Laup Teglverk
Laup Teglverk på Stod i det som fra 1964 ble Steinkjer kommune startet sin første produksjon høsten 1897 og stengte ikke ovnen før i 1956. Da hadde flere titalls arbeidere hatt sitt virke gjennom fyrings- og produksjonssesongen fra juni til september på verket som for det meste produserte drensrør i forskjellig dimensjoner for å dekke bøndenes behov for «ny-land». Det starta som aksjeselskap, la om til andelslag etter andre verdenskrig, men avslutta i privat regi – drevet som arbeiderkollektiv.
Forhistorien
«Det store hamskiftet» i Norge som starta med omlegginga av landbruket ved inngangen til andre halvdel av 1800-tallet, virket naturlig nok også inn på folk og fe i Stod. Den nye tida førte blant annet til en intensivering av nydyrkinga som krevde nye metoder til å forenkle og øke kapasiteten innen landbruksproduksjonen. Ved inngangen til 1890-åra økte etterspørselen etter det nyeste nye innen drenering av ny jord; drensrør var på god vei til å utkonkurrere trelyrer og steingrøfter som dreneringsmiddel i myr og anna «vassjuk» jord. Det ble Arne Vollan og Erik Volden som tok initiativet på Stod-sida av Snåsavatnet. De innkalte til møte hos Mathias Skjerve der formålet var å få dannet et andelslag til bygging og drift av et teglverk i Stod.
Pangstart
Hvor mange som møtte hos Mathias Skjerve den 13. oktober 1895 har vi ingen eksakt fortegnelse over, men det skal ha vært alminnelig stor interesse. Erik Volden ble valgt til formann i en komité på fem som fikk nokså vide mandat og oppgaver. De skulle tegne andeler, finne plassering for teglverket, utarbeide avtaler med grunneiere og skaffe nødvendig kapital.
Av protokollene ser man at komitémedlemmene må ha gjort et grundig forarbeide, for i sitt første møte, den 14. oktober ble vedtakene fattet så å si på løpende band: Verket skulle bygges på gården Laup sin grunn så nær Hatling-elva som mulig. Her hadde man tilgang på leire av god kvalitet, og ved å plassere verket ved elva hadde man god tilgang på vann til å drive maskinene. Videre ble det laget avtaleutkast med grunneierne Mathias Klæbu og Henrik Østgård hvor det framgår at gården ville få om lag 250 drensrør per år. Fristen for å tegne seg som andelshaver ble satt til åtte dager – her var det nok om å gjøre å komme i gang snarest mulig.
Effektiv byggekomité
De første andelshaverne; 49 i tallet møttes 27. oktober 1895 og valgte en byggekomité der Arne Vollan ble valgt til formann. Vollan ble noen år seinere storkommunens siste ordfører før Kvam ble utskilt til egen kommune i 1909. Komiteens hovedmandat ble utarbeiding av byggetegninger, anta byggmester etter anbud og kjøpe inn maskiner og annet utstyr til verket. Byggekomiteen vedtok noe seinere å bygge verket etter tegninger av Theodor Bentsen, som også fungerte som byggeleder. Den praktiske gjennomføring av arbeidet, som ble igangsatt i 1896, ble ledet av Kristian Aasumplads. En god del av de maskinene man trengte ble innkjøpt fra Forfang Teglverk i Følling. Per 26. september 1897 var omkostningene kommet opp i svimlende kr. 2.654,74 (som i 2010 tilsvarte kr. 171 664,37).
Oppstart
Høsten 1897 startet produksjonen med Theodor Bentsen i ledelsen fram til at Peter Halseth overtok i 1904. I de første åra; fram til 1920 ble verket drevet av et vannhjul montert i Laupsfossen, men da la man om til elektrisk drift.
Ved oppstarten omfattet produktene murstein (teglstein), takstein og drensrør. Taksteinsproduksjonen ble avviklet etter noen tid, da etterspørselen ikke forsvarte den innsats som produksjonen krevde. Murstein ble framstilt i forskjellige kvaliteter: lysbrent, mellombrent, hardbrent og klinkert. Og drensrør som ble det viktigste produktet, ble etter hvert framstilt i både en en og en halv, to og tre tommers diameter for å kunne tjene til de forskjellig formål.
