Alv Erlingsson den yngre
Alv Erlingsson (død 1290) var baron og jarl, og tilhørte Tanberg-ætten fra Norderhov på Ringerike og var sønn av baron Erling Alvsson. Erling var sønn av lendmannen Alv Erlingsson (d. ca. 1240) og hertug Skule Bårdssons søster, et slektskap som knyttet Tanberg-ætten til kongehuset. Alv Erlingsson (yngre) var kong Magnus Lagabøtes tremenning. Han ble utnevnet til jarl som tilsvarte en engelsk grevetittel og var kongens sysselmann i Sarpsborg. I utlandet titulerte han seg derfor «Comes de Saresburg», greve av Sarpsborg. Alv Erlingssons segl dannet senere grunnlaget for Sarpsborg byvåpen. Alv er kjent for å ha drevet med piratvirksomhet mot danske og tyske handelsskip.
Bakgrunn
Da faren Erling døde i 1283, arvet Alv Erlingsson ættegården og stillingen som sysselmann i Borgarsysle (tidligere del av Vingulmark), var fra 1200-tallet og ut middelalderen navn på det embetsdistriktet som ble bestyrt av sysselmannen i Borg (Sarpsborg) og tilsvarer dagens Østfold).
Allerede 1276 var Alv Erlingsson med sin far Erling voldgiftsmann for den norske regjeringen og forsøkte å megle mellom kong Valdemar Birgersson av Sverige (1243-1302) og hans bror hertug Magnus Ladulås (ca. 1240–1290) etter det svenske opprøret mot svenskekongen i 1275.
Fra 1277 finnes et brev fra kong Valdemar av Sverige til Alv Erlingsson og Audun Hugleiksson som ber om vern for Malmøborgeren Godekinus, originalen er i Lübeck Staatsarchiv, Svecica nr. 7a.
Alv Erlingsson fikk en sentral rolle i den norske riksstyringen etter Magnus Lagabøtes død i 1280. Kong Magnus' sønner, kong Eirik Magnusson og hertug Håkon Magnusson, var mindreårige og ikke i stand til å ta regjeringsstyringen i egne hender. Det ble opprettet et formynderstyre som skulle styre riket på vegne av kongens sønner til de ble myndige. Alv var ikke med i den formelle formynderregjeringen, men hadde mye makt som sysselmann over Borgarsysle.
Nordtysk handelsblokade
I 1282 oppsto det konflikt mellom tyske handelsmenn i Bergen og de bergenske bymennene. På et bymøte forbød bymennene utlendinger å handle med diverse varer. Da kongen stilte seg bak byrådets vedtak, havnet den norske kongemakten i konflikt med det «Rostockske Landefredsforbund», et nordtysk forbund av territoralfyrster og østensjø- og nordsjøsteder. De vendiske stedene med byen Lübeck i sentrum spilte en ledende rolle i forbundet. I 1283 innførte forbundet en blokade av Norge, med det uttalte mål å sulte ut befolkningen, for slik å få det norske lederskapet til å bøye av.
I denne situasjonen sto Alv for en konfrontasjonspolitikk overfor rikets tyske fiender. Da det i 1284 brøt ut krig, fikk Alv en lederrolle på norsk side. Krigføringen tok form som en ren kaperkrig mot tyske handels- og krigsskip. Årboken i Lund omtaler dette året Alv som en «mektig sjørøver». Under Alvs ledelse ble en rekke tyske skip angrepet på åpen sjø og besetningen drept. Også nøytrale skip fra Frisland ble angrepet, og norske krigsfolk gikk i land i Danmark og herjet Skagen nord på Jylland. I 1285 ble den danske kongemakten blandet inn i konflikten på tysk side, da den danske kong Erik Klipping sluttet seg til blokaden. Alv slo nå til mot Horsens på Jylland og Kalundborg på Sjælland.
