Liv Ullmann (f. 1938)
Liv Johanne Ullmann (født 16. desember 1938 i Tokyo) er en av Norges mest kjente skuespillere og regissører, med en lang internasjonal teater- og filmkarriere bak seg.
Slekt og familie
Hun er datter av sivilingeniør Erik Viggo Ullmann (1907–1945) og bokhandler Janna Lund (1910–1996).
Den 13. august 1960 ble hun gift i Trondheim med lege Hans Jakob Stang (f. 1933). Dette ekteskapet ble formelt oppløst i 1969, men allerede i 1965 ble hun samboer med den svenske regissøren og dramatikeren Ernst Ingmar Bergman (1918–2007). De fikk i 1966 dattera Linn Ullmann. Samboerskapet varte til 1970.
I september 1985 ble hun gift i Roma med den amerikanske forretningsmannen Donald Saunders; dette ekteskapet ble oppløst omkring 1995.
Unge år
Hun ble født i Tokyo i Japan, der faren arbeida som sivilingeniør. Etter at Japan kom inn i krigen som alliert med Tyskland forlot de landet. De dro til Little Norway i Canada, der faren gikk inn i det norske flyvåpenet - og Liv Ullmann og hennes søster fikk kronprinsbarna som lekekamerater. I 1943 ble faren truffet av en flypropell og alvorlig skadd. Han døde 15. juni 1945 etter en hjerneoperasjon, etter å ha utvikle en svulst som følge av skaden. Bare et halvår før hadde hans far dødd i konsentrasjonsleiren Dachau, der han satt etter å ha blitt tatt for motstandsarbeid. Det var dermed en familie som hadde blitt hardt ramma på tampen av krigen som høsten 1945 flytta til Trondheim, der både Erik Viggo Ullmann og Janna Erbe Lund kom fra. Samme høst begynte Liv Ullmann på Singsaker skole.
Selv om hun ble beskrevet som både sjenert og keitete, ble hun tidlig interessert i teater. Som elleveåring var hun med i en barneforestilling på Trøndelag Teater, og dette ga mersmak. I 1955 hoppa hun av gymnaset, og reiste til London for å lære språk og teater. Hun forsøkte et halvår senere å komme inn på Statens teaterskole, men ble ikke akseptert. Hun fikk i stedet gratistimer hos Tore Foss. Dette ga henne innpass på Det Nye Teater, der hun spilte stuepike i Finn Bøs Sjarmøren. Hun hadde også sin første filmopptreden på denne tida, i en ukreditert minirolle i Fjolls til fjells.
Skuespillerkarrieren
Ullmanns teaterdebut i en større rolle kom høsten 1957, da hun spilte Anne Frank på Rogaland Teater, med Gisle Straume som regissør. Hun fikk svært gode kritikker, og med det fulgte store roller. Det ble raskt hovedroller i stykker av både Ibsen og Shakespeare. På lerretet fikk hun også større roller, og den første var i Edith Carlmars Ung flukt fra 1959. Der opptrådte hun i en nakenscene som med samtidas øyne ble sett som ytterst sjokkerende. Den ble til og med politianmeldt. Ullmann hevda at hun ikke hadde ant at scenen kom til å bli med i den ferdige filmen, en uttalelse som ga henne et æresmedlemskap i Dusteforbundet. Men oppstyret var bra for karrieren. Hun var på Det Norske Teatret fra 1960 til 1964. Der kom det som gjerne regnes som hennes virkelig inntreden i toppsjiktet blant norske skuespillere, i to stykker av Berthold Brecht som ble satt opp av Peter Palitzsch. Det ble også roller i Fjernsynsteatret, og hovedroller på Nationaltheatret fra 1964 til 1971.
Den svenske regissøren Ingmar Bergman så henne som Eva i Kort er sommeren fra 1962, basert på Knut Hamsuns Pan. Han ga henne rolle som en stum skuespiller i Persona fra 1965, og den kvinnelige hovedrollen i trilogien bestående av Vargtimmen fra 1968, Skammen fra samme år og En passion fra 1969. Bergman var også instruktør for Seks personer søker en forfatter på Nationaltheatret i 1967, og dette regnes som hennes største bragd på dette teatret. Samtidig som kritikerne ikke kunne få nok av Ullmann, var det mange som var sjokkert over forholdet med Bergman, spesielt da de fikk ei datter i 1966. Hun var jo formelt gift fortsatt, men la på ingen måte skjul på at hun levde i samboerskap med Bergman. Dette kunne ha bremsa opp karrieren, men hun vant også publikums gunst gjennom rollen som An-Magritt i Arne Skouens film fra 1969, og som Kristina i filmene Utvandrarna fra 1971 og Nybyggarna fra 1972. Disse filmene gjorde stor suksess internasjonal, og Ullmann fikk sin første Oscar-nominasjon.