Bygninger
Verket ble anlagt om lag 300 meter øst for Laup søndre, på Tor Jonstads grunn, og fikk adkomst bak fjøset på Laup nordre som den gang var eid av Leif Laup. Produksjonslokalet var et enkelt hus med takoverbygg, men uten vegger. Maskinene og utstyret der leira ble elta, og rør og stein ble kappa, lå i høyre ende. Det øvrige av huset hadde hyller der produktene ble tørket før de ble plassert i ovnen. I forlengelsen av produksjonslokalet lå den 6 x 6 meter store og ca 3 meter høge ovnen som var oppmurt av flatstein i tillegg til at det var hardbrent stein (klinkert) oppmurt innvendig. Murene var om lag 50 cm tykke. Selve ovnen var to-delt med et nedre rom for vedfyring og øvre rom der rør og stein ble stablet for brenning. Fyrrommet hadde to ilegg for ved og var ellers utstyrt med fem åpninger i taket til rommet der produktene skulle brennes. Det var plass til om lag 10.000 drensrør for hver brenning. I tillegg omfattet bygningene også et spartansk innredet bolighus som i hovedsak ble benyttet som spise- og oppholdsrom for arbeiderne, men også til soverom for fyringsvaktene i produksjonssesosongen, som gjerne varte fra juni til og med september. Enkelte sesonger bodde noen av arbeiderne i huset med sine familier. Blant annet gjaldt det Peter Halseth og Johan Røli.
Ny start
I 1941 brant alle verkets bygninger ned, men i løpet av 1942 var alt oppbygd igjen. Da kjøpte man inn utstyret fra Hølonda i Sør-Trøndelag. Da verket hadde vært underassurert ville man forsøke å finansiere oppbygginga med ekstra andelstegning. Det lyktes ikke helt med denne formen for refinansiering, noe som resulterte i at man slet med gjeld som heller ikke ble mindre da man i åra etter krigen investerte i ny rørmaskin og ombygging av ovnen. I denne prosessen ble selskapet reorganisert – i prinsippet til et nytt selskap. A/L Laup Teglverk ble dannet med 149 andeler à 50 kroner fordelt på 67 andelshavere med til sammen kr 7.450,-. Dette selskapet fikk Jarle Hatling som første styreformann. De overtok da aktiva og passiva i gammelverket for kr 9.079,18 – og fikk dermed også en del gjeld å stri med.
Privatisert drift
I 1950 var resultatene kommet så dårlig ut at man valgte og avhende – til tre av arbeiderne: Ingvar Bjerkan, Johan Røli og Lage Lagesen fikk overta verket for kr 10.960,- og drev videre i 5-6 års tid. Imidlertid viste deg seg at heller ikke de klarte å få lønnsomhet i drifta. Skulle det bli lønnsomt var behovet for nyinvesteringer så høyt at dette ikke kunne forsvares. I 1956 ga driverne et tilbud til eierne om å kjøpe tilbake verket, men heller ikke der var interessen til stede for å videreføre drifta. Styret vedtok imidlertid å arbeide videre med saken – men det kom intet ut av dette vedtaket. Omkring 1960 kom de første drensrør i plast. Ei nyere tid var på gang. Derfor kan en vel si at det var bare bra at det ikke ble lagt ned mer kapital i et dødsdømt tiltak.
