Sunnan Samvirkelag
Sunnan Samvirkelag ble stiftet 6. november 1918. Det var jernbanearbeiderforeningen på Sunnan som tok initiativet. De valgte en komité til å forberede stiftelsen av den kooperative handelsforeningen i Stod. Denne komiteen samlet 88 interessenter som til sammen betalte inn kr 869,00 hvorav kr 856,00 ble satt inn på konto i Sparbu og Egge Sparebank. Differansen på 13 kroner var brukt til innkjøp av kvitteringsbøker opplyste komiteens medlemmer på stiftelsesmøtet. Laget startet i det små, vokste seg stor med eget bakeri og filialer både på Stod, i Binde og på Valøya, men bukket under for det man gjerne kaller utviklingens gang og fusjonerte med Stod Samvirkelag i 1981, som starta som ei avdeling av Sunnan Samvirkelag i 1946.
Forhistorie
I boka som Ole Nordgaard fikk publisert i 1920 om Stod i fortid og nutid, skrev han også om næringsliv, herunder landhandlerier. Av ham får vi vite at det allerede i 1887 ble stiftet et handelslag på Naustvollen, dette første samvirkelaget på Naustvollen ble så overtatt av A/S Naustvollens handelsforening et par år seinere. I 1912 ble forretningen med hus og innbo kjøpt av J. K. Barkhald. Og denne forretningsmannen er det så Sunnan Samvirkelag seinere kommer i basketak og konkurranse med.
Stiftelsesmøtet
Jernbanearbeiderforeningas forberedende komité hadde satt opp oppslag ut over bygda i tillegg til å annonsere i avisene Indhereds-Posten, Indtrøndelagen og Indtrøndelagens sosialdemokrat hvor de kunngjorde at det skulle være konstituerende møte i det påtenkte kooperative handelssamlag ved Sunnan. Møtet var tillyst kl 1800 i losje Sunnans lokaler onsdag 6. november 1918. Stiftelsesprotokollen sier ikke hvor mange som møtte fram på møtet, men legger man avstemningsresultatet på styrevalget til grunn, må det i alle fall ha vært 41 interessenter til stede. Som utsending fra Norges Kooperative Landsforening møtte bestyrer Johannes Minsaas fra Ørens Handelsforening i Verdal for å orientere om kooperasjonens fundament og virkemåte. Minsaas var en av de 45 delegerte ved stiftelsen av NKL i Kristiania i 1906. Laget måtte ha et navn, og da Ludvig F. Bremer foreslo Sunnan Samvirkelag, ble dette enstemmig vedtatt. Minsaas foreslo å melde laget inn i NKL, og det ble godkjent av forsamlingen.
Det første styret
Disse ble foreslått til lagets første formann: Alf Hovelsen, Bernt B. Sunde og Arne Wollan. Sunde fikk 16 stemmer, mens Hovelsen fikk 14 og Wollan 11 stemmer. Sunde ble altså formann – og med seg i styret fikk han Arne Wollan (34 stemmer), Alf Hovelsen (33), Andr. G. Rømo (29), John Elleraas (27), Ludvig F. Bremer (27) og Bergitte Saugestad (21). Som suppleanter ble valgt Edvard Dahl, A. Sakariassen, J. Heimsnes og J. Raaen. Det er interessant å merke seg er at forsamlingen valgte Bergitte Saugestad inn i Samvirkelagets første styre. Den gang var dette slett ikke regelen, og det viser da også den videre utvikling; neste gang en kvinne ble valgt var det Julie Westerhus som kom inn som varamann – i 1931. Men til gjengjeld ble hun sittende sammenhengende i 10 år. Etter fellesmøtets slutt gikk det nye styret og konstituerte seg slik: Arne Wollan ble valgt til varaformann og Ludvig F. Bremer til kasserer og sekretær. Det første styremøtet ble avviklet hjemme hos Bremer søndag 11. november 1918. Der tok man fatt i hvor det ville være gunstigst å få leid lokaler til samvirkelaget. Sunde, Hovelsen, Wollan og Bremer ble valgt til å gå i forhandlinger med jernbanens avdelingsingeniør Bach om leie av hus. Dernest skulle det rykkes inn bekjentgjørelser i avisene Indtrøndelagen og Indhereds-Posten om at interessenter kunne henvende seg til L. F. Bremer for innbetaling av andeler. Til sist ble sekretæren pålagt å utarbeide rodelister til styrets medlemmer for innkreving av andelene.
De første 104
Den eneste som signerte stiftelsesprotokollen var møtets sekretær, Ludvig F. Bremer. Disse står oppført som medlemmer av Sunnan Samvirkelag 1918:
- Wold, P.
- Frøseth, O.
- Barstad, B.
- Ydse, J.
- Rennemo, Edv.
- Formo, J.
- Solum, A. K.
- Rennemo, Aud
- Gartland, Anton
- Johansen, L.
- Høin, Georg
- Heglie, Aasm.
- Husan, Jakob
- Forseth. Edv.
- Wold, Sigv.
- Sveaas, Petter
- Sveaas, Marjus
- Wiklander, Johan
- Skærmo, Anna
- Storvestre, Anton
- Elleraas, Olaus
- Elleraas, Isak
- Kirknes, Kr.
- Tekseth, Andr.
- Aasheim, K. K.
- Dahl, Edv.
- Svarte, Kalmar
- Svarte, Nils
- Røssæg, Aksel
- Bjørdahl, Julius
- Fornes, Bjarne
- Eli, Emil
- Solberg, John
- Krogstad, Andreas
- Solberg, Sigurd
- Eli, Arne
- Heimsnes, Jakob
- Wigen, John
- Reitlo, Andr.
- Reitlo, Adolf
- Kvenmo, Ludvig
- Simonsen, Ole
- Oksaas, Harald
- Arntsen, Johan
- Husan, Hartvig
- Elleraas, I. K.
- Wollan, Arne
- Berg, John
- Eikrem, Fredrik
- Tvestad, John
- Sunde, B. B.
- Sundfos, J.
- Berg, M. O.
- Tyldum, A.
- Skanke, M.
- Storvestre, Ole
- Ness, Olav J.
- Gjerstad, John
- Baklund, A.
- Lagesen, Johan
- Gilbo, Jørgine
- Elleraas, Martin
- Five, Martin
- Gartland, Andr.
- Wold, Olof
- Elden, Konrad
- Sakariassen, Aks.
- Hovelsen, Alf
- Øie, Oluf
- Sofie, Anne
- Holsing, B. O.
- Parnas, Karl
- Fehnan, John
- Normark, Ole
- Gust, Rebekka
- Dahl, Petter J.
- Romo, Andr. O.
- Norheim, Devart
- Bremer, Ludv. F.
- Hanan, T.
- Waløen, Ole M.
- Laup, Sverre
- Aas, Johan R Aavik, Paul
- Moe, H.
- Raaen, Johan H.
- Vesterhus, Andr.
- Holtan, Petter
- Olsen, Elen
- Sunde, Arne
- Aavik, Bernt
- Dalsaunet, Edv.
- Norum, B.
- Nynæs, Anton B
- Forfang, R.
- Raade, John
- Elleraas, John
- Nordberg. Olaf
- Saugestad, K.
- Johnsen, Jørgen
- Norheim, John
- Grankvist, Hugo
- Skevik, Einar.
Her finner man flere gode Sunnan-navn, men også en del mer ukjente, som sannsynligvis var ”«jernbaneslusk»”. En del av de som kom til Sunnan i forbindelse med åpningen av Hell-Sunnan-banen i 1905 ble boende i bygda. Hvem av de ovenfor nevnte som kom til i forbindelse med videreføringen på Sunnan-Grong-banen – og hvor mange av dem som ble Stod-bygg, vites ikke.