Disse dramatiske begivenhetene gikk ikke upåaktet hen i den danske befolkningen. På 1600-tallet samlet den danske historikeren Anders Sørensen Vedel (1542–1616) en rekke danske folkeviser fra middelalderen. To av dem omhandler Alv, som i visene var blitt omgjort til noe av en eventyrfigur. Et utdrag fra en av dem lyder:
| Hr. Alf han hugg til han var mod,
Han sto i femten Ridderes Blod; Så tog han alle de Kogger ni Og sejlede dermed til Norge fri. Og der kom tidende til Rostock ind, Der blegned saa mangen Rosenkind. Der græd Enker og der græd Børn, Dem hadde gjort fattig den skadelige Ørn. | ||
I 1285 møttes tyske og norske diplomater til forhandlinger under et møte som ble holdt i Kalmar i regi av den svenske kongen Magnus Birgersson, som hadde etterfulgt broren Valdemar. Kong Eirik Magnusson ble nødt til å betale 6000 mark sølv, en uhyre stor pengesum, for å få til en fredsslutning med landefredsforbundet. Den rollen Alv hadde spilt førte til at han fikk mange fiender blant den norske politiske eliten. Motstanden mot Alv var sentrert rundt kongens yngre bror, hertug Håkon Magnusson. Alv ble gitt ansvaret for den vanskelige situasjonen kongemakten nå befant seg i, med et kjempemessig pengekrav rettet mot seg og fortsatt krig mot Danmark.
Alv var likevel fortsatt en av Norges mest innflytelsesrike personer. Som en formalisering av hans militære lederrolle, ble han sent på året i 1285 eller tidlig i 1286 gitt tittelen jarl, ifølge en islandsk kilde for å «verge Norges rike». Som nyutnevnt jarl reiste Alv som offisiell norsk representant til Frankrike og England og møtte kong Edvard I av England. I kong Eiriks navn tok Alv opp et lån på 6000 mark sølv, sannsynligvis penger som skulle brukes til å betale tyskerne erstatning. I tillegg vervet han engelske leiesoldater som skulle brukes til å tvinge Danmark ut av konflikten.
I Alvs fravær forandret situasjonen i Danmark seg drastisk. Den danske kongen hadde ligget i borgerkrig med hertug Valdemar av Jylland. Hertugen var en nær alliert med lederskapet i det «Rostockske Landefredsforbundet», noe som førte til at den danske kongen ikke ble med i fredsavtalen mellom tyskerne og nordmennene som var blitt inngått i Kalmar. Mens Alv var i utlandet bekjempet kong Erik Klipping hertug Valdemar og satte ham i fengsel. Etterpå tok han initiaiv til å inngå fred med den norske kongemakten. Da Alv senere på året kom hjem med leiesoldater som skulle brukes mot Danmark var krigsgrunnlaget derfor borte.
Konflikt mellom Alv og hertug Håkon Magnusson
I tiden som fulgte, forverret situasjonen seg for Alv i Norge. Kretsen rundt hertug Håkon i Oslo anklaget ham åpenlyst for å ha framprovosert krigen som hadde kostet så dyrt, og leiesoldatene han hadde med seg kunne ikke brukes til det de var leid inn for. I mars 1287 døde så enkedronning Ingeborg. Hun hadde hatt en lederrolle i det politiske lederskapet, og uten henne manglet riket et klart lederskap. Snart eskalerte konflikten mellom hertug Håkon og Alv. Det finnes ikke kilder som forteller akkurat hva som forårsaket at konflikten utviklet seg til borgerkrig, men en trolig forklaring er at Alv nektet å levere fra seg pengene han hadde lånt i England. Da tyske diplomater ankom Tønsberg for å få utbetalt kong Eiriks gjeld, hadde han ingen penger å gi dem. Like etterpå brøt det ut krig på Østlandet mellom Alv og Håkon.
Det har vært vanlig å hevde at Alv angrep Oslo, brente byen og fanget høvedsmannen der, Hallkjell Krøkedans. Det er det ikke kildegrunnlag for å si sikkert, men vi vet med sikkerhet at Alv fanget Hallkjell og senere fikk ham drept på øya Isegran i Glomma. For det ble han lyst fredløs, og det sto et større slag mellom hans og hertugens styrker. 260 av Alvs menn ble drept, og åtte av lederne hans ble senere hengt. Selv flyktet Alv til Sverige, der han underkastet seg den svenske kongen for å få beskyttelse.
