Lindesnes fyrstasjon
| Lindesnes fyrstasjon | |
|---|---|
| |
Foto: Selmer van Alten (2010).
| |
| Oppretta: | 1655 |
| Bygd/ombygd: | Nytt fyr 1915 |
| Status: | Automatisert og avbemannet 2003 |
| Funksjon: | Kystfyr |
| Eier: | Staten, bruk og utleie ved Stiftelsen Lindesnes Fyr |
| Fylke: | Agder |
| Kommune: | Lindesnes kommune |
| Vernestatus: | Fredet etter lov om kulturminner |
Lindesnes fyrstasjon ligger på Norges sydligste fastlandspunkt, Neset. Fyrstasjonen ble opprettet i 1655. Det ble snart nedlagt og først tent igjen i 1725. Fyrstasjonen har visuell og funksjonell forbindelse med Markøy fyrstasjon som ble tent samtidig for å unngå forveksling med Skagen fyr i Danmark. I 1822 ble det oppført et lukket kullblussfyr som var i bruk frem til 1854, da ny lykt med linseapparat ble innstallert. Dette er en 1. ordens fransk linse, en av de største som finnes. Den ble overført til dagens fyr i 1915.
Anlegget er som landets eldste og syldligste beliggende fastlandsfyr et viktig landemerke med nasjonal symbolverdi. Ruinen av kullblussfyret og støpejernstårnet viser til sammen den historiske spennvidden i området, samt den fyrtekniske utviklingen. Fyret er medlem av Norsk Fyrhistorisk Forening.
Det eldste fyret
Det eldste fyret ble oppretta av Povel Hanssøn, som var borger i Kristiansand og som fikk kongelige privilegium for dette formålet. Det hadde ei lykt som besto av tredve talglys. Sjøfolk klagde over dette, så det virker ikke som om det var til stor hjelp. Når man kombinerer det svake lyset med avgifta som måtte betales er det forståelig av sjøfolka ikke var helt fornøyd. I tida hvor fyret skulle være tent, fra 10. august til 10. mars, måtte nemlig alle som lasta eller lossa mellom Bergen og Bohus betale en avgift til Povel Hanssøn. Det var også problemer med at man ikke klarte å skille fyret på Lindesnes fra det på Skagen i Danmark.
Opprinnelig skulle det vært ei fyrgryte med steinkull, men kullmangler førte til at man brukte talglysene i stedet. Det tok tid å bygge fyret, og enda lenger tid fordi det måtte bygges ei fyrlykt til talglysene. Først den 27. februar 1656 ble det tent for første gang. Da var det egentlig mindre enn to uker igjen av sesongen, og Povel Hanssøn tok seg den frihet å holde det tent fram til 10. april. De første fyrvokterne var Jens Tellefssøn og Peder Joenssøn.
I den andre sesongen ble det fyrt med steinkull i en fyrkjele, og dette ga nok noe bedre lys. Men det holdt ikke, og den 6. oktober 1656 ble lykta slokka. Det er ikke oppgitt noen klar grunn i kildene. Vi har allerede vært inne på sjøfolks klager; en annen faktor kan ha vært ufreden mellom Danmark-Norge og Sverige.
Det finnes dessverre ingen avbildninger av fyret, men det er beskrevet som et treetasjes tårn. Trolig var det bygd i tømmer, med ei fyrgryte plassert åpent på toppen. Da man det første året brukte talglys i stedet for kull ble det lagd ei lykt på toppen med blyglassruter.
Fyret fra 1725
Da et nytt fyr ble satt i gang i 1725 var det et vippefyr. Det skal ha vært av samme type som Kvitsøy fyr, som i 1700 ble åpna som Norges første vippefyr. Dette var en teknologi som var innført i Danmark omkring midten av 1600-tallet. Vippefyret hadde ei fyrgryte som hang i en vektarm. Det kunne dermed senkes for å fylle på kull, og deretter heves for å lyse opp. Ei fyrgryte av ukjent alder, som kan være fra dette vippefyret, er utstilt i Marinemuseet i Horten.
Et av problemene med det første fyret var som nevnt var at det ble blanda sammen med fyret på Skagen i Danmark. Både de danske revene og den norske skjærgården er farlige farvann, og det blir ikke bedre når man ikke vet hvilken av disse utfordringene det er man møter. For å bøte på dette ble Markøy fyrstasjon oppretta. Ettersom det er visuell forbindelse mellom Lindesnes og Markøy kunne man lettere skille Lindesnes og Skagen fra hverandre.
Fyret fra 1822
I 1822 ble vippefyret erstatta av et lukka kullblussfyr. I 1854 ble så den første moderne fyrlykta installert i dette fyrtårnet. Som nevnt var dette ei linse av 1. orden fra Frankrike, og den er fortsatt i bruk i dagens fyr.
Ruiner av kullblussfyret er bevart på fyrstasjonen.
Fyret fra 1915
Fyrtårnet som er i bruk i dag er et 16,1m høyt støpejernstårn fra 1915 med linseapparatet fra 1854. Der ble det første gang tent den 15. juli 1915. Plasseringa i landskapet betyr at lyset står på 50,1 meter over havet, og det kan sees 20 nautiske mil unna i klart vær. Ei tåkesirene ble installert i 1920. I den forbindelse trengte man flere ansatte, og det ble derfor reist flere bygninger på stasjonen.
I 2003 ble fyret automatisert og avbemanna.
Fyret var i 2000 Vest-Agders tusenårssted.
Bygninger
Stasjonen omfatter mange bygninger fra forskjellig tid: Maskinhus, to bolighus hvorav ett er flyttet fra Markøy, uthus, tre naust, ruin av kullblussfyret og krigsminner fra 2. verdenskrig og landing. Lindesnes har meteorologisk stasjon i tillegg til fyrdriften. Fyrstasjonen ligger innenfor et område avsatt til landbruks-, natur- og friluftsområde i kommuneplanen for Lindesnes. Kulturminnene fra 2. verdenskrig bidrar til å understreke stedets strategiske betydning for sjøfarten.
Museum
I 2004 ble Lindesnes fyrmuseum beslutta etablert, og det åpna i 2008. Det er en del av Kystverkmuseene, og ligger på fyrstasjonen.
Kilder
- Lindesnes fyrstasjon på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no
- Eli J. Ellingsve: Finn et fyr, Tapir Akademisk forlag, 2009
- Kystverket: Landsverneplan for maritime kulturminner, 2009 (pdf)
- Fyr. Utg. Tungenes fyr. [Randaberg]. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Lindesnes fyrs hjemmeside:www.lindesnesfyr.no
- Monrad-Krohn, Danckert: Norske fyr : nasjonal verneplan for fyrstasjoner. Utg. Riksantikvaren. Oslo. 1997. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Norsk fyrhistorisk forenings sider www.fyr.no
- Olderkjær, Ove: Norske fyr : ei reise langs kysten. Utg. Samlaget. Oslo. 1999. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Landets sørligste fyr er 100 år på NRKs nettsider. Publ. 2015-07-15, lest 2015-07-16.
- Lindesnes fyrmuseum på Wikipedia på bokmål og riksmål