Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen

Kristoffer Svartbækkens grav på Løten.

Foto: Jensens (2007).

Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter.

En beryktet kriminell

Les mer om bildet i Tjukke Slekta nr. 1/2011.

Livstidsfangen Svartbækken ble i oktober 1874 løslatt etter å ha sonet syv år i Slaveriet i Trondheim for postrøveri. Det er noe uklart hvordan dette henger sammen, for allerede ved folketellinga 1865 var han på slaveriet, så han må enten ha sittet i minst ni år – og da kan noe ha vært varetekt, ettersom man den gang ikke fikk fratrekk for det – eller han har vært der i to omganger. Den første tiden tjente han til livets opphold som omreisende kremmer i områdene rundt Elverum og gjennom fattigstøtte.

Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.

En del barn betraktet ham likevel annerledes, noe Olaf Bull Aakrann mange år senere skulle fortelle:

Vi smågutter var relativt gode kunder hos ham. Jeg synes også å erindre at han enkelte ganger viste oss godhet og gav oss sukkertøy. Jeg ser ham ennå tydelig for meg når han med slepende gang og hoderysten passerte på veien forbi mitt hjem. Vi så etter ham. Han var jo en viss berømthet med sine 20 år på slaveriet. Jeg husker også hans antrekk. Han gikk i datidens store frakk, med skaftestøvler som rakk til kneet. Støvlene var trukket utenpå benklærne, og opp av støvleskaftet stakk en øks av størrelse som en alminnelig gjeterøks. Den bar han alltid på seg.

Etter løslatelsen skjedde det noe som varslet om at Svartbækken ikke hadde til hensikt å legge sin tungt belastede fortid bak seg: Skogeier Peder Dahl lot ved en anledning Svartbækken sitte på sleden under en skogstur. Han merket underveis at Svartbækken forsøkte å dra frem en øks fra støvleskaftet. Dahl reagerte med å slippe svepa i bakken, for deretter å be Svartbækken plukke den opp. Svartbækken hoppet da av for å hente svepa, men før han fikk kommet seg opp på sleden igjen, satte Dahl hesten i trav. Svartbækken klarte ikke å innhente ham.

Rovmord

Den årlige Grundsetmartn bragte Svartbækken til Vestad i Elverum i 1875. Det var her, på en gjestgiverigård, at han den 27. februar fikk øye på den 19 år gamle Even Nilsen Dæhlin (også kjent som Dælien).

Dæhlin var da på vei hjem til sine foreldres gård i Stange etter å ha vært i Trysil for å selge korn. Dæhlin var blitt advart om at markedet trakk til seg en mengde tvilsomme folk som gjorde det utrygt å ferdes langs veiene, særlig nattestid. Men Dæhlin insisterte på å reise såpass sent, for han hadde hastverk.

Han satt og drakk kaffe med en annen hedmarking da Svartbækken kom bort til bordet deres og gjorde seg ynkverdig nok til å vekke Dæhlins forbarmelse. Etter å ha spandert mat og kaffe på Svartbækken, tilbød Dæhlin ham skyss videre til Husum. Dæhlin lot også den gamle mannen kjøre hesten.

Men det lå ikke for Svartbækken å vise takknemlighet. Istedet planla han å rane Dæhlin, selv om dette betydde å drepe bondesønnen. Etter to mil stanset Dæhlin ved en gård der det ble servert. Svartbækken sa han ikke ville ha, og gikk deretter videre mot en annen gård for å legge seg på lur i den kalde natten og vente på at Dæhlin skulle passere med sin hest og slede. Svartbækken ventet ikke forgjeves: Han gjorde noen lange hopp før han kom opp på siden av Dæhlins slede, for deretter å angripe 19-åringen med øksen. Svartbækken påførte Dæhlin fryktelige og dødelige hodeskader med sine øksehogg.

Etterforskningen

Tidlig om morgenen 1. mars observerte en bonde på Løten en hest med blå slede ved gården sin. Han gikk bort til den og ble møtt av et uhyggelig syn: Hundeskinnspelsen og alt det andre som lå i sleden var oversprøytet med blod. Han kunne raskt konstatere at det hadde funnet sted et rovmord og tilkalte lensmannen.

På Kongeveien ble det funnet spor som passet til sleden. Disse ble fulgt tre kilometer inn i skogen. Et stykke unna veien fant de liket av den unge mannen, på snø som var gjennomtrukket av blod. Hele pannen til Dælien var slått inn. Morderen hadde bare unlatt å stjele skjorten til sitt offer, som ellers var naken. Både lik og mordvåpen var blitt forsøkt skjult under et mindre grantre. Lensmannen kom imidlertid senere frem til at Dælien var blitt myrdet et annet sted, for noen menn hadde i løpet av natten støtt på en mann som førte Dæhlins hest og slede langs Kongeveien. Det hadde imidlertid vært for mørkt til at de kunne gi noen detaljert beskrivelse av mannen, annet enn at han var eldre og hadde fippskjegg. De så ikke Dæhlins lik liggende i sleden.

