester Smith på Rakkestad og John Hansen i Vaterland. Til byen kom hun i våren 1779 og har bodd hos vognmann Hans Larsen. Hun forsørget seg ved å ta tilfeldig tjeneste hos folk.

På denne måten ble hun kjent i jomfru Voigts hus, hvor hun hjalp både henne, jomfru Kraft og konen til konstabel Jens Jensen.

På spørsmål fra retten om hun var i jomfru Voigts hus den 19. august om ettermiddagen og hva hun da hadde der å gjøre, svarte hun bekreftende og ga sin forklaring.

Det var om ettermiddagen at hun tilfeldigvis kom gående forbi huset. Jomfru Anne Kraft satt da i den nordre stuen, den på hjørnet. Hun knakket på vinduet og ba henne å komme inn. Der fikk hun beskjed om å hente vann fra elven til å bløtlegge klær i, som skulle vaskes dagen etter. Dette sa hun seg villig til, og jomfru Kraft fulgte henne ut i svalgangen og lukket opp stuedøren som gikk inn til det store kjøkkenet. Her snudde jomfru Kraft, og Ulrica gikk gjennom døren og inn i kjøkkenet.

Til elven for å hente vann

Da hun kom inn der, så hun seg om etter vann for å sette over tekjelen. Men, den kjørel som vannet alltid sto i, var tom. Hun satte derfor en slå for kjøkkendøren, tok en bøtte og gikk ned til elven etter vann. Da hun kom tilbake hadde hun også med seg en gammel trøye og et forkle som hun hadde hatt liggende på vollen, rett ovenfor Paul Mathisens port. Disse tingene la hun fra seg på kjøkkenbenken slik at hun kunne stryke dem etter hun hadde kokt tevannet.

Hun gikk så inn i kjøkkenet til konstabel Jens Jensen for å få fatt i noe brennende til å tenne opp med. I asken på skorstenen fant hun en liten glo som hun la i en fyrtønne av jern. Den sto i Jensens kjøkken. Med tønnen i den ene hånden, og den andre over åpningen, gikk hun tilbake til det store kjøkken. Her la hun gloen på skorstenen og tok frem to små brannjern og tente opp under. Fyrtønnen satte hun fra seg på skorstenen.

Etter at hun hadde fått fyr, gikk hun bort til en flisekurv som sto ved enden av skorstenen og hentet noen høvelspon som hun la på varmen for at det skulle brenne godt. Deretter tok hun tekjelen, slo i vann fra bøtten og satte kjelen på brannjernet over varmen. Resten av vannet som var tilbake i bøtten, slo hun i en kobberpanne ved siden av skorstenen. Det var i denne panne at klærne skulle bløtes, og som jomfru Kraft hadde bedt henne hente vann til.

Imidlertid var ikke det resterende vann tilstrekkelig, så mens det brant under tevannet, tok hun igjen bøtten, gikk ned til stranden ved Færgeporten for å hente en til. Hun hadde da ikke lagt noe mer på varmen før hun gikk. Hun fortalte at hun nok oppholdt seg omtrent en halv time å bryggen. Hun ville samtidig se om det kom noen inn med fisk som hun kunne kjøpe. Da ingen fiskere kom, gikk hun tilbake med bøtten full av vann.

På tilbakeveien satte hun bøtten fra seg i Paul Mathisens port og gikk inn i gården med tanke på at hun kanskje kunne få noe å drikke. Hun snakket ikke med andre enn Mathisens lille sønn, og noe å drikke fikk hun ikke. Hun gikk derfor ut porten, tok bøtten og skulle gå hjem til jomfru Voigt.

Stakk av fra byen

På veien møtte hun en soldat som fortalte at det var brann hos jomfru Voigt. Da ble hun redd, men gikk likevel til huset med vannbøtten, som hun satt i portrummet. Herfra så hun at kjøkkenet var i brann og at folk kom bærende med jomfru Kraft, som hadde fått brannskader.

Nå ble hun svært redd, fordi det var hun som sist hadde gjort opp varme i kjøkkenet. Av den grunn tenkte hun at hun ville få skylden for brannen og trodde derfor det var best å stikke sin vei. Hun sprang derfor bort til Hans vognmann og tok med seg en strå- eller halmhatt, samt et par gamle sko hun hadde liggende der. Disse tingene puttet hun under armen og gikk så til Skjeberg. Der fikk hun sove på en husmannsplass i nærheten av Gudslund.

