Paul Borinski

Snublesteiner til minne om Alice og Paul Borinski utafor Welhavens gate 73 i Bergen.

Foto: Heidi Thöni Sletten (2015).

Paul Pinkhas Borinski (født 28. april 1881 i Köningshütte i Schlesien, død 1. desember 1942 i Auschwitz) ble titulert både doktor og kjemiker i Bergen. Fordi han var jøde ble han arrestert høsten 1942 og sendt i konsetrasjonsleir, for annen gang, der han ble drept.

Han var det yngste av de ti barna til Samuel (8. juli 1836 i Sohrau–1896-97 i Königshütte) og Rosalie Borinski f. Apt (2. juli 1842 i Lublinitz–29. juli 1899 i Kolberg) fra Schlesien i Tyskland (siden 1945 i Polen). Han hadde fem brødre og fire søstre. En søster døde før krigen, de andre i Treblinka, Theresienstadt og Auschwitz. To brødre døde før krigen, en er det ikke kjent når døde, de to siste i Treblinka og Auschwitz.

Paul kom til Bergen fra Hamburg i Tyskland i februar 1940 sammen med sin kone Alice Rosa Borinski f. Birnbaum som han hadde giftet seg med i Berlin 31. oktober 1913. Han hadde sittet to år i konsentrasjonsleir i 1930-åra, men ble løslatt mot at han emigrerte. Det er mulig at Paul var den dr. Borinski, direktør for det kjemiske institutt ved Berlins sundhedsvesen, som nevnes i Aftenpostens artikkel «Er amalgamplomber farlig for sundheten?» på side 5 2. juni 1931. I adresseboken for Berlin fra 1930 er en Dr Phil Paul Borinski, kjemiker, nevnt bosatt i NW87, Claudius Strasse 7, så dette kan ha vært adressen til Alice og Paul før de bosatte seg i Hamburg. I 1914 fikk de datteren Anne-Lise (Ora), som ble værende igjen i Berlin og etter krigen flyttet til Palestina. Hun skal ha unnsluppet ved Leipzig under dødsmarsjen fra Auschwitz i januar 1945. Sønnen Fritz, som ble født ca 1925, reiste i 1938 til Palestina og gikk inn i en kibbutz. Palestina var den gang et britisk protektorat.

Gjennom jobben på en kjemisk fabrikk i Hamburg fikk Paul jobb på Norsk Kjemisk & Farvefabrikk på Kronstad, og dermed kunne de komme seg til Norge. Dette ble også meldt i pressen, 16. februar 1940 skrev Bergens tidende på side 4 at:

Tysk kjemiingeniør dr. Paul Borinski er meddelt et års arbeidstillatelse som kjemiker hos Norsk kjemisk farvefabrikk A.s, Bergen.

De bosatte seg først i Vestre Torvgate 20B. I april ble livet snudd på hodet igjen, da tyskerne invaderte Norge. Faren for å igjen havne i konsentrasjonsleir var overhengende. Allikevel gikk livet videre, og i september 1940 flytta paret til en leilighet de fikk gjennom Pauls arbeidsgiver. Den lå i Welhavens gate 73 på Møhlenpris.

Ekteparet Borinski var to av de totalt fem jøder man kjenner til i Bergen ved krigsutbruddet. De tre andre var Heinrich Arnold, Franz Daus og Wilhelm Goldberg. De hadde alle tyske pass, og derfor ble de tre sistnevnte pågrepet allerede sommeren 1940. Men Paul og Alice Borinski fikk inntil videre være i fred. Det varte ikke lenge, for Gestapos sjef Gerhard Flesch var en nidkjær mann. Paul Borinski ser ut til å ha blitt pågrepet i september 1940, og ble sammen med Arnold og Daus sendt til Ulven leir. De ble utsatt for ydmykelser og ble behandla dårlig av tyskerne. Men de norske fangene, som fikk langt bedre matrasjoner, delte med dem og sørge til og med for å smugle brev ut og inn av leiren. Borinski ble løslatt i januar 1941 etter påtrykk fra arbeidsgiveren, som mente at det var avgjørende for drifta å få ham tilbake på fabrikken.

Den 26. oktober 1942 begynte jødeaksjonen, og Paul Borinski ble igjen arrestert. Det var nå noe flere jøder i Bergen; 13 mannlige jøder ble arrestert i byen denne dagen, mens de fire jødiske kvinnene i byen inntil videre ikke ble tatt. En av dem, Hans Paul Wilhelm Huszár, som hadde kjempa mot tyskerne i aprildagene 1940, hadde bosatt seg bare noen hus unna, i Welhavens gate 62. Alice Borinski ble altså ikke arrestert i denne omgang, men ble pålagt daglig meldeplikt. Heller ikke ved aksjonen i Bergen den 25. november ble hun arrestert, ukjent av hvilken grunn. Paul Borinski satt i interneringsleiren på Berg til han den 26. november ble sendt med D/S «Donau», og kort tid etter ankomsten i Auschwitz, den 1. desember 1942, ble han drept.

Samme dag som «Donau» kom til Stettin, den 30. november, måtte Alice Borinski fylle ut et skjema for jøder på folkeregisteret i Bergen. Hun måtte fylle det ut på vegne av seg selv og mannen, uvitende om at han hadde bare et døgn igjen i denne verden.

Alice Borinski ble arrestert 6. januar 1943 og internert på Bredtveit inntil hun 24. februar ble sendt sørover. Hun ble drept i Auschwitz den 3. mars 1943.

4. februar 1948 satte byretten inn en «Innkalling til hovedforhandling i dødsformodningssak ved Bergen byrett» på side 10 i Bergens Tidende. Dette skjedde på vegne av barna Anne-Lise og Fritz. 6. juli samme år kom proklamaet, trykket 27. juli på side tre i Norsk Lysingsblad:

[...] Doktors enke Alice Borinski og før avdøde mann Paul Borinski, Welhavens gate 73,[...}

Det er lagt ned snublesteiner til minne om Alice og Paul Borinski utafor Welhavens gate 73 på Møhlenpris.

Verken Alice eller Paul er nevnt i verket Våre falne, som ble utgitt rett etter krigen. Dette skyldes antagelig at de var tyske statsborgere; selv om de egentlig skulle ha vært med på linje med andre jødiske flyktninger som var bosatt i Norge har de nok dessverre falt utafor i det hektiske arbeidet med å kartlegge alle ofrene for krigen.

Litteratur og kilder

• Paul Borinski i Historisk befolkningsregister.
• Bergens tidende 4. februar 1948: «Innkalling til hovedforhandling i dødsformodningssak ved Bergen byrett» på side 10.
• Paul Borinski og familiens slekt på scatteredmind.co.uk, besøkt 1. september 2017.
• Borinski, Ora (Anne-Lise): Vidnesbyrd på Yad Vashem
• Sebak, Per Kristian: "- vi blir neppe nogensinne mange her" : jøder i Bergen 1851-1945. Utg. Vigmostad & Bjørke. Bergen. 2008. Digital versjon på Nettbiblioteket.