Kristen Jellum
Kristen Jellum (født 4. mai 1888 på Horsrud i Øvre Eiker, død 1968) var en norsk ingeniør som utvandret til USA. Han var svært aktiv i det norske skihoppermiljøet i Midtvesten. Lite kjent er det også at han var en pioner innen konstruksjon av hoppbakker. Han tok familienavnet til sin farmor, Dorthea Jellum, først som mellomnavn, men senere som eneste etternavn.
Oppvekst og utdanning
Kristen var sønn av Johan Andersen Horsrud og Anne Olsdatter Dramdal. Han var yngst i en søskenflokk på fem (to brødre og to søstre: Anders, Ole, Helga Marie, Gullaug Dorthea). På slutten av 1890-tallet flyttet hele familien til Kristiania. Ved folketellingen i 1900 bodde de i Sverdrups gate 12.[1] Han tar eksamen artium (reallinjen) i 1906 ved Frogner Høiere Almenskole, og samme år drar han til USA. Da hadde både Anders og Ole dratt før ham, og han oppgir Ole i Chicago som sitt reisemål.
I 1908 returnerer han til Norge på grunn av sykdom. Etter å ha blitt frisk igjen begynner han på Bergen Tekniske Skole[2] hvor han blir uteksaminert som maskiningeniør i 1910.[3] Han reiser tilbake til Chicago i 1910 og har forskjellige stillinger, blant annet ved konstruksjonsavdelingen hos Winslow Safety Boiler Co.
Skihopping og konstruksjon av hoppbakker
Jellum var svært aktiv i det norske skimiljøet i USA, som medlem av Norge Ski Club[4] i Illinois, men også som aktiv skihopper. Han vant flere pokaler, blant annet Norwegian Athletic Union Trophy – at Norge Ski Club Annual Tournament (se bilde). Denne vandrepokalen vant han til odel og eie etter seire i 1915, 1916 og 1917.
Etter hvert har det kommet fram at Kristen Jellum også var en pioner innen konstruksjon av hoppbakker. I en artikkel av Jakob Vaage i Skiforeningens årbok fra 1958[5] tilskrives Jellum æren for å være den første til å konstruere en idealbakke etter fysiske fall-lover der hopperen følger en parabelbane. Dette gjør han i 1915.
Følgende er sitat fra Vaages artikkel:
Når det gjelder hoppbakkene, anla man dem helt til ca 1930 “etter øyemål”. Det er sveitseren R. Straumann som først beregnet en bakke etter matematisk-fysiske lover. Etter den tid ble det plan i skibakkebyggingen. Nå viser det seg at Straumann ikke var den første likevel, selv om vi må gi ham æren for utviklingen. Det er han som mot tildels sterk motstand har konstruert de riktige “fartsbakker” i motsetning til de tidligere “fallbakkene” (som var lagt der de passet i terrenget), hvor ofte tilløp og unnarenn ikke harmonerte. Noe som vi forøvrig ennå sliter med her i Norge på grunn av økonomiske vanskeligheter.
I USA, i Midt-Vesten, var det ofte vanskelig å finne bakkeemner med naturlig overrenn og unnarenn. For i det hele tatt å kunne få i stand en bakke måtte man konstruere et stilas. De første stilasene (1911-1915) var nok også laget “på øyemål” etter den erfaring man hadde.
En av de gode skihopperne på den tiden, Kristen Jellum, som utvandret fra Eiker i 1910, var ingeniør. Han mente det måtte nøyaktige beregninger til for å få et riktig stilas, avpasset etter unnarennet, og at unnarennet måtte ha en viss helningsvinkel. Han konstruerte på grunnlag av fysiske fall-lover en idealbakke som passet etter den tids målestokk. Tegning av bakken og beskrivelse av den står i “Snøføyka” i desember 1915. (“Snøføyka” var et blad som kom ut en gang i året i Chicago, utgitt av skiklubben “Norge”). Tilløpet var noe brattere enn det Straumann 10-12 år senere mente måtte være det ideelle.
Vi har i alle år lest om Straumanns arbeid for å få bakkene inn under en riktig norm, og så og si standardisere dem. Det er hans fortjeneste at bakkene i dag over hele verden bygges etter nøyaktige beregninger, men det kan være hyggelig å vite at det er andre som har vært inne på de samme tanker før ham. Kristen Jellum som nå nyter sitt otium i Oslo, kan iallfall ha tilfredstillelsen av å være den første som offentlig har beskrevet en idealbakke.
Toralf Engan nevner også dette i sin bok “På toppen” fra 1998.[6]
Militær deltagelse
Under Første verdenskrig verver han seg til de amerikanske styrkenes ingeniørvåpen (308th Engineers, en del av 83rd Infantry Division). De ble sendt til Frankrike i 1918 og opererte bak frontlinjene med bygging av veier, broer og jernbane samt vedlikehold og reparasjoner av forsyningslinjer og infrastruktur. De er kjent for å være de første amerikanske troppene som bygget en bro over Rhinen. Han ble først utnevnt til secondløytnant[7] og senere til premierløytnant.[8]
I perioden 1921-1923 studerer han ved Northwestern University, Evanston, Illinois [9]. Dette var under noe som het United States Veterans’ Bureau Specials, spesielle utdanningsprogrammer/kurs laget for krigsveteraner, finansiert og organisert gjennom Veterans Bureau på 1920-tallet.
Han blir også ‘drafted’ i forbindelse med 2. verdenskrig, i 1942. Dette var en såkalt Old Man's Draft[10] (for menn født mellom 1877 og 1897) som fungerte som en registrering av arbeidskraft og kompetanse, men det medførte ikke utkalling til aktiv tjeneste.
Retur til Norge
Han flytter senere tilbake til Oslo og bosetter seg der. Den siste tiden tilbringer han på Eikertun alders- og sykehjem i Hokksund.
Referanser
- ↑ Digitalarkivet, Folketelling 1900 for Oslo
- ↑ Bergen Tekniske skole
- ↑ BTS-matrikkelen: ingeniører uteksaminert ved Bergen tekniske skole 1875-1975, s 45
- ↑ Norge Ski Club
- ↑ Snø & ski (årbok) 1958, Vol. 64 s 58
- ↑ Toralf Engan: På toppen s 124
- ↑ Kongsberg Tidende, lørdag 20. oktober 1917
- ↑ United States, Enlisted and Officer Muster Rolls and Rosters, 1916-1939
- ↑ Northwestern University Annual Catalogue 1922/1923
- ↑ Old Man’s Draft, USA, 1942