Jarle Hatling
Jarle Bernhard Hatling (født 24. desember 1908 på Åsan Østre i Kvam, død 4. juni 1973 i Stod) var en idérik mann som drev sagbruk og mekanisk verksted i heimbygda. Faren Albert Taraldsøn kom fra Kvam til Hatling hvor han ble gift med Karoline og tok hennes navn som sitt. De fikk fem barn; Olga, Kristense, Andreas, Alf og yngstemann Jarle. Fra små kår arbeidet Jarle seg opp til en aktet mann i bygda. Han ble også snart en betrodd politiker. Men først og fremst var han familiemann og gründer med stor tro på at framtida ville bli god – om man arbeidet for det.
Familiemannen
Tredje juledagsfesten 1931 på forsamlingshuset «Lidarende» traff Jarle sin tilkommende Karen Elfrida, og 4. januar 1936 sto bryllupet. Karens foreldre var Ole og Petra Tvestad.
Den første tida etter bryllupet bodde de på Binde – hos Astrid og Sverre Binde, men i 1938 begynte de å grave ut tomta for sin egen heim på Dyhaug. I 1939 flytta de inn i eget hus. Svigermora som var blitt enke i 1927 mista heimbruket Tvestadplass da Ole døde. Men i 1947 sto Granli ferdig på nabotomta til Dyhaug. Takket være svogerne Audun Skjei og Jarle kunne da Petra flytte inn i eget hus. På det tidspunktet var barnefødslene unnagjort med Olav i 1936, Eldbjørg i 1938, Per i 1939, Jorleif i 1942 og Tordis i 1944.
41 år gammel døde Karen i 1956 etter å ha pådratt seg en alvorlig sjukdom i begynnelsen av 1950-åra. Nå måtte Jarle også være mor, en rolle han klarte å fylle, men der også husmorvikarordningen var til stor hjelp. I 1961 ble Eldbjørg gift med Åge Tiltnes som reiste i utenriks sjøfart som styrmann og kaptein. Hun ble boende på Dyhaug til 1966 med sin lille familie. Både barn og barnebarn i huset kan nok ha redusert den ensomhet og savn han måtte ha hatt.
Jarle påvirket ingen av barna i yrkesvalg, men framhevet nødvendigheten av å ta en utdanning, selv om den kunne vise seg å bli feil, ville den danne et sterkt fundament for å kunne tilpasse seg den nye tid, som kom - om en ville eller ikke.
«Skogamannen»
Jarle ble tidlig opptatt av skogen, og hva den kunne gi. Og i 1929 – 1930 gikk han Statens Skogskole på Steinkjer. Etter skogskolen arbeidet han som takstmann og var med og kartla skog og skogsareal et års tid. Men den unge Hatlings interesser gikk mer i retning av foredling og de mulighetene som den industrielle utviklingen ga råstoffet fra skogen.
Sagbruksmannen
Allerede høsten 1930 hadde brødrene på Åsan etablert firmaet Aasan Sag. Grunnlaget for oppstarten skal ha vært en tømmerblink fra For Prestegårdsskog. Men også leiepløying med traktor ble et av beina som dette forsøksvise næringsvirket ble fundamentert på. I de første åra flytta man bondesaga dit det var mest lagelig for å få oppdrag. I lengden holdt jo ikke dette. Han fikk etablert sagbruket så å si på fast grunn på Mølletomta. Der benyttet han seg av de grunnmurer som sto igjen på branntomta etter mølla, og fant også godt fjell som holdt sagbenken i rett posisjon. Det skulle vise seg å bli svært lønnsomt. Saga opparbeidet godt rykte og fikk et omdømme mange bare kunne drømme om: «Planken var usannsynlig rett fra saga på Mølletomta».