Lensmannen fikk assistanse fra to politimenn, som hadde kommet til Elverum fra Christiania i anledning Grundset-markedet. Lensmannen fortsatte å undersøke åstedet, mens de to politimennene 2. mars dro ut på leting etter rovmorderen. De gikk systematisk fra hus til hus i håp om å finne personer som hadde vært vitne til drapet. Den ene av politimennene kom tilfeldigvis i snakk med en ti–tolv år gammel jente. Jenten fortalte at hun om kvelden 28. februar hadde sett en mann i hundeskinnspels som dro fra gjestgiverigården med en hest og en slede lik Dæhlins. Men hun fortalte at en annen mann holdt tømmene. Denne mannen kjente hun godt: «Det er en gamling som bruker å gå rundt og selge sukkertøy.»

Politimennene ante at de nærmet seg en oppklaring på mordet, og ba jentens far om lov til å ta henne med til Grundsetmarkedet for å se etter den gamle mannen. Lensmannen dro så sammen med jenten til markedet, og det gikk ikke mer enn fem minutter før hun fikk øye på den mistenkte. Lensmannen skuet en høy og bredskuldret, om enn foroverbøyd, gammel mann med et stygt oppsyn. Lensmannen gikk straks bort, grep tak i mannen og forkynte at han var arrestert.

I arresten ble mannen kroppsvisitert. De fant en velfylt lommebok, der det også lå en kvittering med navnet «E. Dælien». Klærne hans var blodige. Mannen nektet å fortelle hva han het, og ville heller ikke si hvor han hadde vært de siste dagene. Han nevnte imidlertid at han var uten fast bopel. Lensmannen viste mannen frem for folkemengden utenfor. En overstadig beruset eldre mann gjenkjente vedkommende: Svartbækken bodde nemlig hos mannen.

Lensmannen dro hjem til den berusede mannen, og snakket med hans kone. Hun fortalte at Svartbækken bodde der av og til, og at han hadde kommet hjem tidlig om morgenen 1. mars. Vanligvis hadde ikke Svartbækken med seg andre klær enn dem han gikk med, men denne gangen hadde han lagt en klesbylt i kurven. Disse klærne ble undersøkt og viste seg å være dekket av blod.

Under avhørene fortsatte Svartbækken å nekte kjennskap til mordet, men nå oppga han sitt fulle navn, og begynte å fortelle om sin bakgrunn. Ofte ble han svar skyldig når han skulle forklare bevisene som hopet seg opp mot ham, eller så grenset forklaringene hans til det latterlige. Stadig ble han tatt i selvmotsigelser og løgn, uten at dette fikk ham til å tilstå.

I forhørsretten ga sorenskriveren Svartbækken ordre om å ta på seg de klærne han hadde båret i en bylt natt til 1. mars. Politimennene visste at Dæhlin hadde vært en god del mindre enn Svartbækken, og klærne hans kunne derfor ikke passe den mistenkte. Svartbækken insisterte at klærne var hans, men de viste seg å være aldeles for små for ham. Heller ikke støvlene fikk han på seg, han fikk bare føttene halvveis ned. Han nektet for at støvlene var for små; ifølge forhørsprotokollen sa han forarget: «Det er løgn, jeg faar de paa!». Han halte og dro i støvlene, men fikk dem ikke på. Protokollen forteller: «Under dette hans arbeide hører man et meget sterkt smæl – han gjorde paa seg saa det randt lige ned paa gulvet». Forhørsretten ble uansett ikke overbevist av Svartbækkens anstrengelser.

Etter forhørsretten satt han i varetekt i Hamar distriktsfengsel.

Rettssaken

Faksimile fra Hamar Stiftstidende 29. februar 1876; utsnitt av omtale av henrettelsen av Svartbækken Grindalen, som fant sted fire dager før.

Tiltalen lød på mord og røveri. 2. august 1875 ble det avsagt dom i underretten i Søndre Hedemarken. Retten anså bevismengden som betydelig og fant Svartbækken skyldig. Svartbækken ble dømt til «at have sit liv forbrudt». Christiania Stiftsoverrett stadfestet dommen 20. september samme år. Deretter ble det anket til Høyesterett. Han tilsto på dette tidspunkt ikke drapet, det skjedde først rett før henrettelsen.