Husspørsmålet
Allerede i november 1918 spurte man J. K. Barkhald om å få overta hans forretningsgård. Samtidig var jernbanens avdelingsingeniør Bach kontaktet, og han stilte seg meget velvillig idet han trodde at «meierigaarden kunde bli ferdig til vaaren». Meieriet på Naustvollen som sto ferdig i 1887 ble nedlagt i 1918, og jernbanen overtok da bygningsmassen. Siden gikk forhandlingene mellom det nystarta kooperativet og Barkhald men også med jernbanen ved hr Bach, i flere år framover. Det viste seg vanskelig å få til en akseptabel avtale med Barkhald og det er sant og si ikke mye mykhet å spore hos jernbanens mann heller. Etter hvert kom andre interessenter inn i bildet. Først ute var Nils Svarte som tilbød lokaler til 100 kroner per måned – i fem år framover. Så kom Adolf Reitlo på banen. Han ville leie ut førsteetasjen inkludert bakeriet sitt for 120 kroner per måned. Flertallet gikk for tilbudet til Reitlo, men aller helst ville de kjøpe butikken av Barkhald, men bare ikke til den prisen han forlangte.
Jernbanens mann kunne på foranledning av signal fra overingeniør Holtfelt Lund, som hadde tilhold på Steinkjer, informere styret i mars 1919 om at intet var til hinder for å avertere etter bestyrer til å betjene butikken i meieriets tidligere bestyrerbolig. Men betingelsen var at flertallet av styret i Sunnan Samvirkelag var arbeidere og funksjonærer ved Sunnan-Grong-banen. Dette er et av flere tilfelle der man aner jernbanens (NSB) store interesse i at Samvirkelaget på Sunnan kom i drift. Litt spesielt må en si at det var at jernbanen satte denne betingelsen. Ville de på denne måten sikre at styret følte lojalitet overfor jernbanen, eller var det kanskje slik at utspillet egentlig kom fra jernbaneforeningen? Det ble avertert etter en bestyrer med tiltredelse 1. juni som var «(…) fult ut kyndig mand isaavel kolinial som manufaktur branchen (…)». Det ble også undersøkt hva Reitlo skulle ha i leie for bakeriet. Kildene sier intet om resultatene fra denne undersøkelsen, men den 27. juni 1919 ble bestyreren pålagt å «(…) underhandle om og faa leveranse av brødvarer til Sunnan Samvirkelag».
Når innflyttingen i meierigården fant sted sier ikke protokollene noe om. Vi har likevel god grunn til å si at innflyttingen må ha skjedd seinest sommeren 1919, for første års regnskap går fra 5. juli. Dessuten ble bestyreren ansatt fra 1. juli samme år. I september 1919 vedtok styret å kjøpe et tilstrekkelig antall spyttebakker i butikken, samt et skilt om at røyking ikke var tillatt innendørs. For driftsåret 1919 ble overskuddet på knappe 10.000 kroner og det ble gitt 3 % kjøpeutbytte, men vel og merke slik at disse pengene ble satt på bok i Samvirkelaget. 16. november 1920 opplyste formann og nestformann at skiltet over butikkdøra var levert av maler Utvik på Steinkjer til en pris av kr 28,00. Neste gang protokollen nevner skilt er i april 1952. Da ble det kjøpt nye bokstaver til navneskilt for Samvirkelaget.
Forhandlingene om hus og leie foregikk i flere år. Årsaken til det er å finne i at man verken fikk tidfestet eller prisfastsatt kontrakt med jernbanen. Derfor forsøkte man å få tak i byggetomt der det kunne bygges forretning med forsamlingslokale, bestyrerbolig og kafé i andre høgda. I mars 1920 besluttet man å finne tak i ei egnet byggetomt, eventuelt et eksisterende husvære. Et overslag viste at det ville komme på ca 40.000 kroner å bygge en «handelsbygning 15 meter lang og 9 meter bred». Et ekstraordinært medlemsmøte 18. april 1920 vedtok å kjøpe ei tomt av Olaus Elleraas for 700 kroner hvorav kr. 600 skulle utbetales selger og 100 kroner ble klassifisert som andelspenger i det byggeselskapet som samvirkelaget etablerte samme dag. Da det dro i langdrag med å få en avklaring med jernbanen, tok man kontakt med Norges Kooperative Landsforening. NKLs leder, Andreas Juell tok selv tak i saken. Det var likevel det direkte presset fra Sunnan Samvirkelag som kom til å gjøre utslaget. Det gikk så langt at de låste beløp for husleia til jernbanen. Langt om lenge reagerte jernbanens menn. Husleia ble satt ned og grunnen ble da ryddet for en fornuftig forretningsdrift som skulle komme begge parter til gode.
Lagets første bestyrer
Det kom inn fire kvalifiserte søkere til bestyrerstillingen hvor P. Bernhard Olsen fra Sunndal på Nord-Møre ble innstilt som nummer en. Han begynte 1. juli 1919. Han stilte med den fornødne garanti på 3000 kroner, og formalitetene var dermed i orden. Han ble så overlevert kr. 3000,- til innkjøp av varer til Sunnan Samvirkelag. Bestyreren påpekte da at han nok måtte ha mer enn de 200 kroner per måned som han hadde bedt om, og fikk umiddelbart loving på 275,-. Ut på sommeren fikk han innvilget de 350,- kroner han ba om. Og sommeren 1920 økte bestyrerens lønn til 500 kroner per måned. På styremøte den 7. juli 1919 ble det besluttet å overlate til bestyreren hvorvidt man skulle få installert bord- eller veggtelefonapparat fra Stenkjær og Omegn Telefonsamlag som var stiftet 28 år tidligere. Bestyreren ble pålagt å assurere lagets varebeholdning. Men kanskje noe av det vanskeligste lå i vedtaket om at han kunne «(…) gives tilladelse til at levere kunder varer paa bok (…)». Antagelig har man fått kalde føtter, for beslutningene av 7. juli ble annullert 3. august; omgjort til at det bare var jernbanens kokkelag som kunne få varer på bok – «(…) mot trækseddel fra kontoret, forøvrigt fiks kontant». Dessuten var jo dette i strid med Rochdale-prinsippene om kun kontant handel.
Byggeselskapet
Det var organisasjonsfolk, de som sto i spissen for Sunnan Samvirkelag;
20 april 1920 ble det dannet et eget byggeselskap med formål å forestå byggingen av Sunnan Samvirkelags forretningsgård. Til styre ble disse valgt: S. A. Rømo, Aasgard, J. K. Elleraas, O. Valstad og B. Nærum. Da hadde medlemsmøtet laget lover et par dager før:
Love for Sunnan byggeselskap vedtat i medlemsmøte 18/4 1920
§ 1 Med det formål at tilveiebringe handelslokale til Sunnan samvirkelag dannes et andelsselskap kaldt Sunnan byggeselskap.
§ 2 Medlem av selskapet kan enhvær bli som er medlem av Sunnan samvirkelag
§ 3 Andelernes størrelse sættes til Kr 100,00. Dog har medlemmerne ret til at tegne sig for flere andeler. Andelen indbetales således: 10% ved tegningen, resten deles i to indbetalinger med 3 måneders mellomrum. Når denne indbetaling skal ske bestemmes av styret. Dog kan, om nogen ønsker det, det hele tegnede beløp indbetales når selskapet er dannet. For beløp over Kr 500,00 kan styret bestemme en lenger frist for indbetaling.
§ 4 De indbetalte andelsbeløp forrentes med 6 % efterhvert som beløpene indbetales. Dog forrentes ikke den første indbetaling før efter 1 måned efter indbetaling.
§ 5 Selskapet bestyres av et styre på 5 medlemmer, som velges første gang av Sunnan samvirkelag og senere av byggeselskapet for et tidsrum av 1 år. Ligeledes vælges årlig 3 varamænd for styret. Styret vælger sig imellom formand og sekretær og betinger en kasserer. Regnskapet revideres av Sunnan samvirkelags revisorer.
§ 6 Fællesmøte holdes en gang årlig i januar eller februar og ellers så ofte som styret finder det fornødent. De ordinære fællesmøter etter 14 dagers varsel. Fællesmøtet vælger styre med varamænd, deciderer regnskapet og ellers bestemmer alt som vedkommer selskapet med simpel stemmeflerhed.