Sjørøveraktivitet i Østersjøen
Etter et kortere opphold i Sverige reiste Alv videre. Et brev fra ordensmesteren i «Den tyske orden» knytter ham i tiden etterpå til Riga, der han kan ha bygget seg opp en ny base. Ordensmesterens brev omhandler en flokk «skadelige ulver» som har slått seg ned i Riga for å drive rovdrift på byens rike handelsliv. Lederen for røverflokken er i følge brevet en greve av Tønsberg, noe som sannsynligvis henviser til Alv, den eneste norske greven. I denne tiden forsøkte Alv å vinne tilbak sin posisjon i Norge. Svogeren hans, baronen Tore biskopsson Håkonsson, skrev i 1290 brev til kong Edvard I, og tilbød sine tjenester mot at den engelske kongen hjalp Alv til å forsone seg med kong Eirik.
Henrettelse
Våren 1290 ble Alv fanget på kysten av Skåne av den danske kongens menn. Han var trolig på vei til England, der han var ventet ved kong Edvards hoff. Den danske kongens lokale representant dømte Alv til døden, og han ble henrettet på steile og hjul (radbrukket) utenfor Helsingborg.
Radbrekking kommer fra det tyske ordet rad (hjul) og brechen (brekke), og besto i at den dømte ble surret fast til en benk. Etter at en prest hadde lest velsignelsen og samtidig godkjent at ting var slik de skulle være, gikk henrettelsen sin gang. Med en stor klubbe av tre begynte man slå beinene i stykker. Besvimte den dømte, stoppet man opp og gjenoppvekket ham til de kunne fortsette. Hvor lenge man kunne holde på varierte, men mange kunne holde ut i flere timer før livet gikk tapt. Det siste slaget ble gitt med en stor, firkantet klubbhammer som ble slått mot hjertet. Slik døde Alv Erlingsson i kongeriket Danmark.
I 1293 ble Alvs benrester ført fra Helsingborg til Tønsberg av svogeren Tore Håkonsson, og Alv er sannsynligvis begravet der.
Alvs hovedfiende, hertug Håkon, var bare 17 år gammel da konflikten mellom dem kom til sitt høydepunkt i 1287. Etter at Håkon i 1299 ble kronet til konge, førte han en politikk som har vært vanlig å forstå som antiaristokratisk. Bare noen få dager etter kroningen lot han stormannen Audun Hugleiksson arrestere. Audun satt tre år i fengsel før Håkon lot ham henge som en annen tyv og niding. I 1308 kom han med den berømte forordningen hvor han avskaffet alle jarle- og lendmannsverdigheter, unntatt for de av kongeslekt, under den uklare begrunnelsen «ymse menns framferd i landstyringen både da vi brødre var barn, og nå i senere tid.»
Borg på Isegran og Valdisholm
Øya Isegran deler Glommas utløp i to. Mange har hevdet at Alv hadde en liten festning der, bygget i tre og stein på slutten av 1200-tallet. En slik borg nevnes imidlertid ikke i noen kilder fra middelalderen, og det finnes heller ikke arkeologiske funn etter noe slikt anlegg. Navnet Isegran nevnes bare i én kilde fra middelalderen, nemlig i islendingen Gottskalks annaler. Gottskalk skrev at Alv lot Hallkjell Krøkedans drepe på Isegran, ikke at det lå en borg der.
Dersom Alv hadde en borg på Isegran, kan den ha blitt ødelagt av hertug Håkons styrker i 1287 eller under byggingen av Fredrikstads forsvarsverker på midten av 1600-tallet. Tårnet på Isegran ble bygd i tidsrommet 1674-1742, og det er senere betydelig restaurert. På 1670-tallet ble Isegran forsterket for moderne krigføring, og admiral Peter Wessel «Tordenskjold» brukte det som en viktig base under Den store Nordiske krig. Isegran var fram til 1680 også landets eneste orlogshavn. På Isegran står for øvrig Fredrikstads eldste trebygning - det over 300 år gamle «Empirehuset».
Om Alv ikke hadde en borg på Isegran, er sannsynligheten stor for at han kontrollerte borgen på Valdisholmen omlag fire mil lenger opp i Glomma. Den ble beviselig brukt av sysselmennene i Sarpsborg tidligere på 1200-tallet, og et lovforordnging fra 1277 bestemmer at lovbrytere fra Østfold skal sitte fengslet der.
Sarpsborg bys emblem består av en bjørn og en borg. Det er basert på et originalt segl som jarl Alv Erlingsson gjorde i 1285.