Under deres behandling ble det opplyst at Svartbækken hadde tilbragt 41 av de siste 46 årene av sitt liv i forskjellige straffanstalter. Han var fem ganger blitt dømt for tyveri, hvorav to hadde medført livsvarig straffarbeid, men han var senere blitt benådet i begge tilfellene. Ifølge uttalelsen fra en lege som hadde undersøkt Svartbækken, hadde han ikke større mentale lidelser.

Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.

Avisene i Hamar kunne den 10. januar 1876 melde at dommen skulle fullbyrdes «uten nådigst formildelse». Tidspunktet for henrettelsen ble også kunngjort: 25. februar 1876.

Noen dager før denne datoen tilstod Svartbækken omsider mordet. Han fortalte at han angret og at han håpet på Guds tilgivelse.

Henrettelsen

Christopher Vølestad, bonde på Nergarden Vølestad. I Løtenboka (s. 378-379) fortelles det at var han som kjørte Svartbækken til retterstedet, og etterpå skal han ha frakta liket til kirkegården. Vølestad var «bred og tettvoksen», en hardhaus med «veldige krefter».

Skafottet ble satt opp på Stormyra i Løten, nær stedet for forbrytelsen; det var vanlig å la henrettelsen skje ved åstedet. 100 soldater fra Hedemarkens bataljon var utkommandert for å holde vakt ved retterstedet. Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.

Kl. 07.55 hadde Svartbækken lagt seg ned på kne ved blokken og et hvitt tørkle ble knyttet for øynene hans. Skarpretter Theodor Larsen hentet da diskré frem øksen, som pleide å ligge skjult for den dødsdømte. Hodet ble atskilt ved første hogg. Synet av dette fikk en rekke av de skuelystne til å besvime. Det gjorde et sterkt inntrykk da graveren grep hodet til Svartbækken og holdt det opp. Noen av dem som stod nærmest skulle mange år senere fortelle at de mente å kunne høre Svartbækken skjære i tennene, mens legene som var til stede hevdet at de kunne se enkelte krampetrekninger i ansiktet.

Den samme graveren fikk i oppdrag å frakte liket til kirkegården. Mordere fikk ikke passere igjennom kirkegårdens port, og den billige kisten med liket ble derfor heist over muren, før den kunne begraves på god avstand fra de øvrige gravene. Grava er bevart på Løten kirkegård. Den befinner seg på nordsida av kirken, og ligger helt for seg selv uten andre graver i nærheten.

Uoppklarte mord

Liket av en myrdet kvinne ble kort tid etter henrettelsen funnet i Dovre. Etter identifiseringen ble det klart at kvinnen hadde blitt meldt savnet kort tid etter Svartbækkens løslatelse fra Trondheim, på en tid hvor han må ha vært på vei over Dovre. Det ble hevdet at skrinet han benyttet under sukkertøyhandelen var identisk med et kvinnen hadde pleid å ha med seg. Svartbækken forble den eneste mistenkte for dette mordet, men saken kunne ikke oppklares nå som han var død.

Før drapet på Dæhlin ble han også mistenkt for drapet på en engelsk handelsmann. Svartbækken ferget mannen, som skal ha hatt mye penger på seg, over Glomma ved Grindalen. Engelskmannen ble etter dette ikke sett igjen. Men noe lik ble aldri funnet, og man hadde heller ingen andre beviser mot Svartbækken.

I kulturen

Thule Forlag ga i 1996 ut tegneserien Svartbækken, mens Hedmark Teater i 2001 satte opp forestillingen Blod! Blod! – begge handler om henrettelsen. Det er dessuten blitt skrevet flere viser om ham.

Litteratur og kilder

• Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen i Historisk befolkningsregister.
• SAH, Løten prestekontor, K/Ka/L0008: Ministerialbok nr. 8, 1860-1877, s. 509 (døde og begravde 1876) i Digitalarkivet.
• Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Evensen, Ottar: ««Skrækken varer dog ikke længere enn til skafottet» - Fakta og forestillinger om Kristoffer Svartbækken», side 175-216 i Alfarheim. Utg. Elverum historielag, Elverum, 2006. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Morthoff, J.B.: Løtenboka: Garder og slekter. Bind I. Utg. Løten historielag. Løten. 1949. Digital versjon på Nettbiblioteket, s. 378-379.
• Sveen, Kåre: «Ei mordsak for hundre år sea», side 36-44 i Gammalt frå Stange og Romedal 1974, Stange Historielag, Stange 1974. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Syversen, Odd Magnar: «Kristoffer Nilsen Svartbækken - Hittil ukjente opplysninger om morderen Svartbækkens liv», side 54-66 i Gammalt frå Stange og Romedal. Utg. Stange Historielag, Espa, 1983. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Talbak, Peder: Kristoffer Svartbækken: En tragisk menneskeskjebne. Hefte, egen utgivelse, 1957.