Pauline Hall
Pauline Margrete Hall (født 2. august 1890 på Hamar, død 24. januar 1969 i Oslo) var skribent og komponist. Hun regnes gjerne som landets mest betydelige kvinnelige komponist etter Agathe Backer Grøndahl, men var også blant annet musikkanmelder i Dagbladet i en årrekke. I 1938 var hun en av initiativtakerne til opprettelsen av foreningen Ny Musikk, hvor hun var formann helt til 1961.
Familie
Pauline Hall var datter av apoteker Isak Muus Hall (1849–1914) og Magdalena Catharina Agersborg (1854–1934). Hun er sannsynligvis oppkalt etter sin farmor Pauline Holmboe Hall.
Hun var ikke gift. Gjennom en betydelig del av hennes liv bodde hun sammen med Caroline Amalie Olden (1887–1981). Deres forhold har blitt omtalt som et samboerforhold i brytningspunktet mellom peppermøsamfunnet og et lesbisk forhold i mer moderne forstand.
Liv og virke
Kort tid etter fødselen flyttet Pauline Halls familie til Kabelvåg, hvor de ble i 10 år før de vendte tilbake til Hamar, der Pauline Hall avsluttet sin skolegang med examen artium i 1907.
Fra 1908 studerte hun klaver hos Johan Backer Lunde i Kristiania, og 1910-1912 studerte hun teori og komposisjon hos Catharinus Elling. Hun hadde også et studieopphold i Paris 1912–1914.
Sine første offentlige konserter med egne verker hadde Pauline Hall i Tromsø i 1910 og 1912, men den offisielle debutkonserten var i Kristiania i 1917. Allerede i 1913 utga hun sitt eget verk Fire klaverstykker på eget forlag, hennes første utgivelse.
Pauline Hall oversatte, iscenesatte og dirigerte den første norske oppførelse av Brechts og Weills Tolvskillingsoperaen i Oslo 1930. I årene som fulgte oversatte hun en del teaterstykker og operaer og fungerte som kapellmester. Hun skrev også musikk til radioen, og startet Pauline Halls vokale kvintett i 1932. Som Pauline Halls hovedverk som komponist regnes gjerne Verlaine-Suite for symfoniorkester, uroppført i 1929 i Universitetets aula.
I tillegg til komposisjon og andre oppgaver drev Pauline Hall 1924-1926 Norsk konsertbyrå, og 1926–1932 var hun musikk- og teaterkorrespondent for Dagbladet med base i Berlin. Fra 1934 til 1964 var hun musikkanmelder i Dagbladet.
I 1938 var Pauline Hall en av initiativtakerne til opprettelsen av foreningen Ny Musikk, en gren av The International Society for Contemporary Music (ISCM). Her ble hun samme år ble hun valgt som formann for foreningen, et verv hun hadde til 1961.
Pauline Hall mottok Kongens fortjenstmedalje i gull i 1938.
I 1942 flytta hun sammen med Caroline Olden i Munkedamsveien 75. Med unntak av perioden mai 1943 til mai 1944, da Olden satt på Grini, bodde de sammen til Halls død i 1969. Etter press fra slekta flytta Hall etter noen år inn i naboleiligheten, men til tross for motstanden mot samboerskapet ble Olden hele tida behandla som Halls nærmeste pårørende. Forholdet mellom de to har vært gjenstand for en del tolkninger. Selv om forbudet mot homofili i straffeloven ble tolka slik at det ikke var til hinder for lesbiske forhold, var det like fullt svært vanskelig å være åpen om sin legning. Forholdet mellom Olden og Hall har blitt sett i lyset av det såkalte peppermøsamfunnet, og er således innafor begrepet «skeivhet». Astrid Kvalbein har også funnet indikasjoner på at det kan ha vært et romantisk eller seksuelt forhold mellom de to, ut fra tolkninger av brev og andre tekster fra Hall.
Bosteder
Ved folketellingen for Hamar for 1900 er Pauline Hall oppført sammen med foreldrene og tre søsken i Skappels-Gade. Ved folketellingen for Kristiania for 1910 er hun oppført som studerende på adressen Bygdøy allé 9. I adresseboka for Kristiania for 1915 er hun oppført på adressen Meltzers gate 9. I adresseboka for Oslo for 1936 er Pauline Hall oppført som komponist med adresse Nobels gate 17, i 1950 med adresse Munkedamsveien 75 og det samme i adresseboka for 1965/66.
Ettermæle
I en nekrolog i Aftenposten 25. januar 1969 skrev Dag Winding-Sørensen blant annet om Pauline Hall:
| Som kritiker forenet hun allsidig faglig innsikt – både i den skapende og utøvende kunstners problemer – med klar vurderingsevne og fremragende stilistisk begavelse. Hun ble ikke hengende i inntrykkene fra ungdomsårene ute, men bevarte en usvekket interesse for alt det nye som fulgte, især var hun ivrig – og lenge ensom – talsmann for den franske musikks artistiske klarhet og saklighet. … Det er ikke lett å forstå når Pauline Hall fikk tid til å komponere, allikevel efterlater hun seg en anseelig produksjon. | ||
På Kolbotn i Nordre Follo kommune finnes Pauline Halls vei, i et område der flere av veiene har navn etter komponister.
Pauline Hall er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo sammen med brødrene Hans og Vilhelm. Komponist-tittelen er benyttet på gravminnet.
Kilder og referanser
- Aftenposten 25. januar 1969, nekrolog over Pauline Hall av Dag Winding-Sørensen.
- Faurdal, Inger Lokjær: Pauline Hall i Norsk biografisk leksikon]
- Pauline Hall i folketelling 1900 for Hamar kjøpstad fra Digitalarkivet
- Pauline Hall i folketelling 1910 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet
- Adressebok for Kristiania 1915, Pauline Hall
- Adressebok for Kristiania 1936, Pauline Hall
- Adressebok for Oslo for 1950, Pauline Hall
- Adressebok for Oslo 1965/66, Pauline Hall
- Pauline Hall, Skeivopedia.