§ 7 --- øker på den måten at det ved hvert regnskapsårs slut uttrækkes mindst 10 andeler som blir at utbetale med tillæg av renter. Andelshavere som av en eller anden grund forlater bygden kan efter styrets nærmere bestemmelser få sine andele utbetalt på kortere varsel men dog ikke før 2 år efter indbetalingen. De således uttrådte medlemmer regnes som forlods uttrukne ved den årlige uttrekning.
§ 8 Alle andele har samme prioritet i de til samvirkelaget tilveiebragte linse.
§ 9 Intet medlem har mere end en stemme i selskapets anliggender.
§10 Formand og sekretær forpligter laget med sine underskrifter
§ 11 Samvirkelaget er berettiget til at indløse alle byggesselskapets andeler og nerelige lån og overtage selskapets huse til eiendom.
På medlemsmøte 21. august 1920 syntes man det gikk for seint med andelstegningen i byggelaget. Generalforsamlingen 1922 etterlyste hvordan de arbeidet. Ingbr. Aasgaard opplyste at selskapet hadde konstituert seg med formann og kasserer. Møtet ba da om at selskapet fikk orden på saken. Men to år seinere avsluttes dette kapitelet. Man valgte vel å bli i meierigården til noe annet dukket opp.
Brann
Da meieribygningen på Naustvollen brant 21. mars 1925 ble både Samvirkelagets butikk og bestyrerboligen flammenes rov. På forunderlig vis skapte ikke dette den store krise for Samvirkelaget. Riktignok gikk så å si alt tapt, men på grunn av de grundige, omstendelige og langvarige forhandlinger som hadde pågått fra lagets dag en, var de beredt på litt av hvert. Mandag 23. mars 1925 møtte hele styret unntatt formann Georg Høin hos nestformann B. Barstad. Forhandlingene ble konsentrert om forsikringssaken, få tatt takst, få brakt på det rene om Sunnan-Grong-banen ville selge branntomta til samvirkelaget, og forsøke å få leid midlertidig forretningslokale i Adolf Reitlos gård på Naustvollen. Onsdag 25. mars var det nytt styremøte, denne gang hos Høin. Barstad og bestyrer Olsen la fram resultatene av samtalene med avdelingsingeniør Bach, som ikke hadde gitt noe konkret svar om tomta ville kunne selges til samvirkelaget. Men han lovet at de fikk leie østre ende av kjelleren i tomta til lager, og at leieforholdet kunne løpe i to år.
Reitlo-perioden
Baker Reitlo leide ut kjøkken og stue i første etasje med inngang gjennom brødbutikken med gangen som inngang bak, pluss vedbod samt noe av kjelleren. Husleia ble satt til 60 kr. måneden som i 2010 tilsvarte kr 1 226,71 Barstad skulle fortsette samtalene med Bach for å klarlegge rydding av lageret og tomta for øvrig. Bolig til bestyrer Olsen ble ordnet ved at Andr. Tekseth stilte husvære til disposisjon for kr 35 per måned. Styrets formann og bestyreren fikk i oppdrag å skaffe butikkhjelp. I styremøte 29/3 1925 kom det nytt tilbud fra J. K. Barkhald om å få kjøpe forretningslokalene hans. Pris var ikke nevnt, men det kunne forhandles. Dette ble Georg Høin og Arne Ellis ansvar. De rapporterte seinere at Barkhald nå skulle ha 45.000 bare for huset, og da kom varebeholdningen i tillegg. Da fattet styret et endelig vedtak om at saken ikke skulle føres videre. Barstad tok seg av rydding av branntomta, og beregnet ombygging av lageret til kr 1.866,66, og bestyrer Olsen som allerede bodde hos Tekseth fikk også leie kontorlokaler hos ham. Det lå mange muligheter men også flere sjanser for å trå feil på vegen framover. Forholdet til jernbanen var ett. Jernbanens overingeniør ville ha 15.000 for branntomta, men så dukket det opp muligheter for å få overtatt to tomter av O. Ellerås. Strategene i det lokale samvirkelagsstyret virker da å ha spilt interessentene mot hverandre i håp om å presse prisen ned til i hvert fall 10.000 kroner. Da begge parter etter en tid gikk med på dette, starta forhandlingene med bankvesenet om å få lånt penger til prosjektet, som man håpet å komme i mål med til en samlet kostnad av i underkant av 33.000 kroner. Imidlertid måtte man ha et tilholdssted inntil et nytt bygg sto ferdig. Og der var gården til Reitlo særs aktuell. Da meldte også Barkhald seg på igjen, han tilbød forretningsgården for 28.000, som forledet styret til å by ham 25.000. Det man til slutt landa på ble overtakelse av meieritomta og leie hos Reitlo som ville ha 100 kroner per måned i leie for hele 1. etasje av sin gård.
Nye byggeplaner
Etter brannen i 1925 ble saken tatt opp i fellesmøte 23. april 1927. Da ville man forsøke å få kjøpe meieritomta for 5.000 kroner. Et tilbud fra Reitlo om kjøp av hans gård for 15.000 ble utsatt. Nå ville medlemmene ha et overslag for nybygg på meieritomta. I august var budet på meieritomta akseptert av overingeniøren og to uker seinere ble det framlagt tegninger og kostnadsoverslag som sa at det ville koste Kr 16.368,- inkl. tomtekostnader å bygge nytt. Til byggekomite valgte man Kr. Danielsen, I. K. Elleraas og Georg Høin, som ble formann. De rapporterte til styret om rydding på tomta og rengjøring av teglstein. Søndre del av uthustaket måtte tekkes opp, og grunnmuren oppføres i betong. Seinere meldte de at materialene som ble oppkjørt fra Snåsabruket var bortsatt til Nils Svarte for kr 3,- per ”stand”. Arbeid på dagsing ble betalt med kr 5,- per dag. Bygningsplanken ble innkjøpt fra Hammeren i Eggebogen til en pris av kr 210 for 3. sort og 225 for 1. og 2. sort. Dørene ble også kjøpt der, til 18 kroner per stk. Tømring og lekting av forretningslokalet var satt bort til J. Hegli og Martin Gust for kr 600,-. 4000 takstein ble innkjøpt fra Verdal for kr 0,10 per stykk minus 5 % per 30 dager. Bjelkelag og takverk var besluttet kjøpt inn fra skogeiere på stedet. Åsmund Hegli leverte vinduer til butikken. Riving av forskalling ble ”bortsatt” for kr 10,-. Disk og reol, inkl. installering gjorde A. Tekseth for 200 kroner. Styret fant sjelden noe å bemerke til byggekomiteens rapporter. Men 26. januar 1928 ble det rapportert at om arbeidet skulle ferdigstilles så måtte det skaffes midler. Høin og formannen ble pålagt å undersøke lånemuligheter ved Verdal Samvirkelag. En av de siste rapporter byggekomiteen ga var i februar 1928, om at innredning av leilighet og kvist ville koste 585,- kroner å få ferdig. Noen gulvplanker var innkjøpt. Generalforsamlinga 1928 vedtok å arrangere en stilig åpningsfest, med husstand, på lagets bekostning. Sluttarbeidene på leiligheten ble utført og innvielsesfesten ble 2. pinsedag (dvs mandag 28. mai) kl. 1700. Til dekorasjonskomite valgtes Høin, Danielsen og Elleraas. Underholdningskomite: Tekseth, Råen, Skjerve og Elli. Bevertningskomite: Aavik, Holtan, Walstad og Rønning. Åpning av nybutikken nevnes ikke i protokollene, men ettersom lokalene i Reitlogården skulle sies opp til fraflytting 1. april 1928, er det rimelig å anta at den ble åpnet dagen etter palmesøndag, mandag 2. april 1928. I mai ble meieritomta planert, og i grøfta langs østre veg ble anlagt ei stikkrenne for avløp av takvannet. Det ble støpt foran butikkdøra og Georg Høin påtok seg å legge panel i salen og kjøkkenet, og la arbeidspengene gå inn som privatinnskudd i Samvirkelaget. 22. mai ble styrets medlemmer innkalt, for å gjøre reint på lageret. Nå gjensto bare småting: Innredning av kott i kvistværelser, trapper fra kjeller til 1. etasje og til kvist. Restaurantbord og benker i salen. Hverdagen innhentet «nybutikken» også: Bestyreren ville ha ovn til hjørnestua i jula 1930. Styret vedtok at han fikk «anskaffe en best mulig ovn til billigst mulig pris». Det ble bygd et ved-skur mellom butikken og bakeriet. 8. juni 1936 ble det besluttet å støype ny trapp for salen, men det vedtaket ble annullert i juli, protokollen sier bare at det ble ”alt for dyrt”. I 1938 gjorde Kr. Danielsen, som var eiendommenes tilsynsmann, oppmerksom på at soverommet i bestyreboligen måtte repareres. Foran 20-årsjubileet i 1939, framholdt Georg Høin nødvendigheten av å søke å modernisere forretningen, og i desember forelå tegninger og planer for ominnredning av butikk, lager og nybygning av bakeri. Tegningene ble oversendt NKLs arkitektkontor for å få kostnadsoverslag for ominnredningene, samt om det var mulig å få installert kjøleanlegg – uten at det kom i konflikt med tilsendte tegninger. 11. januar 1940 var svaret fra NKL kommet. Der ba man om opplysninger om hvilket fyringssystem som tenkes installert, samt fyringssystemet til bakerovnen i det påtenkte ny-bakeriet. Svaret var klart og tydelige: «Da Stod er en skogsbygd finner styret at vedfyring også for framtiden blir å benytte, da det anses for å bli det billigste». Det ble ingen ominnredning, men nøyaktig en måned før overfallet på Norge ble den nye bestyreren Øie gitt tillatelse til å flytte kontordøra fra butikkveggen til lagerveggen og forandre reolene i butikken, samt bygge en dobbeltreol i lageret.
