Læstadianere

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Læstadiansk kristendom»)
Hopp til navigering Hopp til søk

Læstadianere er navnet på en vekkelsesbevegelse innafor Den norske kirke og dens søsterkirker i Sverige og Finland. Vekkelsen har sitt navn etter presten Lars Levi Læstadius (1800–1861), som etter et møte der han fikk veiledning av samejenta Milla Clementsdotter[1] i 1844, begynte å reise rundt i Nord-Norge og Nord-Sverige for å forkynne. Han var sokneprest til Karesuando fra 1826 til 1849 og til Pajala fra 1849 til sin død; i motsetning til mange andre predikanter gikk han ikke inn for etablering av ei frikirke, men ville heller ha en vekkelse innafor statskirka. Det føres ingen medlemsregistre blant læstadianerne, men man mener at det i 2010-åra er omkring 50 000 mennesker i Norge som tilhører bevegelsen.

Vekkelsen tok til i Læstadius' sokn Karesuando og spredte seg først nord for Lule älv. Det var særlig blant samisk- og finsktalende at bevegelsen fant tilhengere, men også blant svensktalende var det en del omvendelser. I Finland ble det også raskt mange tilhengere, og bevegelsen spredde seg til det meste av landet. I Norge var det først i Kautokeino, Alta, Lyngen og Ibestad at de fikk fotfeste.

I Kautokeino oppsto det mot slutten av 1840-åra en læstadiansk gruppe som tok en fanatisk retning. Konflikten mellom samer og nordmenn ble forsterka, og den religiøse tilhørigheten ble ett av flere aspekter i en stadig voksende misnøye. I 1852 kulminerte dette i Kautokeino-opprøret, der handelsmannen og lensmannen ble drept og sokneprest Fredrik Waldemar Hvoslef ble piska med bjørkeris. Opprøret fikk et brutalt rettslig etterspill, med blant annet to henrettelser og flere livstidsdommer. Andre steder har det vært mindre konflikter mellom sokneprester og læstadianere, men uten at det har kommet til håndgripeligheter.

Bevegelsen spredde seg etter hvert sørover til Tysfjord, Ofoten og til noen områder på Lofoten, samt at den fikk utbredelse i hele Finnmark og i særlig de indre og nordlige deler av Troms. Etter at Læstadius døde i 1861 tok Johan Raattamaa (1811–1899) over som åndelig leder.

Den læstadianske forsamling i Oslo tilhører retningen De førstefødte og kjøpte i 1979 Bryn bedehus i Johan Evjes vei 4.
Foto: Stig Rune Pedersen (2014).
Oversetter Annanias Brune, Vadsø og boktrykker Johan P. Olsen, Hammerfest ga ut dette skriftet i 1887. Annonse fra Tromsø Stiftstidende 27. november 1887.

Etter at Raattamaa døde i 1899 oppsto det splittelser, og det finnes nå tre retninger blant læstadianerne i Norge. I tillegg finnes det andre retninger i andre land. De tre som finnes i Norge er:

  • De førstefødte, egentlig De Opprinnelige Apostoliske Lutherske Førstefødte: Sentrum i Gällivare i Sverige, og finnes i Finnmark, Troms og Nordland. Utenfor Nord-Norge har denne retningen også forsamliger i Malm i Verran, Trondheim, Porsgrunn, samt Oslo. Oslo forsamling ble stiftet 31. desember 1960 og har rundt 200 medlemmer (2019).
  • De småførstefødte: Også kalt Alta-retningen etter det norske tyngdepunktet, med Tornedalen og Østerbotten som sentrum. Utgir siden 1930 Sions blad.
  • Lyngen-retningen: Samlingssted i Skibotn, og finnes kun i Norge.

Forskjellene mellom de tre retningene er i liten grad av teologisk art, men handler mer om religiøs praksis. Teologisk har de alle til felles at de er strengt lutherske. De lutherske bekjennelsesskrifter, Martin Luthers skrifter og Læstadius' prekener er godt kjent blant tilhengerne, og legger grunnlaget for deres tro og praksis. Læstadianerne er avvisende til samarbeid med ikke-lutheranere. Spenningen mellom læstadianerne og prestene, og også til indremisjonen, har holdt seg, selv om man i hovedsak har lært seg å fungere sammen. De vanlige kirkelige handlinger i Den norske kirke, som dåp og bønn, blir praktisert. Men læstadianerne, i motsetning til Den norske kirke, legger ikke like mye vekt på dåpen som et nådemiddel, og på bønn, men holder fast på en mer bibelsk oppfatning av tro og lære. Skriftemålet og absolusjon, som har stått svakt i Den norske kirke, er på de annen side helt sentralt for læstadianerne. Omvendelsen skjer gjennom en anger og sorg over synden og å motta en personlig forkynnelse av syndenes forlatelse av en av forsamlingsmedlemmene, og gjerne en av lederne. I forbindelse med syndsbekjennelsen, som er en naturlig følge av omvendelsen, må man, hvis mulig, rette opp skadene man har gjort. Man må også ta på seg eventuell verdslig straff dersom man har brutt loven. Skriftemålet kan gjentas flere ganger i løpet av livet. Nattverd er også svært viktig, og under nattverdshandlingen kan det oppstå «rørelse» eller «lihkadus», en ekstatisk tilstand.

Kirkelige handlinger blir i hovedsak utført i Den norske kirke, men enkelte steder har læstadianerne egen nattverd, dåp og konfirmasjon. I USA, der det finnes en del læstadianere blant etterkommere av nordiske utvandrere, har man gjerne egne bedehus og utfører alle ritualer der.

Læstadianerne praktiserer avhold og avståelse fra alkohol, tobakk og dans.

Litteratur

Eksternt stoff

Referanser

  1. ↑ Milla Clementsdotter – Wikipedia
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Læstadianere&oldid=2031021»