Peder Børresen (1849–1934)

Peder Børresen (født 5. mai 1849 på gården Ophus i Ringsaker, død 10. mars 1934 på Rena i Åmot) var skomaker og lokalpolitiker kjent for sitt engasjement og sin dyktighet i håndverket .

Skomaker Peder Børresen (1849-1934).

Foto: Fotograf: Ukjent.

Børresen vokste opp i Ringsaker, der foreldrene Børre Monsen og Berte Pedersdatter etablerte seg i et fattigslig område i skogen. Til tross for vanskelige forhold klarte familien seg ved selvberging, og dette preget Børresens videre liv.

Som ungdom kom han til Åmot i Østerdalen og var i lære hos skomakeren Tørger Olsen på Kilde gård i seks år, før han overtok virksomheten etter Olsen. Han drev som omreisende skomaker og tok senere med seg flere lærlinger. I 1876 fikk han et barn utenfor ekteskap med piken Olene Pedersdatter på Rogstad, datteren Gudborg (1876-).

I 1879 giftet han seg med Ingeborg Gundersen Rødsbakken (1858-), og sammen fikk de fem barn, Marie Berthea (1879-), Gunhilde (1880-), Berthe Beate (1882-), Peter (1883-) og Berte Pernille (1885-). Etter at Ingeborg døde tidlig, giftet han seg igjen i 1901 med Maren Moen, som han levde med til hennes død i 1927.

Børresen var en respektert lokal skikkelse på Rena, både som håndverker og som aktiv deltaker i herredsstyre, skolestyre, fattigstyre og flere lokale komiteer. Han var kjent som en dyktig debattant og forsvarer av sine standpunkter. Han drev sitt skomakerverksted frem til 1929, da han var 80 år gammel.

I 1933, da han fylte 84 år, ble han hedret med et portrett i Østerdal Folkeblad skrevet av Haakon Hovdin, som fremhevet hans innsats og betydning i lokalsamfunnet.

Deloverskriftene er laget i etterkant, for å gjøre teksten mer oversiktlig. Lenker er også lagt til.

Skomaker P. Børresen, Rena

"Jeg kommer inn til gamle Børresen. Han ligger på sengen og hviler, røkende sin langpipe, og såsnart han ser mig, stråler øinene, og han rekker mig hånden til sitt vante, kraftige håndtrykk. Like kjekk er han og åndsfrisk til tross for sine 84 år. Han fylte nemlig året her om dagen.

Peder Børresen er født 5. mai 1849 under gården Ophus i Ringsaker. Faren var skredder og het Børre Monsen. Moren het Berte Pedersdtr. De var 9 søskende, 2 lever, en søster og Peder som var den næstyngste av barneflokken. Hun bor i Romedal og er ugift.

Som gutt vokste Børresen op hos far og mor, og var i heimen til konfirmasjonsalderen, gikk gjennem stedets almueskole som var på omgang på gårdene, en lengere og kortere tid, eftersom gårdene var store til og hadde råd, det lengste fjorten dager på et sted. Børresen gikk hele skoletiden under samme lærer, og denne het Johannes Sæterlien, en Ringsakersokning fra gården Sæterlien, ikke langt fra Børresens heim.

Konfirmasjonen

Fra sine skoledager fortæller Børresen en pussig historie som han oplevet. Han kunde nemlig ikke få skudsmål hos sin lærer da han skulde læse til konfirmasjonen hos presten. Men gutten visste råd. Han gikk til mor og fikk henne til å følge sig til prosten, som bodde på prestegården ved Ringsaker kirke. Denne het Berner, og dit var det 3 mil å gå. Prosten tok gutten med sig inn på et værelse og overhørte ham og sier: »Jeg kan ikke skjønne, hvorfor du ikke har fått skudsmål hos din lærer«. Gutten svarer: »Det er standsforskjell i skolen vår. Nu har læreren gitt skudsmål til 3 gårdmannsbarn som ikke er bedre til å lese enn jeg«. Prosten sier videre »at dette er det ingen mening i, at du skal måtte gå den lange veien hit. Du skal få gå hos kapellanen«, og til ham var det en halv mils vei.

Peder Børresen blev da konfirmert om høsten av prosten i Ringsaker kirke, selv om han ikke hadde fått skudsmål hos sin lærer. Så var den saken over.