Samvirkesalen
Da samvirkelagets nybygg sto ferdig til bruk sommeren 1928 sto leietagere i kø for å benytte samvirkesalen. Fra protokollen leser vi at følgende 21 lag og foreninger har benyttet salen: Egge Sanitetsforening, Stod fellesorkester, Stod sykepleieforening, Sunnan Kooperative Kvindeforening, Stod og Egge husmorlag, Sunnan Idrettslag, Sunnan Bridgeklubb, Wehrmacht, Stod Arbeiderpartis kvinnegruppe, Sunnan Mannskor, Stod Arbeiderungdomslag, Svint, Naustvolden Vel, Stod Bondekvinnelag, 4H-klubben Freidig, Leikkurs for barn i regi av Ingeborg Westerhus, Songlaget Toneklang, Sunnan 1. speidertropp, Stod musikklag, Sigurds sekstett og Blindeforeningen. Leieprisen ble satt ut fra hva salen skulle brukes til, og om leietaker var fra bygda. 19. juni 1928 avgjorde man utleiepris til Kr 25 for utenbygds m/dans. Kr 15 / 20 for innenbygds m/dans. Foredrag og lignende kr 8 / 10. Formann og bestyrer kunne ellers regulere leien ved behov. Dessuten besluttet man å kjøpe inn 10 spyttebakker til salen. Disse prisene holdt seg gjennom alle førkrigsåra, med unntak av et lite nedslag midt på 1930-tallet. I 1929 fikk Stod fellesorkester innvilget gratis leie av salen til sine øvelser. Først i 1931 fikk Sunnan Kooperative Kvinneforening fri leie, når de selv besørget renhold. Da styrets formann redegjorde for eventuell bortleiing av salen til kornlager på generalforsamlingen i 1940, protesterte møtet. Her var mangel på forsamlingslokaler! 4. november 1946 ble nye leiesatser vedtatt: Fester med dans: Kr 25,-. Møter og øvelser etc. Kr 10,-. Møter med dans Kr 15,-. Til årsmøtet 15. mars 1947 la styret fram et forslag om å ta salen til lagerrom, begrunnet med at eksisterende lager var trangt, fuktig og dårlig egnet. Men årsmøtet forkastet forslaget med 47 mot 18 stemmer. På styremøte 2. juni 1947 fikk Sunnan idrettslag tillatelse til å henge opp sine diplomer i Samvirkesalen. Samme år ble administrasjonen av utleie av salen overlatt Arne Westerhus. Han fikk også fullmakt til å ordne med nødvendige istandsettinger. Fru Marta Husby fremmet forslag om å få kjøpt inn tallerkener, kopper m.v. til bruk på kjøkkenet under årsmøtet i 1948, og formannen lovte at dette skulle bli gjort når slike ting kunne skaffes. På styremøte 24/4 1952 ble besluttet å søke Stod Kontrollnemnd om å få beregne følgende priser ved utleie av salen: Vanlig møte kr 15,-, møte med dans, marked og lignende kr. 25,- og fest med dans kr 30,-. Prisene synes å ha blitt akseptert av kontrollnemda. Da Ingeborg Westerhus søkte om nedsatt leie av salen (5 kr.) til leikøvinger for barn i februar 1957 fikk hun leie lokalet gratis, når det ble holdt samme dagen som bridgelaget hadde spillekveld og at hun vasket gulvet på forlangende av tilsynsmannen. På det tidspunkt var salen innskrenket ved at det i 1955 ble montert fryseboksanlegg med 60 bokser i østre hjørne av salen, som alle ble bortleid. Kostnaden beløp seg til 13.000 kroner. Dette anlegget var i drift til man bestemte å legge det ned fra 1. februar 1981. På styremøte 12. august 1960 behandlet man husleie for Sigurds sekstett: «Sekstetten skal etter vanlig takst betale kr. 15,- per øving og har no spurt om å få låne salen billegare. Vedtak: Sigurds sekstett blir bedt om å sende søknad om få låne salen rimeligere enn fastsatt takst for utleie tilsier». Det siste vi ser om salen i samvirkelagets protokoller er fra styremøte 7. oktober 1960 da den stedlige blindeforening ba om reduksjon av leie for bruk av salen to kvelder. De måtte betale ordinær leie, men styret bevilget en basargevinst til en verdi av 20 kroner. I 1955 starta Sunnan idrettslag sin kampanje for å få til et samfunnshus i bygda, og i 1961 sto grendehuset ferdig. Mer om det kommer i en egen artikkel om Sunnan Kooperative Kvindeforening.
Stall
På årsmøtet1930 framholdt L. P. Steen nødvendigheten av å få innredd stallrom. Georg Høin foreslo at styret tok saken på alvor og utarbeidet kostnadsoverslag for minst to stallrom. På sommeren ble det laget overslag over nytt uthus med boder og spilltau til kr. 930,42. Det gikk i langdrag, men Generalforsamling 1932 vedtok å bygge nytt uthus det året. Likevel besluttet styret å forelegge fellesmøtet at stallrom i uthuset sløyfes. Styret forutsatte da at stallen ble bygd på et mer hensiktsmessig sted, og antok budet fra A. Tekseth til å oppføre uthuset for kr. 210,-. Når stallen ble bygd vites ikke, men et styremøte i august 1941 vedtok at også stallen måtte bli reparert. Ikke vet vi når stallen ble revet heller, men 2. desember 1946 forelå nytt kostnadsoverslag for reparasjon av stallen. Det var utarbeidet av Aasmund Hegli og lød på kr. 155,73. Et styremøte 4. april 1949 er siste gang stallen nevnes, da måtte spilltauene settes i stand.
