Lillehammer trearbeiderforening

Lillehammer trearbeiderforening er en fagforening for tremedarbeidere i Lillehammer, stiftet 2. februar 1914 under navnet «Lillehammer Snedkerforening». Foreningens opprinnelige formål var å samle tremedarbeidere i Lillehammer og omegn, sikre kollegialt samhold og styrke lønns- og arbeidsvilkår.

Historie

Forløpere og gjenopprettelse (1900–1914)

Allerede 25. august 1900 forsøkte snekkere i Lillehammer å danne en fagforening under betegnelsen «Arbejdersamfundets Kafe». Iver Øien ble foreningens første formann, og den ble tilsluttet Norsk Trearbeiderforbund. Dårlige økonomiske tider, arbeidsledighet og manglende oppslutning førte til at denne forløperen ble nedlagt 13. mai 1902.

Organisasjonstanken fortsatte likevel å leve, og den 21. mars 1910 ble det innkalt til nytt møte – nå av Møbelindustriarbeiderforbundets P. Årøe og K. Eng. 2. april 1910 stiftet de Lillehammer Trearbeiderforening, med Knut Eng som formann. Den 16. april 1910 vedtok forsamlingen å tilslutte seg Norsk Trearbeiderforbund framfor Norsk Møbelsnekkerforbund etter lange diskusjoner.

Stiftelse og tidlige år (1914–1920)

Lillehammer Trearbeiderforening ble formelt gjenopprettet 2. februar 1914 som «Lillehammer Snedkerforening» med 12 stiftende medlemmer, som alle vedtok å slutte seg til Norsk Møbel- og Trearbeiderforbund. Kontingenten ble satt til kr 1,25 per uke per medlem.

Første styre:

• Formann: E. Sundvold
• Kasserer: Harald Kristiansen
• Sekretær: H. Pedersen
• Styremedlemmer: Otto Olsen, A. Smedsrød
• Revisor: Robert Nilsen

Nymo Bruk var foreningens første konflikt. De to partene brakte saken inn for voldgift, og foreningens krav om korrekt akkordberegning og trepolering ble innfridd – et tidlig gjennomslag som styrket klubbfølelsen blant snekkere.

Tariffrevisjoner og konflikter

Lillehammer trearbeiderforening arbeidskonflikt med Rustad Skifabrik. Avisklipp fra dagningen den 15. desember 1934

1. 1914: Standardarbeidstid 56 t/uke, lønn kr 0,55/t, ingen ferie med lønn, 2–3 dager fri om sommeren.
2. 1916: Lønnsøkning til kr 0,64/t.
3. 1918: En uke ferie med full lønn, arbeidstid 53 t/uke.
4. 1919: Innført 8-timersdag (48 t/uke).
5. 1920: Voldgift fastsatte to ukers ferie (gjeldene til 1922), deretter 8 arbeidsdager ferie med 4 ½% godtgjørelse.

Etter 1914-konflikten ved Nymo Bruk ble det kun registrert én betydelig tvist i de første 25 årene, og arbeidsgiverne unngikk siden å gå til konflikt med foreningen.

Administrasjon og velferdsordninger

Lillehammer Trearbeiderforening formenn gjennom årene. Avisklipp fra Dagningen den 18. november 1933.

Foreningen forvaltet en beskjeden, men forsiktig økonomi. Først i mai 1934 fikk man eget kontor i Wieses gate 3, senere flyttet til Folkets Hus. Skrive­maskin ble anskaffet 1935 for å lette sekretærarbeidet.

I 1937 opprettet man en hjelpesy­kekasse med medlemskontingent 10 øre per medlemskort. Førstekomiteen for sykekassen besto av formann Ole Pedersen, sekretær Sigurd Mjølstad og kasserer Alf Bøe.

Agitasjon, idrett og samhold

Foreningen har alltid lagt vekt på agitasjon og kollegialt samhold. Tillitsvalgte besøkte medlemmene på arbeidsplassene, og foreningen arrangerte fester, skirenn, fotball­konkurranser og deltok i faglig-sportslige arrangementer. Dette styrket sammenholdet og bidro til nær 100% organisasjonsgrad blant tremedarbeiderne i Lillehammer på 1930-tallet.

Arbeidsplasser og bedrifter

Gjennom mellom­krigstiden fulgte foreningen utviklingen i byens møbel- og trevareindustri. Blant de viktigste bedriftene var:

• Steen & Strøm møbelfabrikk (prøvedrift 1932, ca. 30 ansatte)
• Madshus Skifabrikk (Gjøvik, overtatt 1937, om lag 30–40 ansatte etter rasjonalisering)
• Roberg & Kristiansens møbelfabrikk (nedlagt 1934, ca. 20 ansatte)
• Lundes mekaniske verksted (gjenåpnet 1936 etter nedleggelse)
• G. Larsens Pipefabrikk
• Den Norske Knappefabrik
• Flere mindre verksteder i Lillehammers sentrum, som tidvis ble rammet av byreguleringer og økonomiske svingninger.

Arbeidsledighet og bedriftenes situasjon

Snekkergruppen var særlig utsatt for svingninger i driftsforholdene. Mange verksteder overlevde ikke modernisering og byregulering. Eksempler:

• Bjørklunds verksted i Storgata (nedlagt 1921)
• Moderne bedrifter som Steen & Strøm (prøvedrift 1932, ca. 30 ansatte)
• Madshus Skifabrikk (1937)
• Rustads Skifabrikk (organisert 1934, tvunget streik/lockout)
• A/S Larsens Pipefabrikk (organisert 1936)

Flomkatastrofen i Gudbrandsdalen sommeren 1938 rammet Steen & Strøms møbelfabrikk hardt, og inntektene fra erstatningskampen gikk til de som ble hardest rammet.

Tidlige år og målsettinger

Foreningens opprinnelige formål var å samle tremedarbeidere i Lillehammer og omegn, sikre kollegialt samhold og styrke lønns- og arbeidsvilkår. Allerede ved stiftelsen ble følgende krav vedtatt:

1. Åtte-timersdag og normalarbeidstid (48 timer per uke)
2. Abolisjon av akkordarbeid
3. Betaling for søndags- og overtidsarbeid med minst 50 % tillegg

I juli 1914 oppsto en tidlig arbeidskonflikt med Nymo Bruk i Lillehammer. Etter mekling og voldgift ble de fleste krav innfridd, noe som ga foreningen et tidlig gjennomslag. Samme år vedtok man prinsippet om «100% tilslutning» – at alle tremedarbeidere ved lokale verksteder måtte være medlemmer for å kunne ansettes.

50-årsjubileet (1964)

I anledning 50-årsjubileet samlet foreningen 2. februar 1964 medlemmene til fest på Oppland Turisthotell.

• Jubileumsformenn: Inge Bergh og Reidar Larsen
• Tidligere sekretærer og kasserere (bl.a. A. Smedsrud og Emil Sveen) ble hedret.
• Erik Sandal og Magnus Henriksen ble trukket fram som sentrale skikkelser i foreningens etterkrigshistorie.

Kilder

• Dagningen 1964.02.01, 1. februar 1964. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Lillehammer Trearbeiderforening: 25-årsberetning 2. februar 1914 - 2. februar 1939. Oslo. 1939. Digital versjon på Nettbiblioteket.