Videre sa hun at hun ikke hadde andre ting med seg enn hatten og skoene og benektet derfor vitnene Mathias Henrichsen og Ole Gulbransen som hadde forklart noe annet. Hun ville heller ikke tilstå at brannen var oppstått på grunn av hennes uforsiktighet. Hun har alltid vært forsiktig og redd for varmen. Ja, da hun satte på tevannet, sopte hun rundt med hånden og la alle småfliser inn under kjelen. Det var derfor ikke en flis å se på gulvet, unntagen de som lå i den store kurven, og den var ikke mer en halvfull. Forøvrig lå det noen store battingsfliser på pallen av skorstenen. Det var disse som jomfru Kraft alltid satt på når hun drakk te eller spiste i kjøkkenet. Det kunne jo være at det hadde spraket bort på disse, eller at glør fra skorstenen hadde sprutet bort i flisekurven. Dette kunne hun ikke bedømme, men hun ville ihvertfall alltid forsikre at brannen ikke var hennes skyld. Hun hadde heller ikke merket hverken varme eller røk utenom den i skorstenen da hun forlot kjøkkenet. Hun hadde ikke vært i kjøkkenet før på dagen og ikke røkt pipe, da hun ingen pipe hadde med seg.

Så ble arrestanten spurt om hvorfor hun ikke hadde skaffet seg et varig arbeid, istedenfor å farte rundt på egenhånd. Hun svarte at hun nok hadde lyst til å arbeide fast, men for henne som et gammelt menneske, var det vanskelig å få slikt arbeid. Det gikk så mange unge, friske mennesker som heller ikke fikk arbeid. Dette var årsaken til at hun måtte ernære seg på egen hånd.

Vitnet, konstabel John Olsen, hadde forklart at han så arrestanten i kjøkkenet omtrent en time før brannen. Da lå det noen fliser ut over skorstenen. Disse trodde han Ulrica hadde lagt der for å tenne opp med. På spørsmål svarte hun at hun ikke hadde sett John Olsen den gang, og hun hadde heller ikke lagt fliser utover skorstenen. Det lå ikke andre enn de battingsfliser som jomfru Kraft alltid brukte å sitte på.

To år siden siste altergang

Nå fikk arrestanten spørsmål om hvorvidt hun hadde vært anholdt for andre forseelser enn hennes utenomekteskaplige forhold. Hun hadde ikke vært straffet for annet enn disse. Det var bare for dette hun hadde sittet i tukthuset. De siste spørsmålene dreiet seg om hennes kirkegang og når og hvor hun sist hadde gått til alters. Hun forklarte da at hun hadde sin altergang i Skjeberg kirke, men det var over 2 år siden siste gang. Heller ikke hadde hun vært i kirken denne sommeren, for hun eide ikke klær slik at hun kunne vise deg der. Men da hun bodde hos vollmester Smith, var hun både 1 og 2 ganger i byens kirke.

Da nå retten ikke kunne få flere opplysninger av arrestanten, kalte de inn vitnene Jens Pedersen Foeg, vognmann Hans Larsen med kone samt John Hansen, vitnene Paul Mathisen med kone og datter ble frafalt fordi de likevel ikke hadde noe og forklare. Etter at vitnenes betydning var forklart, ble de formant til å si sannheten, de rakte fingrene i været og avla ed.

Første vitne var Jens Pedersen Foeg. Han forklarte at Ulrica Andersdatter kom i hans tjeneste i januar måned og tjente hos han i 3/4 år. Hun var alltid kjepphøy og storkjeftet. Det var sjelden hun uten motvilje og murring ville utføre det hun ble satt til. Hun ville gjerne røke tobakk og var uforsiktig med varmen. Dette var årsaken til at han ble lei av henne og sa henne opp. Han hadde alltid hatt et våkent øye med henne. Det var vel derfor det ikke hadde hendt noe mens hun tjente hos ham.

Mer hadde ikke retten å spørre om, så vitne nummer 2, John Hansen, ble kalt inn og fikk lignende spørsmål. Det var sist i mai at Ulrica sluttet hos ham etter å ha vært der i omtrent 6 uker. Han hadde ikke noe å klage over med hensyn til hennes ærlighet, men hun var alltid stor i munnen og kom ikke overens med hans kone. Han merket nok at hun iblant var skjødesløs med varmen, og når han eller hans kone snakket til henne, ble hun igjen stormunnet. Hadde det ikke vært for hennes stormunnethet, hadde han ikke sagt henne opp. Hun var flink til å arbeide, og han hadde intet å utsette på henne for det.

Som 3. og 4. vitne fikk Hans Larsen og hans kone Ellen Augensdatter spørsmål om hvor lenge arrestanten hadde bodd hos dem, og hva hun siden hadde foretatt seg. De svarte samstemmig at Ulrica bodde i deres hus omtrent 8 uker før brannen. De hadde ikke leiet henne noe værelse eller rom. Ved bekjentskap med en fiskerkone som bodde hos dem hadde Ulrica fått adgang til huset. Hun lå på en benk om natten uten at de krevde betaling av henne. Om dagen gikk hun rundt hos folk i byen, og de så henne aldri før om kvelden. Hennes oppførsel la de heller ikke merke til, da de ikke kjente henne og hun foretok seg ikke noe lastverdig hos dem. Hvor uforsktig hun var med varme, visste de heller ikke. Hun ville gjerne røke tobakk når hun kom hjem om kvelden. Var det varme i gruen til å tenne pipen, så gjorde hun det. Ellers lot hun være.