Melk
På forunderlig vis var det melk fra Kne meieri som først ble solgt fra samvirkelaget på Sunnan. Hvorfor det ikke ble Binde meieri som fikk levere sier ikke kildene noe om, men en kan anta at det hadde med pris å gjøre. Leveransene fra Kvamsgrenda ble av kort varighet, for en av kjørerne på strekningen Rømo-Dahl nektet å kjøre til Naustvollen. Og selv om bestyrer P. B. Five på Steinkjer meieri skulle ha to øre mer per kilo ble det til at dette meieriet overtok melkeleveransen, som samvirkelaget la en avanse på 4 øre per liter solgt melk. I praksis ble det da kjørelaget Fossem, Hundlo, Skrataas og Dalsaunet som fikk oppdraget med å levere til Sunnan Samvirkelag. Gjennom årene fram til brannen i 1925 var melkeleveransen gjenstand for flere disputter i styret. Jon Dalsaunet ble anmodet om å levere da kjørelaget under Steinkjer meieri også viser seg å svikte. Seinere ble både Sparbu og Kne meieri kontaktet, så her må ha vært en hake ved Binde. Det hele endte med at logistikken endres i takt med tida: Melka kom med jernbanen fra Steinkjer. Denne ordninga varte fram til 1926 da det endelig lykkes å få til en bærekraftig avtale med Binde der man gjorde bruk av kjørelaget Forset – Lein. Fram gjennom 1920 og især 1930-tallet var også melkeprisen utsatt for store endringer. Den store priskrisa i landbruket slo inn, slik at prisene sank til om lag en fjerdepart av hva de var i 1920. I 1933 foreslo styret å sette ned prisene til henholdsvis 18 øre for nysilt melk, 7 øre for skummet melk og 1 krone for fløte. Det ble også vanskelig å få solgt all melka som ble levert – og avtalen ble slik at leverandørene leverte nysilt melk til 13 øre per kilo. Så ble det satt opp plakat i butikken: «Salg av skummet melk opphører fra 9. juli d.å. Samvirkelaget vil i tiden framover fortsette salg av nysilt melk. Da arbeidet med melkesalget må innskrenkes mest mulig henstilles til kundene å foreta sitt melkekjøp i tiden 8 – 10. Samvirkelaget kan ikke risikere å få melk overstående og det innmålte kvantum blir derfor så lite at det henstilles til kundene å tegne sig for et bestemt kvantum pr. dag hvis de vil sikre sig melk.» Det gikk opp og ned med melkeprisene. I 1938 ble melkeprisen økt med 2 øre literen til forbruker og leverandører. I mars 1940 vedtok man å betale 18 øre per liter. I 1941 forelå ny søknad fra melkeleverandørene om tillegg i melkeprisen. Da fikk leverandørene 26 øre literen for melk levert Samvirkelaget. I april 1944 ble vedtatt å søke Melkesentralen om transporttilskudd for transporten fra Binde meieri. Og selv om freden leget mange sår ble salget av melk et langt lerret å bleike. 23. september 1946 besluttet man at melkeutsalget skulle foregå fra den nyrenoverte melkebua. 10. mars 1960 forelå rundskriv fra Sosialdepartementet vedrørende salg av melk og melkeutsalg. Vedtak: «Saka utsettes». Bestyreren konfererte med formannen i helserådet om saka. Og på styremøte 20. november 1962 ble vedtatt å gå over til å selge melk på flasker fra 1. desember 1962 fra Steinkjer meieri.
Kjøtt og fisk
13. mai 1920 behandlet styret leveranser og omsetning av kjøtt uten at man kom fram til noen løsning. Ut over høsten kom saken igjen opp og likeså i 1921 og 1922. I mars 1923 ble saken seriøst drøftet – om å ansette en mann som slakter, kjøpe inn maskinelt utstyr til å male kjøtt osv. Bestyrer Olsen ble pålagt å sjekke pris på maskiner hos Bernhard Jensen, Levanger. Maskinen det kunne bli snakk om ville koste 185 kroner. Så ble man enig om å få en avtale med bestyrer Minsaas ved Øren Samvirkelag om å få opplært Georg Mjøsund til å betjene den slags maskin og ellers det som kunne være nyttig for en slaktebutikk. Vi fant at Mjøsund fikk sin fornødne opplæring hos slaktermester Eriksen, Verdal. Til å vikariere for Mjøsund besluttet man å ansette Rolf Lind, som hadde middelsskolen – til en maksimumslønn av kr. 3.00 per dag. I april 1923 opplyste formannen at han i samråd med bestyrer Olsen hadde gått til innkjøp av en enhesters elektrisk motor av merke AEG, for å benytte som drivkraft til kjøttkverna. Man drøfta om det ville være nødvendig med ytterligere investeringer i ”kjøtthallen”, men kommer fram til at man skulle se tiden an. I desember 1923 ble det reist forslag om utleie av kjøttkverna. Da vedtok man, etter lang og omstendelig diskusjon at private kunne få benytte kverna – når det ikke var til hinder for butikkens betjening, mot en avgift på 10 øre per kilo kjøtt som var kjøpt i butikken, og 20 øre per kilo som ikke var kjøpt i butikken. På styremøte 26. mars 1931 besluttet man laget innmeldt i Norges Fleskecentral. Det som seinere skulle bli kjent som Norges Kjøtt og Fleskesentral ble formelt stiftet 16. juni 1931 på initiativ av Norges Bondelag, men kom ikke i gang før 19. april 1932. Høsten 1931 kom spørsmålet om egen kooperativ kjøtt- og fiskmatforretning i Steinkjer. Tanken fikk full tilslutning, men det gikk «både vinter og vår» uten at noe konkret skjedde. På halvårsmøtet i 1934 ble det vedtatt å melde Samvirkelaget inn i det som da var blitt til den påtenkte kjøttforretning – om et tilstrekkelig antall samvirkelag meldte seg. I 1949 sa styret seg interessert i en felles fiskematfabrikk, og imøteså en nærmere redegjørelse fra en komité som var dannet for å skape et fiskmatkjøkken i Steinkjer for samvirkelagene i regionen. I juli 1952 forelå skriv fra «Samarbeidsnemnda i Nord-Trøndelag» om start av produksjonslag for fiskmat. Det ble enstemmig vedtatt å melde laget med i produksjonslaget. Som medlem til representantskapet i produksjonslaget ble bestyreren valgt og med styreformannen som vara.
Brød
Samvirkelaget overtok bakeriet etter Adolf Reitlo i 1931 og lagets første baker ble Paul Alstad fra Sparbu. Ellers er historien om bakeriet så omfattende at vi finner å ville kommet tilbake til det i en egen artikkel.
