Leidang
Leidang var opprinnelig en ordning for å utruste skip til krigstjeneste, men allerede på 1100-tallet begynte man å gjøre om deler av ordninga til en årlig skatt. Denne skatten ble opprettholdt helt til 1836.
Sjøforsvaret
Leidangen oppsto trolig i rikssamlingstida. Landet ble delt inn i skipreider, der bøndene var kollektivt ansvarlige for å utruste og bemanne et skip. Skipreidene skulle også holde våpenting årlig, for å sørge for at bøndene hadde krigutrustning og at denne var i forsvarlig stand. På begynnelsen av 1300-tallet var dette fortsatt kjernen i det norske militærvesenet, og leidangen ble utkommandert flere ganger i løpet av dette århundret. Det ble også forsøkt å lage en tilsvarende ordning for landstyrker i 1370-åra, men dette mislyktes. Det var dermed ikke før på 1600-tallet at vi fikk en fungerende hærordning.
Rundt 1400 hadde ordninga begynte å forvitre, og siste gang leidangen ble kalt ut skal ha vært i 1429. Ordninga fikk allikevel en varig effekt på samfunnet, da skipreidene og bygdetingene knytta til dem var en viktig faktor for hvordan landet ble inndelt. Skipreidene var oppebørselsenhet til inn på 1700-tallet, og det er mange steder en tydlig kobling mellom skipreider og prestegjeld, og i forlengelse av det kommunene som ble oppretta i 1838.
Leidangsskatt
I de gamle landskapslovene finner vi leidangsskatt, som var en årlig ytelse. I fredstid betalte man gjerne halv sats, mens det i krigstid ble krevd inn full betaling. Fredstidsleidangen ble også kalt bordleidang, ettersom den gikk til kongens bord, det vil si til hans husholdning. I områdene som tilhørte Gulatinget og Frostatinget ble skatten utlikna ut fra landskylda. I områdene som tilhørte Borgartinget er det noe uklart hva grunnlaget var, men vi vet at ytelsen var høyere der. Trolig inkluderte den en særskilt avgift som kan ha hatt sitt opphav i et forlik mellom bøndene og Sverre Sigurdsson. Det ser ikke ut til at det i Borgartingslag var noe samsvar mellom leidangsskatten og landskylda. Ordninga i Eidsivatingslag er også uklar.
Det finnes en rekke lokale særegenheter, hvorav en del nevnes her:
- I mange bygder i Trøndelag, Nordmøre, Hardanger, Sunnhordland og på Voss måtte sjøleiergods betale dobbelt leidang.
- I Vika ble skatten betalt i to terminer, vår og høst. På våren ble det betalt kornleidang i korn eller mel, og på høsten smørleidang i smør og penger.
- I Nord-Norge fungerte leidangen som en personskatt, med forskjellige skatteklasser. Til ut på 1600-tallet ble den betalt i fisk. I Finnmark ble leidangsskatt innført langt senere enn ellers i landet. Leidangen ble i nord utlikna en gang i året. Formen leding ble også brukt som betegnelse på det som var normalytelsen, 1 våg tørrfisk.
- I Eidsivatingslag, Valdres og Hallingdal ble det fra slutten av 1200-tallet krev inn en egen leidangsskatt som ble betalt hvert tredje år. Den ble fra 1500-tallet stort sett utlikna etter gårdklasser med faste satser. I Østerdalen, Valdres og Hallingdal ble ikke gårdklassene brukt til dette, så der måtte alle betale samme sats.
- I Gudbrandsdalen ble skatten fra gårder som ikke var krongods kalt utfareleidang. I Akershus len og enkelte andre steder var dette navnet på en ekstraskatt som ble krevd inn noen år.
- I Modum, Sigdal, Eggedal og Krødsherad ble det ikke krevd inn leidangsskatt. I stedet ble det krev inn avråd.
- På Opplanda hadde man ikke hatt den eldre formen for leidang, og leidangsskatten ble dermed innført som en jordeboksskatt.
Leidangskatten ble endelig avvikla ved lov av 1836. I stedet ble ytelsen en del av den nye matrikkelskylda.