Retten frafalt Jon Hansens kone som vitne etter at mannen erklærte at hans kone ikke kunne fortelle mer enn han alt hadde sagt. Vitnene konstabel John Olsen og Mathias Henrichsen som hadde forklart seg tidligere, fastholdt sine forklaringer.

Utilgivelig uforsiktighet

Etter at retten hadde bestemt møte på rådstuen til domsavsigelse den påfølgende mandag klokken 8, ble arrestanten ført tilbake til fengselet.

Den 13. september 1784 ble retten igjen samlet på rådstuen i Fredrikstad, med de samme medlemmer som sist. Brannretten hadde siden forrige møte fått utlevert bypresten Hofgaards attest om arrestantens oppførsel. Attesten var skrevet dagen før, og den ble opplest for Ulrica Andersdatter som var tilstede. Hun hadde ingen innvendinger mot det som sto der. Retten hadde heller ikke mer å spørre om. Saken ble tatt opp til doms og fikk følgende kjennelse:

Ulrica Andersdatter, har den 19. august dette år, vært i Giertrud Maria Voigtes hus. Det var på ettermiddagen, omtrent en time før brannen begynte i husets kjøkken. Hun nekter ikke for dette, og det bekreftes også av konstabel John Olsen som så Ulrica på denne tiden. Hun hadde da en bøtte hånden som hun skulle hente vann i, og gikk ut og inn et par ganger mens vitnet var der.

Likeledes har Ulrica, etter at hun tente opp og satte på tevannet, gått fra kjøkkenet for å hente en ny bøtte vann ved Fergeporten. Dermed har hun blitt borte fra kjøkkenet mer enn en halv time og i denne tiden latt varmen passe seg selv. Dette sier hun også i sin egen frivillige tilståelse, men at hun ved uforsiktighet har vært skyld i brannen, det nekter hun bestemt.

Derimot sier hun at hun var meget omhyggelig da hun tente opp. Hun skrapte sammen alle de fliser som lå på skorstenen og la disse under brannjernet før hun gikk fra kjøkkenet. Hun hadde heller ikke lagt mer ved under tekjelen enn de små stykker hun tente opp med. Det eneste var noen små fliser hun tok fra flisekurven. Hun hadde heller ikke hatt pipe eller tobakk på seg den dagen, enda mindre hatt varme i hånden da hun tok flisene i kurven.

Selv om det for retten ikke er mulig å få beviser mot henne, og den virkelige grunn til brannen ikke er funnet, så må det med all rimelighet antas at den er forårsaket av at Ulrica tente opp under tekjelen. Etterpå må gnister eller glør ha sprutet fra skorstenen og bort i flisekurven. Dette mens hun var ute etter vann. Vitnene har forklart at det hverken var røk eller varme å se før Ulrica tente opp.

I tukthus for å bli et bedre menneske

Det var en utilgivelig uforsiktighet av Ulrica å gå fra varmen når ingen var i kjøkkenet, og bli borte slik at ilden manglet ettersyn. Når man legger til de uttalelser som vitnene John Hansen og Jens Pedersen Foeg har kommet med om hennes uforsiktighet med varmen, må man si hun i hvert fall har vært skjødesløs.

Om hun ikke juridisk kan dømmes, må ihvertfall hennes moralske oppførsel i saken komme i betraktning. Da ser man at hun på grunn av sin store munn ikke har kunnet beholde sitt faste arbeid. Av prestens attest ser man også at hun har holdt seg borte fra nattverdbordet i mer enn 3 år og aldri gått til gudstjeneste. I stedet har hun flakket om på egen hånd, fra sted til sted. Om ikke annet så har hun for denne levemåte gjort seg straffeskyldig. Det kjennes derfor for rett at Ulrica Andersdatter bør innsettes i stiftets tukthus, for å bli et bedre menneske. Hun skal være der så lenge som den bestemmende styrekommisjon finner det for godt.

Ulrica ble ikke dømt for selve brannen. Den som kunne ha forårsaket den var vel jomfru Kraft. Det står at de kom bærende med henne ut av kjøkkenet, som da var i full fyr. Hun hadde brannskader, står det i rettssaken, og Dehli, som også har lest militære kilder sier i byboka, at de måtte slukke brannen i hennes klær. Om det hadde tatt fyr i hennes klær når hun skulle hente tevann, eller om hun hadde forsøkt å slukke en oppstått brann på kjøkkenet, vet man jo ikke. Byboka konkluderer med at jomfru Kraft var den fysiske årsak til brannen.

Hvor lenge Ulrica satt i tukthuset denne gang vet vi ikke. Hennes videre skjebne er ikke kjent. Hvor hennes tre barn tok veien vet vi heller ikke noe om. Vi presenterer denne historien fordi den gir et godt tidsbilde av Fredrikstad i en fjern fortid.

Mal:Forfatter