Seinere, da tida gjorde krav på nyinvesteringer og økonomien tilsa at råstoffet, inklusive avfallsvirket måtte få maksimal utnyttelse fulgte Jarle med, og lå i mange høve foran sine småskalakonkurrenter i distriktet. Foruten skurlast ble det investert i høvel, og det ble starta produksjon av kasser, trerør, drivhuslekter, forskallingsplatter, sengebunner, i alle varianter. Men det ble også hogd flis til den metallurgiske industrien. Bakhunen ble levert til Ranheim Papirfabrikk mens sagflis og ved ble levert Binde meieri. Vi vet også fra ei framstilling om Laup Teglverk at også de fikk levert «flis og kapp» fra «Jarle Hatlings sagbruk på Binde».
Mekanikeren
Jarle fant tidlig ut at skal man holde tritt med tida, må man følge med og fornye produksjonslinja så vel som produktspekteret. Da Torleif Hatling og Håkon Finanger ville selge sitt mekaniske verksted ble det Jarle som kjøpte. Fra nå av starta et livslangt samarbeid med de to smedene Normann Tiltnes og Sverre Strømnes. Det ble satset på mekaniske produkter for salg, men dessuten ble verkstedet base for utvikling, og framstilling av tekniske forbedringer på sagbruket. Gode eksempler på det siste er gaffeltrucker, traktorhengere med tipp, skoper til traktor, lunnebommer, vendehaker, stiger, bukker for oppstilling av oljefat. Men det ble også produsert lasteplatter for biler, reparert landbruksmaskiner og tilmed produsert en prototyp ripemaskin for skifer.
Gjennom alle år hadde Jarle et velutviklet samarbeid med Hynnes Maskinforretning i Trondheim, der han fikk informasjon og tilfang på nye trender, teknologi og endringer som kom godt med for å holde tritt med utviklingen i skogbruket og sagbruksnæringen.
Politikeren
Jarle Hatling kan vi si var en typisk inntrøndersk sosialliberaler med begge beina godt planta i partiet Venstre. Fra 1951 kom han med i Stod kommunestyre, og ble også valgt til varaordfører i denne perioden. Det ble flere verv på den engasjerte og udogmatiske, men meget praktisk innstilte lokalpolitikeren hvis motto ble «Vi må få ting utført» – til beste for bygda, samfunnet, bedriften, de ansatte og/eller enkeltpersoner.
Lokaliseringa av nyskolen ble et hett tema utover i 1950-åra. Det første møtet i byggenemnda for Binde skole ble avviklet allerede i 1950, med Jarle Hatling som formann. Byggetrinn I og II ble levert henholdsvis 1952 og 1955. Og i 1962/63 sto byggetrinn III; Stod Samfunnshus ferdig – et stort løft for bygda var gjennomført. I tid falt dette sammen med arbeid med det kommunale vannverket, som også tok mye av Jarles engasjement og arbeidskapasitet i egenskap av leder for bygningsrådet.
Gründeren
Ikke nok med sagbruket på Mølletomta og det mekaniske verkstedet. I de mest hektiske periodene var han ansvarlig for opptil 29 personer som arbeidet i hans virksomheter. Likevel fant han gode grunner til å engasjere seg for et enda mer variert næringsliv i bygdeamfunnet. Ett tiltak som synes å ha tatt mye av hans engasjement var utvilsomt Laup Teglverk, hvor han også ble styreformann fra 1948 under reorganiseringsprosessene i verket.
Så må det også nevnes at han så mulighetene for utnyttelse av skiferforekomstene i bygda, derfor engasjerte han seg i arbeidet med forsøksdrift ved Ramstad mellom Vollan og Kippe så vel som Hundtjønnhalla og i Sparbu. Han involverte seg selvsagt også under første fase i utviklinga av industriell produksjon av veksttorv fra myrene ved Halsetenget.
Den stødige garantist
I en av protokollene fra Stod Samvirkelag finner vi et bra døme på Jarles omdømme i bygda: To bygningsarbeidere søkte samvirkelaget om å få utlevert en god slump bygningsvarer mot pant. Dette fikk de, og pantet de viste til var 100m3 tømmer levert Jarle Hatling.
Kilde
- Hatling, Olav og Per: «Jarle Hatling – liv og virke» i Årbok for Forr Historielag 2010