Etterspill
Alv Erlingsson blir av noen i ettertid sett på som en slags «aller siste viking», den siste forsvarer av Norge mot det tyske handelsherredømmet. Hans virksomheter har både vært karakterisert som stort sjømannsskap og som grovt og simpelt sjørøveri.
Folkeviser
Både Audun Hugleiksson og Alv Erlingsson dukket opp i folkeviser senere, og Audun, som sannsynligvis var uskyldig, ble hurtig den skyldige i folks øyne og framstilt som en stor skurk, mens Alv som beviselig overfallsmann, morder og sjørøver, ble heroisk skildret og kalles for «Milde herr Alf». Senere skjer det en språklig misforståelse hvor «milde» blir omgjort til «Mindre-Alf», men det er ingenting som tyder på at han var liten av vekst. Oppnavnet «Mindre-Alf» har imidlertid gitt navn til tidsskriftet MindreAlv.
Absalon Pedersson Beyer har i «Om Norgis Rige» sitert og omtalt et par viser med tilknytning til Bergen: Om Alv Erlingsson og om den «falske Margrete» som ble brent på Nordnes i 1301. Disse visene har delvis samme historiske bakgrunn som «Sir Patrick Spens» og Jon Remarsson-visene.
Slekt
Kildene sier ingenting direkte om hvorvidt Alv Erlingsson var gift eller hadde barn. En Eystein Aslaksson som fikk bispeembete i Oslo, sies å være i slekt med Alv Erlingsson.
I 1390 ga dronning Magrete fru Kristina Nikolasdotter alt det jordegodset som i sin tid var blitt beslaglagt fra Alv Erlingsson og Rane Jonsson Lange. Ifølge folkevisene var Rane gift med ei Kristina med tilnavnet Spendelsko, og hennes far skulle være Markgreven eller Algreven. Sistnevnte har vært tolket til å være Alv Erlingsson, selv om det ikke sies direkte. Siden Kristina Nikolasdotter fikk tilbake jordegodset som hadde tilhørt Alv og Rane, og dette jordegodset kalles hennes fedrene jordegods, mener genealogen Jo Rune Ugulen at Kristina Nikolasdotter må ha vært etterkommer etter både Alv og Rane. Det kan derfor passe at Rane Jonsson var Alvs svigersønn, og som kandidat til å fylle generasjonen mellom Kristina Nikolasdotter og Rane Jonsson, har Ugulen funnet nevnt en væpner Nikolas Ranesson i 1326.
I slektshistorisk litteratur har Rane Jonsson og Kristina Alvsdotter Spendelsko blitt tillagt mange andre barn, bosatt i Sandsvær og på Eiker. Fra disse angivelige barna har det blitt satt opp linjer med etterslekt fram til vår tid, slik at bl.a. dronning Sonja har blitt regnet som etterkommer. Men siden det var Kristina Nikolasdotter som fikk alt jordegodset etter Alv og Rane, er det all grunn til å tro at hun var den nærmeste, om ikke den eneste, arvingen i live i 1390, noe som utelukker de fantasirike slektslinjene gjennom Sandsvær og Eiker.
Teater
Galeicompagniet har i samarbeid med Østfold Teater i forbindelse med «Tall Ships Race» i Fredrikstad oppført en utradisjonell historisk teaterforestilling kalt «To helter – et hav» med skuespillere og sirkus-artister. Her møtes de historiske skikkelsene Alv Erlingsson og Peter Wessel Tordenskiold.
Litteratur
- Helle, Knut: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150-1319, Universitetsforlaget 1972.
- Munch, Peder Andreas: Det norske folks historie, Christiania 1859.
- Skeie, Tore: Alv Erlingsson. En undersøkelse av en aktørs rolle i nordiske konflikter på 1280-tallet, masteroppgave i historie, UiO 2006.
- Ugulen, Jo Rune: «Kring ætta på Ornes og Mel i mellomalderen, samt noko om Rane Jonssons etterkomarar og slekta Hjerne (Hjärne)», Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind XXXIX, hefte 3, Oslo 2004, s. 235-316.
- Yrwing, Hugo: Alf Erlingssons olycköde. En studie kring et dokumentfynd, Samlinger och studier utgivna av svensk arkivsamfund. Stockholm 1956.
|