Foreldrene

Far og mor var dyktige og arbeidsomme mennesker som lå i det fra tidlig morgen til sent på kveld, og denne flid og arbeidsomhet i heimen kom godt med under opveksten for barna. De fikk med sig en god arv ut i livet. Snille og påpasselige var de med alt som angikk barna, og skulde det mangle dem noe gjorde de sitt beste for at de kunde få det såsant det var noen råd. Det kunde mangen gang være hårdt for far og mor, som en kan forstå; for det var 11 i matfatet. Strenge og alvorlige kunde de også være, og Børresen nevner her en liten episode om sin mor. Han og hans bror Andreas hadde fått tak i en kortstokk. Men så kom mor og fikk se det, og hun tok kortene og brente dem op.

Far og mor begynte å rydde og bygge sig heim i ville skogen. Der fantes ikke en grønn flekk. Men de siste årene Børresen var heime fødde de på bruket 2 kuer, 1 kvig, sau og gjeit, avlet alt det korn og all den potet de trengte i husholdningen, og det var ikke så lite; for de var som sagt 11 i tallet som skulde ha mat. Børresen nevner herunder at far og mor holdt så sterkt på at de skulde greie sig selv og ikke komme fattigvesenet eller noen annen til byrde, og det var opfatningen utover landsbygdene dengang.

Skomaker

Efter konfirmasjonen tok Børresen ut sammen med sin bror Mathias Børresen, i 1866, kom til Stor-Elvdal og var der et års tid. Børresen var da skomakerlærling. Men det var ikke arbeide nok for dem begge deroppe, og derfor vendte de året efter tilbake til en slektning i Elverum, drog så straks efter opover til Åmot og tok veien over Julusmoen. De blev liggende i Sundstuen på østsiden av Glåma, rett overfor prestegården i Åmot, litt sønnenfor Kilde gård. Der blev det så tale om skomaker, og bestyrerinnen i Sundstua forteller at det er en skomaker, Tørger Olsen, på Kilde som vil ha en mann hos sig. Børresen gikk straks til ham. De blev forlikte, og Børresen var i arbeide hos ham i 6 år, til 1873.

Tørger Olsen blev snart for gammel og Børresen fortsatte efter ham i 1874 og tok med sig som regel 2 a 3 lærlinger. Den tid var det slik at skomakeren reiste omkring på gårdene, kunde være på et enkelt sted som t. eks. på Søndre Åset op til 4 a 5 uker. Men det blev efterhånden slutt med det. Det varte bare en 5 års tid.

Så bosatte Børresen sig på Rena, kjøpte sig en tomt under Åmot prestegård og bygget sig en vakker heim, hvor han fremdeles bor. Derfra fortsatte han sitt håndverk som han holdt på med til 1929, altså i 63 år. En flink skomaker har Børresen vært. Hans flid og energi, sunde økonomiske sans og gode helbred har gjort at han efter omstendighetene hadde skaffet sig en pen liten formue, da han sluttet sitt håndverk.

En flink debattant

Børresen har hatt mange interesser også utenfor sin faglige gjerning. Dette var folk opmerksom på, og la beslag på ham i herredsstyre, skolestyre og fattigstyre, i en rekke komiteer og i de forskjellige gjøremål ellers i sin bygd. Han hadde ordet i sin makt, var en flink debattant, modig og uforferdet til å holde frem sine meninger som han forfektet, ofte gjennem sterk motstand. En gang hendte det i en kvass debatt mellem ham og ordføreren at Børresen sa til ham: "Har ordføreren all makt og myndighet i denne forsamling, da kan vi andre gå. Da kan han sitte her alene. Men jeg mener det, at derfor er det så mange av oss, at vi skulde drøfte sakene på best mulig måte og få det beste resultat ut.«

Gift to ganger

Børresen blev gift i 1879 med Ingeborg Gundersen Rødsbakken i Åmot, og de har hatt 5 barn sammen i ekteskapet, 4 piker og 1 gutt, hvorav 3 lever og er gifte, en i Amerika, en i Hamar og en på Rena. Samlivet med Ingeborg varte bare i 5 år. Da fikk Børresen sin svigermor, Marte Rødsbakken hos sig, til den yngste av barna var konfirmert. Så giftet han sig igjen med Maren Moen, datter av gårdbruker John Moen, Rena, den 30. desember 1901, og de levet sammen i 26 år. Hun døde den 16. april året 1927, straks efter at hun hadde feiret sin 90-årsdag.

Vi ønsker nu gamle skomaker P. Børresen at han må ha det bra den tid han ennu har igjen å leve. Heil og sæl!

Åmot prestegård, 13.-5. 1933.

Haakon Hovdin.

Kilder og litteratur

• Peder Børresen i Historisk befolkningsregister.