Lensmannsmordene på Vågård
Lensmannsmordene på Vågård fant sted den 22. august 1926, da to lensmenn ble drept ved gården Vågård nord for Hønefoss. Sammen med Nittedalsmordet i 1920 var det en av de mest omtalte kriminalsakene i Norge i mellomkrigstida.
Bakgrunn
Fra april til august 1926 hadde ukjente gjerningsmenn stått bak flere skapsprengninger på Ringerike, og de ble også knytta til hendelser andre steder på Østlandet i forkant av dette. På kvelden den 21. august brøt de seg inn hos landhandler Vegger Strømmen ved Søndre Røste i Ådal. Der klarte de ikke å sprenge pengeskapet, men stjal med seg sjokolade, dynamitt og et par morakniver. De stjal så en robåt om rømte på Ådalselva. Seinere på kvelden skal de ha tatt seg til ei hytte ved Heensbrenna i Vågårdsåsen.
Lensmann John O. Solumsmoen fra Haug tok opp jakta sammen med politibetjent Grylling. I tretida på natta måtte de ta pause og vente på dagslys. Grylling måtte trekke seg på morgenen, og i stedet kom lensmann Oluf O. Aalde fra Norderhov til stedet.
Drapene
I sjutida på kvelden søndag 22. august kom de to lensmennene over gjerningsmennene. Solumsmoen og Aalde var ubevæpna, bortsett fra politikøllene de bar. Vi vet ikke helt sikkert hva som skjedde i de skjebnesvangre minuttene da lensmenn og skapsprengere møtte på hverandre. I firetida neste ettermiddag ble det sendt ut letemannskaper, ettersom man ikke hadde hørt fra lensmennene. Meldinga om at de var funnet kom inn klokka 17:25 den 23. august. En av de som var med var Oddvar Aalde, sønn av et av ofrene, som tjenestegjorde ved Norderhov lensmannskontor. De to ble funnet like ved Vågård. Solumsmoen hadde blitt skutt i hjertet. Han hadde også to knivstikk i halsen, og han hadde fått strupen skåret over. Han var død da letemannskapene fant ham. Aalde var fortsatt i live, men var hardt skadd. Han hadde blit skutt to ganger, gjennom høyre lunge og i panna. Aalde ble båret til Øvre Vågård, og lege ble tilkalt, men det var lite man kunne gjøre for ham. I titida på kvelden mista han bevisstheten, og klokka 04:50 neste morgen ble han erklært død.
Saken fikk enorm oppmerksomhet, og var på avisforsidene i mange dager. De to ble gravlagt samtidig fra Hønefoss kirke. Omkring 2000 mennesker møtte opp, deriblant finansminister Fredrik Ludvig Konow og justisminister Knud Øyen.
Etterforskning
Aalde rakk å gi en beskrivelse av gjerningsmennene før han døde. Han fortalte også noe om hva som hadde skjedd med ham selv, men visste ikke hva som skjedde med Solumsmoen.
Etter fire dager klarte politiet å finne identiteten til en av ranerne: Anton Imanuell Oskar Svensson. Svensken, som også var kjent under dekknavnene «Harald Fredrik Ekløv», «August Wilhelm Johansson» og «Östa-Linas pojk», var født i Kyrkefalla i 1891. Dette skal ha vært første gang en ukjent gjerningsmann i en drapssak ble identifisert ved hjelp av fingeravstrykk her i landet. Avtrykkene be funnet på en kopp en av gjerningsmennene hadde drukket melk av under et innbrudd i ei hytte – som tilfeldigvis tilhørte ingen ringere enn lensmann Solumsmoen. Svensson hadde ellers vært nøye med å bruke gummihansker under innbruddene.
Et par uker senere, den 7. september, klarte de også å identifisere andremann. Det var Sigurd Henning Madsen, født 1907 i Øvre Eiker. Hans foreldre, Emil Madsen og Hansine Pedersen skal ha vært særdeles lite hjelpsomme da de ble avhørt.
Samtidig som det pågikk taktisk etterforskning ble det også gjennomført en leteaksjon over store deler av Østlandet. To måneder etter drapene ble de to funnet ved Skodsborg i Aremark. De hadde vært over i Sverige, der Svensson hadde sin kjæreste Gina Olsen. Mellom 200 og 300 mann, samt politihunder, var involvert i jakta på drapsmennene. Anton Svensson flykta mot gården Skolleborg i Aremark. Der ble han omringa, og valgte å ta sitt eget liv ved å skyte seg i panna.
Sigurd Henning Madsen overga seg. Han ble dømt for drapene og for 29 andre forhold, og fikk livstids fengsel for dette. Etter prins Haralds fødsel i 1937 ble han benåda. Senere ble det et nytt fengselsopphold, men etter å ha sluppet ut i 1946 klarte han å holde seg på den smale sti. Han stifta familie, og bodde på Hokksund under navnet Henning Sigurd Andersen fram til sin død i 1986.
Bok og filmatisering
Journalist og forfatter Gunnar Larsen, som hadde skrevet om saken i Dagbladet, ga i 1933 ut romanen To mistenkelige personer, som var en dramatisering av saken.
I 1949 starta så Tancred Ibsen innspilling av filmen To mistenkelige personer basert på Larsens bok. Sigurd Henning Madsen hadde da sluppet ut etter sitt andre fengselsopphold, og hadde skifta navn for å kunne leve et normalt liv. Han gikk rettens vei for å stoppe filmen. I oktober 1950 fikk han medhold i Oslo byrett. Norsk Film anka denne kjennelsen, og saken ble gående helt til Høyesterett også ga Madsen medhold i 1952. Først i 1998, tretten år etter Madsens død, kom man til at personvernet ikke lenger var til hinder for visning av filmen og viste den på Cinemateket i Bergen.
Minnesmerke
Mot slutten av august 1926 ble det satt opp to kors på Vågårdsåsen til minne om lensmennene. Da de hadde blitt gamle og grå, tok Norderhov arbeiderlag initiativ til å sette ned et nytt minnesmerke på stedet. Det ble avduka av justisminister Bjørn Skaug den 22. august 1981, 55 år etter drapene. Korsene ble stående ved siden av det mye minnesmerket i granitt, og den 8. mai 1999 ble de bytta ut med nye kors.
Litteratur og kilder
- Lensmannsmordene på Vågård på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Larsen, Gunnar: To mistenkelige personer : roman. Utg. Gyldendal. Oslo. 1933. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Sveen, Reidar: «Lensmannsmordet : 22/8 - 1926 i Vågårdsmarken i Haugsbygden i Norderhov herred, Norge» i Nordisk Kriminalteknisk Tidsskrift. 1937. pdf.
- Tangen, Erik m.fl.: 800 år i Kongens tjeneste : Ringerikes lensmenn. Utg. Kolltopp. 2002. Digital versjon på Nettbiblioteket.