Produksjonen
Leira ble tatt ut i skråningen sørvest for bygningsmassen. I de første åra foregikk det per trillebår på «vandringer». Etter som trillebårhjulet var av støpjern og temmelig smalt; neppe mer enn en tomme bredt, brukte man relativt stødige planker lagt direkte på bakken med «oppstivere» under der leira eller andre naturgitte årsaker kunne forårsake forsenkning i landskapet. Men etter noen tid ble det konstruert ei vogn som som gikk på en skinnegang. Da vogna var mye større enn trillebårene, og siden det ikke var bremseanordninger på den, måtte ikke vogna lastes så full at det var fare for å miste kontroll. Uaktet vogn eller trillebår, så måtte leira lastes og losses med handmakt; fra bakken og opp i vogna og derfra over i eltemaskina. Om det var nødvendig ble massen tilsatt vann for å få rett konsistens. Til murstein kunne kvaliteten på leira gjerne være noe dårligere enn den som skulle benyttes til rørproduksjonen. Fra elta ble massen kjørt inn i ei formpresse der man brukte forskjellig «munnstykker», avhengig av hvilken form og dimensjon produktet skulle ha (rør og stein). Kapping av rør og stein ble foretatt med ståltråd. Rørene ble lagt til tørk i hyller i ca to døgn, da ble det tredd en trekjepp inn i røra som så ble rulla rundt før de ble lagt tilbake i tørkehylla. Denne prosessen ga to ønskede resultat: «Grader» etter kappinga ble fjernet og sig som ville medført deformasjon ble forhindret. Tørkeprosessen kunne variere, avhengig av temperatur og værlag, men det normale var ca 14 dager. Etter lufttørkinga ble røra flytta over i ovnen for brenning. Drensrørene ble satt på enden i 4-5 høyder. Mursteinene ble lagt i kryss. Det var særs viktig å være nøyaktig med stablinga, så varmen ikke ble stengt ute fra enkelte steder i ovnen.
Fyringsveden henta man i egen skog – altså i andelshavernes dertil egnede teiger. Det gikk med ca 10 – 12 favner ved ved hver brenning som varte i 5 – 6 døgn. Til å begynne med med svak varme, for å bli økt suksessivt etter som prosessen skred fram. Til vanlig var det 4 –6 mann i arbeid når produksjonen gikk for fullt – som i denne sammenheng vil si fem ganger i sesongen juni – september. Det vil igjen si at det gikk med om lag 60 favner ved per sesong. Men i en sesong ble det benyttet flis og kapp fra Jarle Hatling sitt sagbruk på Binde.
Musikalsk teglverksarbeider
Egil Fjeldstad, som i tillegg til jobben på teglverket, var en habil musiker – og hadde godt gehør, oppdaget at rørene hadde forskjellig tonehøyde, alt etter hvor hardt brent de var. Han plukket ut et knippe som tilsvarte skalaen – og satte de etter hverandre. Ved å slå på dem med et metallstykke kunne han spille enkle melodier på dem. Kan hende var «Rørfløytenes dans» fra Trylleløyten av Pjotr Tsjaikovskij også på repertoaret?
Flere arbeidere
Blant de vi kjenner til som arbeidet på teglverket er Theodor Bentsen, Peter Halseth, Berton Utgård, Ole B. Utgård, Torjus Jonstad, Georg Åvik, Ingvar Bjerkan, Johan Røli, Lage Lagesen, Magne Finstad, Einar Laup, Magnar Nordgård, Egil Fjeldstad, Ottar Nybo, Odd Sørhøy og Torleif Halseth.
Varig verdi
For å illustrere hvilken verdi teglstein (mursteinen) har hatt har vi henta to gode eksempler fra protokollene til Sunnan Samvirkelag:
- 12.september 1927 rapporterte byggekomiteen til styret om rydding på tomta etter brannen på Naustvolden. Blant annet hadde man rengjort teglstein, da denne kunne benyttes på nytt.
- 1. november 1943 forelå skriv fra NN om å få låne 1000 murstein fra den nedrevne bakerovnen – til sommeren 1944 da han skulle få levert stein fra Laup teglverk. Vedtaket styret landa på ble:«NN får kjøpe 1000 murstein av Samvirkelaget til samme pris som steinen koster fra Laup Teglverk». – Videre vedtokes å selge resten av steinen til dagens pris.
Kilder
- Krokann, Inge: «Det store hamskiftet i bondesamfunnet» i Norsk kulturhistorie : billeder av folkets dagligliv gjennem årtusener bd 5. Redaktører: Anders Bugge og Sverre Steen, Oslo 1942.
- Sørhøy, Gunnar: «Laup Teglverk» i Årbok for Forr Historielag 2010