”Landbrukssamvirke”
På Sunnan, som andre steder med nær tilknytning til landbruket, ble mottak og formidling av disse produktene en viktig og inntektsbringende virksomhet. Etter hvert virket samvirket mellom bygdas innbyggere og samvirkelaget som et godt lim mellom kooperasjonen og bygda. Første gang Samvirkelagsprotokollene nevner dette aspektet er den 29. oktober 1921. Da hadde bestyreren, P. Bernhard Olsen fått hand om 150 sekker poteter til butikken. Styret mente det var best å beholde alt og styrets formann, Jens Martinsen ble pålagt å være med på lagringen av den innkjøpte poteten. Men om dette var betaling for varer, eller en formidlingshandel fortelles det ikke om. Potet ble det etter hvert mye av, og i september 1932 besluttet man å gjøre et forsøk på levering av poteter nordover. Langs jernbaneanlegget ville det nok være gode sjanser til å bli kvitt alt: I første omgang kjørte man et billass på 1800 kg. Til styrets møte 13. februar 1923 forelå skriv fra Stod Egglag om å få mottaksstasjon på Sunnan samvirkelag og avdelingen på Nordgård. Da dette ble innvilget ble bestyreren pålagt å forhandle fram best mulige betingelser for samvirkelaget med egglagets styre. I 1930 la bestyreren fram spørsmål for styret om å oppta bestilling på kunstgjødsel. Det ble enstemmig vedtatt. Og to år seinere ble Sunnan Samvirkelag med i Felleskjøpet. I 1933 fikk laget beskjed om at Felleskjøpet ville opprette kommisjonslager og i 1938 ble det også tegnet to andeler à 25 kroner i Inntrøndelag Frukt og Bærsalgslag S/L på foranledning av brev fra Fylkesgartneren i Nord-Trøndelag. Et foretak vi seinere kjenner som Røra Fabrikker. Så gikk det slag i slag; med anskaffelse av kornbeisapparat og midler, samtidig som medlemmene ba laget å selge frø billigere. Men da man startet omsetning av kraftfôr i 1/1 sekk for Felleskjøpets listepris ble det ikke utbetalt kjøpeutbytte på denne varen. Det ville nok blitt en for stor kostnad for laget å dekke inn. Det var Georg Høin som først reiste spørsmål om å anskaffe kjøleanlegg, noe man så som viktig med hensyn til omsetning av landmannsprodukter. Dette var i 1931 og styret skulle da utrede saken, men i juli 1933 ville B. Norum vite om styret hadde vurdert å anskaffe kjøleanlegg. Jo, de hadde fortsatt sin oppmerksomhet rettet mot saken. Neste gang var det Georg Høin som etterlyste kjøleanlegget, og nå var det blitt august 1937. I august 1938 refererte formannen til at anskaffelse av kjøleanlegg var drøftet. 20. desember 1939 forelå tegninger og planer for ominnredning av butikk, lager og nybygning av bakeri. Så, på styremøte i juli 1940 ble det vedtatt å inngå kontrakt med firma A/S B. Bartnes om installering av kjøleanlegg. Stod bonde og småbrukarlag sendte skriv til S-laget i 1938, hvor de etterlyste meir handlekraft, og det kan nok ha virket på styret. I følge protokollene begynte samvirkelaget å sende representanter til Felleskjøpets årsmøter i 1941. Da het det at «Formannen skal foreta valget». Etter krigen ble det direkte demokrati innført og representantene ble valgt på lagets årsmøter. Etter krigen skulle jo det meste gå seg til, men nei da: Høsten 1945 klaget i alle fall en av jegerne på den prisen han fikk for levert elgkjøtt. Men da bestyreren var samrådd med prispolitiet og handlet i samsvar med Pristidende nr 25 for 1941 fikk ikke klageren medhold.
Renhold
Styret ville at betjeningen, det vil si butikkdamen, skulle vaske på butikken etter stengetid. Men lagets første butikkdame; Petra Frøseth gikk ikke med på denne tankebanen, noe som i sin tur ledet til at lønna hennes ble satt ned fra 100 til 90 kroner i måneden. Men denne faste holdningen førte også til at det ble ansatt renholder. Styrets protokoller er neppe nøyaktig ført på dette feltet, men vi fant at Grete Tekel gjorde reint i 1920-åra og Andr. Tekseth i 1930-åra fram til 1941. Fra januar 1941 begynte Julie Vist som renholdsbetjent, en stilling hun dels hadde alene og dels deler med mannen Hilmar, som synes å overta den helt ved inngangen til 1950-åra. I Hilmars fravær på slutten av 1953 overtok Serine Sakariassen, uten at vi får greie på hvor lenge hun ble. Men i mai 1968 var det Bjørg Råen som overtok fram til i august samme år da «fru Karlsen» fikk jobben. Ikke vet vi hvor lenge hun ble heller, men en gang mellom 1968 og 1972 overtok Synnøve Fagervik, for i henhold til protokollene sa fr. Fagervik opp stillingen det året – men fortsatte likevel til i mars 1978. 25. april 1978 begynte Åsta Kvam, men vi vet ikke hvor lenge hun ble i jobben.
Forholdet til NSB
Vi har sett at det var jernbanearbeiderforeningen på Sunnan som tok initiativet til å få starta et samvirkelag på stedet. Bakgrunnen for det kan ha vært flere, men lagets protokoller gir ikke noe entydig svar på spørsmålet. Det som imidlertid er klart er at det ikke synes å ha vært noe skille mellom bygdas folk og jernbanearbeiderne i synet på det å starte et handelskooperativ. Vi legger merke til at det ved flere tilfelle dukker opp henvisninger til avdelingsingeniør Bach og overingeniør Holtfelt Lund på Steinkjer. Dette gjelder blant annet når det skulle gjøres noe med butikklokalene, lages reoler, bygges ishus, men også når det søkes å komme i gang med eget bakeri. Det må ha vært slik at jernbanens folk så nytten av å få etablert et samvirkelag som kunne ivareta dagligvareforsyningene til de som arbeidet med jernbanens forlengelse mellom Sunnan og Grong. Naustvolden meieri var overtatt av NSB, eller det man kalte Sunnan-Grong-banen. Det var avdelingsingeniøren som var mellommann for å få opprettet leieforholdet til meieribygningen etter at den var blitt renovert. Andre forhold som peker i samme retning er at samvirkelaget satset på leveranse av varer til de mange kokkelag langs traseen til Grong. Enda tydeligere blir linken mellom Sunnan Samvirkelag og jernbanens folk når Samvirkelagsstyret initierer en avtale der «jernbanen forplikter sig til, at bistaa Samvirkelaget med inkassation av tilgodehavende for almindelig husholdningsvarer indtil siste øre». I et annet møte la en tremannskomité fram et kontraktutkast med en innledning om at «Styret innstiller paa at Sunnan Samvirkelag indgaar kontrakt med Sunnan-Grong-banen om leie av lokale ved Sunnan samt oprettelse av filialer til og med Stod grense». Imidlertid ble dette forslaget trukket under det ekstraordinære fellesmøtet på meierisalen den 14. desember 1919. Det skyldtes at avdelingsingeniør Bach ikke var tjent med et lag som bare ville engasjere seg innenfor Stod herred. Saken tok da en ny vending og forsamlingen gikk til valg på en komité til å forhandle fram et nytt kontraktsforslag. Følgende ble valgt: Arne Wollan, O. M. Øksnes, T. Hauan, B. Barstad og J. Martinsen. Som suppleanter valgtes G. Høin, J. Johnsen og B. B. Sunde. Da NKLs leder Andreas Juell meldte sin ankomst til Sunnan og ba om at styret sørget for allmøte 11. januar 1920 ble dette imøtekommet slik at femmannskomiteen fikk framlagt sin innstilling. Juells innledning bar preg av forståelse for vanskene med å etablere utsalg langs ”anlegget”, dvs jernbanetraseen. Styret la fram sin innstilling om å holde seg innenfor Stod herreds grenser, og Juell ble gitt fullmakt til å forhandle med jernbanen om kontrakt. Selv om protokollene for Sunnan Samvirkelag ikke har detaljerte opplysninger om dette, vet vi at det ordnet seg. For i 1922 ble Breide Samvirkelag på Jørstad i Snåsa kommune medlem av NKL og da fikk de kontrakten om vareleveranser til anleggets folk fra Stod grense og nordover. I referat fra styremøter 1. og 11. februar 1920 framgår det at husleia som Samvirkelaget skulle betale til Sunnan-Grong-banen skulle være 1 % av årsomsetningen. Og ettersom omsetningen i perioden 1. juli til 31. desember 1919 var på kr 99.969,68 ble kr 999,69 anvist som husleie til jernbanekontoret. At ikke alt var rosenrødt i forholdet til jernbanen ser vi av protokollen fra da nybutikken sto ferdig våren 1928. Lensmannen i Stod ville da ha inn stempelavgift for avsluttet kjøpekontrakt med Nordlandsbanen. Nestformann Rafael Skjerve mente det var Nordlandsbanen som skulle betale, og han ble pålagt å reise til Steinkjer for å ordne opp i saken. Men om samvirkelaget ble fritatt for stempelavgiften forteller ikke historien noe om.
Filialer
Det ble tidlig etablert filialer under Sunnan Samvirkelag. I tur og orden kom det filial på Nordgård, Westerhus Landhandel og Valøy Samvirkelag. I Kvamsgrenda ville ikke styret i Sunnan-laget etablere seg, så der måtte folket vente til etter andre verdenskrig før de fikk eget lag. På Stod derimot kom det til ei avdeling allerede våren 1938, som seinere skulle bli hovedforretning i forbrukerkooperasjonen i det som da het Stod kommune.