Etter Oscar-nominasjonen fikk hun en rekke tilbud fra Hollywood, men det var en dårlig tid for kvinnelige filmskuespillere i USA. Ullmann var god på virkelighetsnære kvinneskikkelser, men rollene de hadde å tilby var stort sett mer over i det virkelighetsfjerne. Det ble både musikal og romantisk komedie, med heller laber interesse fra publikum. Selv om samboerskapet med Bergman tok slutt i 1970, ble det han som førte henne til nye høyder. Hun spilte i en rekke av hans filmer, og fikk blant annet sin andre Oscar-nominasjon for Ansikte mot ansikte fra 1975. Hun spilte også på Broadway, og gjorde det bra i tyngre roller som i Et dukkehjem i 1975 og Anna Christie i 1977. Da hun forsøkte seg på en musikal, som faktisk var skrevet spesielt for henne av Richard Rodgers, ble det kritikerslakt.
Hun fortsatte gjennom 1970-åra og senere å komme tilbake til Norge for å ta roller på forskjellige teatre. Det ble også teateropptredener i blant annet Canada, Australia, Storbritannia og Sverige. For norsk filmbransje var hun mindre attraktiv; først da Unni Straume lagde Et drømspel i 1994 ble det en ny filmrolle på Ullmann. Rundt 2000 uttalte hun at skuespillerkarrieren var over, og at hun ville jobbe bare som regissør og instruktør. Det ble allikevel en hovedrolle i en epilog av Bergman, Saraband, for svensk fjernsyn i 2003.
En ting mange tenker på når man nevner Liv Ullmann er hennes spesielle stemme. Det er noe klagende over den, et inntrykk som ble forsterka av hennes mange roller som kvinne i krise. Det har blitt mange parodier på stemmen hennes gjennom åra. Det som ligger bak er trønderdialekten hun hadde fra foreldrene og oppveksten i Trondheim; den henger igjen bak den standardiserte uttalen hun lærte seg som skuespiller.
Regissør
Debuten som regissør kom i 1982 med kanadiskproduserte Love, og samme år kom hun med danskproduserte Sofie. I 1995 sto hun bak Kristin Lavransdatter. Kransen. Den ble en publikumssuksess, men ikke en kritikersuksess. Hun regisserte også to filmer etter manus av Ingmar Bergman, Enskilda samtal fra 1996 og Trolösa fra 2000. Sistnevnte ble nominert til Gullpalmen i Cannes.
Ullmann debuterte som teaterinstruktør i 1998, med Dagskilje av Paul Claudel på Det Norske Teatret.
Annet virke
I 1970-åra ble Ullmann stadig med politisk engasjert. I 1979 ble hun visepresident for International Rescue Committee, og hun har også arbeida for UNICEF og UNESCO. I 1980 leda hun en protestmarsj inn i Kambodsja sammen med Joan Baez. Hun har også besøkt en rekke kriseramma områder i verden for å sette søkelys på behovet for internasjonale hjelpeaksjoner. Da aidsepidemien kom i 1980-åra, gikk hun kraftig ut mot kristenfundamentalisters hets mot homofile.
Hun har gitt ut flere selvbiografiske bøker.
Priser og æresbevisninger
Ullmann er æresborger i Trondheim, og æresmedlem i Norsk Skuespillerforbund. Hun er æresdoktor ved flere universiteter, blant annet NTNU.
Hun har mottatt en lang rekke priser innen film og teater, blant annet æres-Amanda i 1992, den svenske Guldbaggen i 1969, Golden Globe i 1973 og den italienske David di Donatello-prisen i 1979 og 1987. Hun har også fått mer generelle kulturpriser, som Anders Jahres kulturpris i 1996 og Norsk kulturråds ærespris i 1997.
I 1977 ble hun ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Hun fikk så kommandørkorset i 1994 og ble kommandør med stjerne i 2005.
Da VG i 2013 hadde en kåring av Norges 100 viktigste kvinner plasserte juryen henne på 62. plass. Leserne var i sin avstemning nokså enige, og satte henne på 59. plass.
Litteratur og kilder
- Larsen, Svend Erik Løken: Liv Ullmann i Norsk biografisk leksikon.
- Liv Ullmann på Wikipedia på bokmål og riksmål.