Magdalenahjemmet (Kristiania)
Magdalenahjemmet i Kristiania var en sosial institusjon som ble etablert under navnet Husflidsskolen i 1859. Hjemmet var det første i sitt slag i Norge, men i siste halvdel av 1800-tallet ble det etablert Magdalenahjem i flere norske byer. Målet var å hjelpe prostituerte kvinner ut av sin virksomhet, samt hindre at potensielt utsatte kvinner falt inn i slik virksomhet. Magdalenahjemmet flyttet ved århundreskiftet til Vestre Bærum. Det fikk da navnet Kvinnehjemmet på Grini. Tilsammen hadde 3000 kvinner opphold av kortere eller lengre varighet i institusjonen fra starten og til den ble nedlagt i 1947.
Initiativtaker til institusjonen var den filantropiske og gudstro lærerinnen Karen Olsen fra Trøgstad, som på denne tiden arbeidet ved Eugenia stiftelse. Hun fikk støtte av blant andre generalkommisær Paul Hansen Birch, fru Due og fru Lindemann (muligens Marie Lindemann ved Eugenia stiftelse). Sammen åpnet de 2. mai 1859 et asyl i et lite hus i Geitmyrsveien 62B på Lindern for såkalt "falne kvinner", som trengte hjelp etter sykehus- eller fengselsopphold.
På et møte i september 1859 besluttet de fire velgjørerne å utvide målgruppen, slik at også prostituerte med annen bakgrunn kunne søke opphold, så fremt de angret og ønsket et sedelig liv. I motsetning til på tvangsarbeidsanstaltene, skulle oppholdet være frivillig. Anstalten, som nå fikk navnet Magdalenaasylet, startet opp med fire beboere. Karen Olsen var bestyrerinne de første fire årene, fram til hun giftet seg med Arne Thormodsæter, bestyreren for Det Ankerske Waisenhus. Olsen ble etterfulgt av Thekla Mariboe, og senere var blant andre Marie Foss og Oline Hansen bestyrere.
Magdalenastiftelsen, som drev asylet, skulle sørge for å gi kvinnene materielle goder som husly, kost og bekledning, men også kristen veiledning og arbeidstrening. Kvinnene ble blant annet sysselsatt med håndarbeid, ulike typer husarbeid og hagearbeid. Gjennomsnittlig oppholdstid var 2–3 år, og målet var at kvinnene etter oppholdet skulle være skikket til et anstendig arbeid utenfor institusjonen.
Stiftelsen baserte virksomheten på gaver. En av giverne det første året var ironisk nok vertinne på et av de offentlige bordellene i Kristiania. Hun testamenterte hus, grunn og innbo i Fjerdingen 47 til stiftelsen mot at denne bekostet en anstendig begravelse for henne når den tid kom.
Magdalenastiftelsen kjøpte i 1861 deler av Lindern gård, der de drev Magdalenahjemmet fram til 1898. Da solgte de eiendommen for 220 000 kroner, og unnslapp dermed Kristianiakrakket året etter. For 79 000 kjøpte de Søndre Grini gård i Vestre Bærum. Der ble «Kvindehjemmet på Grini» innviet 26. juni 1900. Bak navneendringen lå et ønske om å fjerne eventuelle negative assosiasjoner til det gamle navnet, samt å gi rom for utvidelse av hjelpeprogrammet.
Steiftelsen kjøpte etter hvert også Nordre Grini med 200 mål innmark og tilliggende skog. Våningshuset ble innredet for 30 kvinner i tillegg til betjeningen, og kvinnene kom fra hele landet.
Etter andre verdenskrig ble kvinnehjemmet avviklet. Da rekvirerte Sosialdepartementet plass for 20 psykisk utviklingshemmede barn fra Lebensborn-hjemmet på Godthaab. Kvinnehjemmet hadde da ni beboere, hvorav seks var egnet til overføring til Emma Hjorts hjem. I 1947 ble hjemmet solgt.
Kilder
- Magdalenahjem i Store norske leksikon
- Kvindehjemmet på Grini, Bærum kommune
- Brekke, Z.: Et 50-aars minde : kvindehjemmet (forhen Magdalenaasylet) - Et 50 Aars Minde, Kristiania 1909
- Solum, Joachim: "Fra Faldne Kvinder til Dyktige Piger..." : En studie av redningshjem for prostituerte kvinner i andre halvdel av det nittende århundre. Masteroppgave, Universitetet i Oslo, 2011.