Andre verdenskrig
Referatene fra møter og hendelser under krigstida er forbausende nøkternt skrevet. 21. juni 1940 ble det vedtatt å reparere de skader eiendommen ble påført da brua ble sprengt 23. april. Bestyreren ble ellers pålagt å få orden på vannledningen, mens A. Tekseth tilbød å foreta full istandsettelse av krigsskaden på bakeribygningen for kr 225,-. På halvårsmøtet 18. august 1940 ga formannen en oversikt av krigshandlingenes virkning på driften, og refererte en rapport fra styreren av avdeling Stod Samvirkelag om skadene der. Krigsskadene på varer utgjorde ca. 11.000 kroner, hvorav 5.000 på Sunnan og 6.000 på Stod. Omsetningen 1. halvår i 1940 var steget med kr. 7.820,- sammenlignet med 1. halvår 1939, hvorav kr 993,14 ved Valøy Samvirkelag, 4789,59 ved Westerhus Landhandel, mens avdeling Stod hadde en nedgang på 4.587,-. Våren 1941 la Edmund Lie fram sin skisse med overslag over ombyggingsarbeidet på hovedbutikken satt til kr 6740,- inkl. arbeidspenger og 11. mai 1941 godtok styret anbudet fra byggmester Olav Nordtug, Jådåren på ombyggingsarbeidet i butikken. Han ville ha 1860 kroner for alt arbeid inkl. riving og ny innredning, unntatt manufakturdisk. I juli ble det kjøpt en glassdisk med elektrisk lys fra Butikmonteringen, Oslo som kosta 960 kroner. Av kostnadene som kom på 7201,09 falt 625,93 på bakeriet og 76,- på stallen. Hvorvidt det ble noe av istandsetting av kloakken under krigen vet vi ikke sikkert, men styret behandlet saken 7. juni 1943 og påla bestyreren å få foretatt en undersøkelse av kloakkledningen fra elvemelen og innover så snart vannføringen i elva tillot.
Etterkrigstid
Vareknapphet og rasjonering, men en gryende optimisme preget land og folk, også på Sunnan utover slutten av 1940-åra og ved inngangen til 1950-åra. 1954 var året da den elektriske kaffekverna kom til butikken. Og da gikk man også til anskaffelse av en frysedisk. Et annet tidsbilde er fra styremøtet 16. november 1955. Der ble vedtatt å gå til innkjøp av to papirkurver, den ene skulle plasseres i butikken og den andre utenfor, ved inngangsdøra. I februar 1960 ble det planlagt en hybel for betjening og på styremøte 16. januar 1961 behandlet man tilbygg og ombygging av bestyrerleilighet Før årsmøtet 1961 behandlet man så bygging av ny lagerbygning. Tilbygget skulle ha oljebu, plass til grønnsaker og grovlager med grunnflate 100 kvadratmeter. Kostnadsoverslaget lød på 50.000 kr. Da regnet man inn en hybel og tekjøkken i det gamle bygget. Åsmund Heggli, Tor Slettedal, Bjarne Fornes og Magne Elnan ble valgt til byggenemnd. Og i november 1961 vedtok man å sette i stand tre hybler og kjøkken til betjeningen. Årsmøtet 1964 vedtok skifting av vinduer og ominnredning i butikken. Reoler og fast utstyr kom på kr 5.000,-, mens arbeid og materialer ble beregnet til kr 6.000,-. I 1966 var behovet for hybler bortfalt, og de ble utleid til familiebolig. I juni 1974 ble det lagt nytt tak på lageret samt at forretningsbygget ble malt utvendig og i desember samme år drøftet man modernisering av butikken. Det ble tatt kontakt med arkitektkontoret i Trondheim for å få utarbeidet en plan som kan legges fram for årsmøtet 1975. Men det kan ikke ha blitt gjort, for årsmøtet 1976 vedtok å utsette utvidelsen av forretningen til neste årsmøte. Dette året viste resultatet underskudd. Men det ble lagt nytt tak og montert snøfanger på forretningsgården. På årsmøtet 16. april 1977 ble lagt fram planer om utvidelse av butikken. Prøvevoteringen viste da at 14 var for og 15 mot, men styret fikk mandat til å fortsette med planen, og Leif Volans forslag om å bygge ny garasje ble enstemmig vedtatt. Det gamle uthuset ble revet på dugnad og ny garasje med plass til tre biler ble bygd med nettinggjerde mellom garasjedelene. To av rommene ble forbeholdt Samvirkelaget. Den tredje skulle tilgodese den andre leiligheten, men om de ikke hadde behov kunne den leies ut for 150,- per mnd. Seinere ble den utleid til Svein Aalberg. 1978 ble også et tungt investeringsår. Fryse- og kjølegondol til en samlet pris av kr 44.500,- ble levert fra Kjøleteknik A/S, Sparbu. I tillegg ble deler av butikken malt og det ble montert markiser foran butikkvinduene pluss at man i desember måtte kjøpe inn vifteovner til butikken som da var så kald at det var uforsvarlig å arbeide der. Tilhengeren man anskaffet sommeren 1979 var nok populær, for 9. februar 1980 vedtok styret å ta kr 25,- i leie per tur for tilhengeren.
Nei til tater på Sunnan
Taterne ble lenge sett på med mistenksomme øyne og misbilligende holdninger. Slike holdninger var slett ikke annerledes på Sunnan. Et sitat fra Sunnan Samvirkelags styreprotokoll viser dette til fulle: 7. desember 1931: « (…) opplyste formannen om at Alb. Tessem hadde lagt ut Raustua for salg, og at kjøper skulle være et eldre par «omstreifere». For å slippe å få disse folk på Nøstvolden, har Røsegg tilbydd å kjøpe eiendommen på forskjellige betingelser, bl. .a. at Samv.laget beholder uthuset og «stua» med inventar. Formannen har pålagt samv.lagets byggekomite til å besiktige husene og komme med en takst. Fra byggekomiteen forelå følgende innstilling. Under besiktigele av «Raustua» med uthusbygning er komiteen kommet til følgende resultat: Uthuset som er 7 m langt og 6.6 m bredt samt 4 m. høit er godt skikket til uthus for Sunnan samv.lag med 2 m. i tillegg på lengden, hvilket kan erstattes med det gamle uthus. Under forutsetning av at de for samv.laget overflødige saker, såsom dører, vinduer og innredning i «Raustua» samt ovner og murpiper kan realiseres til en antagelig pris, vil komiteen innstille på kjøp til en pris kr. 450,- firehundrede og femti kroner.» «Beslutning: Under forutsetning av at uthuset får stå inntil 2 år før det rives og stuebygningen til utgangen av mai 1932, finder styret i henhold til byggekomiteens innstilling det formålstjenlig å kjøpe husene for kr. 400.-. Det pålegges bestyreren å ordne med det nødvendige angående kjøpet.» I samme møte vedtok man følgende: «Følgende gjenstande bestående av 2 murpiper, 1 komfyr, 2 kakelovner, 1 kokeovn, 1 treklyver av galv jern samt innredning, dører og vinduer i hovedbygningen er solgt til Georg Høin for kr 125,00. A. Tekseth har tilbydd å rive hovedbygningen samt hugge den op til ved gratis.» 6. juni 1932 besluttet styret å oppta anbud for oppførelse av grunnmur samt riving, flytting og oppførelse av det innkjøpte uthus til nytt uthus for samvirkelaget. Slik slo man to fluer i en smekk: Man fikk rimelige materialer til nytt uthus samtidig som man unngikk tater i bygda; så å si med kooperativ ånd og bistand.
Første – og eneste kvinnelige formann i styret for Sunnan Samvirkelag
På årsmøtet 16. april 1977 fikk Sunnan Samvirkelag sin første kvinne i formannsstolen. Det står litt uklart om Leif Stenseth hadde frasagt seg gjenvalg, men i alle fall hadde ikke valgkomiteen innstilt på ny formann. Derimot kom det forslag fra salen på fem kandidater – og prøvevoteringen ga dette resultat:
- Serine Sakariassen 14 stemmer
- Karl Norum 10 stemmer
- Morten Sveås 2 stemmer
- Marit Volan 1 stemme
- Bernt Vollmo 1 stemme
Dertil var det 3 blanke stemmer. Ved den endelige votering fikk Serine Sakariassen 19 stemmer mot Karl Norum som hadde 11 stemmer. I sin «takketale» uttrykte ikke Serine Sakariassen akkurat glede over det nye vervet, men ønsket godt samarbeid i kommende periode. Da Serine Sakariassen trådte tilbake etter sin funksjonstid på to år fikk hun stor takk for sin «enestående innsats som formann i styret».
Bestyrerne
Alf Rønning startet som ekspeditør, og ble bestyrer etter Olsen i 1926. Rønning ble på post til i 1939, da han overtok styringa av Strinda Handelssamlag.
Bernt Øien var fra Rennebu, men kom til Sunnan fra Stangfjord i Sogn og Fjordane i 1940. Han ble til i 1946.
Da bestyrer Olsen slutta 1. august 1926, ble det Alf Rønning, som hadde vært betjent ved laget siden juni året før, som overtok, og fra 1/1 1927 ble han fast ansatt. A. Tekseth lovet å ordne med leilighet; 3 værelser og kjøkken, kontor iberegnet. Samlet pris kr 35,- per måned. Fritt lys er iberegnet. (Bestyrerne hadde «fritt hus og brenne»). 2. februar 1927 bevilget styret kr 75,- til kjøp av bryllupsgave til bestyrer Rønning. Rønning ble i stillingen til ved utgangen av 1939, og vi forstår at han må ha vært en særs godt likt bestyrer, for i 1951 sendte styret gratulasjonstelegram i anledning hans 50-årsdag 22. april. Nå kom det 35 søknader på bestyrerstillingen, som førte til at Sverre Øien, Stangfjord i Sogn og Fjordane ble ansatt fra 10. januar 1940. Men allerede 10. juli 1946 forelå oppsigelse fra bestyrer Øien. Nå ble søknadsfristen satt til 25. juli 1946, og det meldte seg da 23 søkere. Den som da ble ansatt var førstebetjent ved Sparbu Handelslag, Anton Pettersen, som begynte fra 1/10 1946. Det ble et særdeles kort bekjentskap, for fra januar 1948 fungerte førstebetjent Ørsjødal som bestyrer. Bjarne Østerli ble ansatt i oktober 1949 og ble til utgangen av 1960. Også denne gang kom det mange søkere til bestyrerstillingen, som endte med at Magne Elnan fra Lauvsnes kom inn fra januar 1961 og ble til sommeren 1969 da han ble avløst av Steinar Fagervik, fra Follafoss i Verran kommune, som fikk den skjebne å bli sist tilsatte bestyrer ved Sunnan Samvirkelag. Det hadde sin årsak i at da han sa opp i mars 1981 fikk man ingen kvalifiserte søkere til stillingen.
Styrets formenn i Sunnan Samvirkelag fra 6. november 1918 til fusjonen med Stod Samvirkelag i 1981
Georg Høin, blant lagets første medlemmer, og styreformann gjennom fire perioder - i mange år.
Paul Alstad, bakeren fra Sparbu som ble formann i Samvirkelaget på Sunnan 1945-1947
Serine Sakariassen ledet styret i Sunnan Samvirkelag fra 1977 til 1979
Ivar Ellerås overtok formansklubba etter Sakariassen - til i 1980. Seinere ble han styremedlem i Stod Samvirkelag
- Bernt B. Sunde(1918-1919)
- Edvard Dahl (1919)
- Jens Martinsen(1919-1922)
- Georg Høin (1922-1925, 1931-1934, 1939,1949-1950)
- Andr. Tekseth(1925-1930)
- O. M. Bjørken (1930)
- L. P. Steen(1934-39)
- Andr. P. Rømo(1940-1944)
- Paul Alstad(1945-1947)
- Elias Reitlo(1948)
- Einar Moe (1951-54 og 1956-57)
- Steinar Moen(1955)
- Leif Stenseth (1958-1962 og 1975-1976)
- Reidar Nordtug (1963-1966)
- Einar Ellerås (1967-1970)
- Olaus Elli (1971-1972)
- Guttorm Viken(1973-1974)
- Serine Sakariassen(1977-1978)
- Ivar Ellerås (1979-1980)
- Torbjørn Utgård 1981.
Medlemsutviklingen
Ovenfor er oppført 104 navn på de første som hadde tegnet seg som medlemmer i Sunnan Samvirkelag. Så vet vi ikke noe før det i 1941 fortelles at man hadde 300 medlemmer, en økning på 18 fra året før med denne fordeling på avdelingene: Sunnan: 235, Stod 43 og Valøy 22. Ved utgangen av 1942 var det 311 medlemmer, altså en økning på 11 fra året før. I 1943 er det fortsatt 311. Så i 1944 går det ned med to til 309 for å synke med ytterligere fire til 305 i 1945 For 1953 fortelles det at medlemstallet er 118 aktive medlemmer – da må vi ha in mente at medlemmene som sognet til avdelingene på Binde og Stod nå var gått inn i det selvstendige Stod Samvirkelag. Fra den eneste beretningen det har lykkes oss å finne; fra 1973, ser vi at da hadde laget 84 aktive medlemmer. Da laget fusjonerte med Stod Samvirkelag i 1981 var det 31 medlemmer til stede.
Fusjon
Det begynte å butte i mot i 1971. Da hadde man mista bensinpumpa, og samtidig garantert for 5 % kjøpeutbytte. Dette harmonerte svært dårlig, og det ble underskudd på driften. Så gikk det bra i noen år til det igjen raste utfor, og nå var det i tillegg blitt gitt mye kreditt, som betinget at årsmøtet 1976 reiste massiv kritikk mot bestyrer og styre. I 1977 og 1978 finner man at kundegrunnlaget er for svakt for lagets vareutvalg, og det ble lagt om til et mer økonomisk forsvarlig varespekter Men i 1981 resignerte styret; man fikk ikke kvalifisert søker til bestyrerstillingen etter Steinar Fagervik. Med et enstemmig vedtak søkte man Stod Samvirkelag om fusjon. Tre medlemmer velges til å forhandle:
- Formannen: Torbjørn Utgaard
- Nestformannen: Ivar Ellerås
- Bestyrer: Steinar Fagervik
Onsdag 17. juni 1981 var det fellesmøte med styret i Stod Samvirkelag som ble avviklet i Sunnan Grendehus. Styrene møtte fulltallig og fra Norges Kooperative Landsforening møtte Reidar Kringtrø. Torbjørn Utgaard ledet møtet fram til at begge styrene fattet enstemmige vedtak om sammenslutning. Ekstraordinært medlemsmøte i Sunnan Samvirkelag ble så berammet til 7. juli 1981. Bestyrer Alf Gangstad ved Stod Samvirkelag kom og bisto laget i overgangstida. 1. september 1982 ble Sunnan Samvirkelag omdøpt til Stod Samvirkelag, avd 3 Sunnan.
Kilder
- Arnesen, Randolf: Samvirkelag i Trøndelag, Oslo 1945
- Daggry – Socialdemokratisk maanedsblad, Steinkjer 1906
- ”Fleskecentral, Norges” i Arbeidernes leksikon bd III sp 41, Oslo 1933
- Gangstad, Alf: Coop Stod BA 60 år: Jubileumsberetning 1946-2006, Steinkjer 2006
- Kristiansen, Gunnar E.: «Forbrukerkooperasjonen i Snåsa», i Kumur 2010
- Minsaas, Johannes: I samvirkets tjeneste: Erindringer gjennom tre kvart århundre. Oslo 1950
- Sunnan Samvirkelags protokoller 1918 – 1981 (Beroende i Forr Historielags arkiv).
- Sunnan Kooperative Kvindeforenings protokoller 1923 – 1976 (Beroende i Forr Historielags arkiv).
- Volan, Anders: «Naustvollens historie» i Årbok Forr Historielag (2007).