Pelle Ohlin
Pelle «Dead» Ohlin (født 16. januar 1969 i Sverige, død 8. april 1991 i Kråkstad) var svartmetallmusiker, sanger og tekstforfatter. Han var med i bandet Mayhem fra 1988 til sin død, og bidro sterkt til å forme bandets uttrykk gjennom sine tekster og sin bruk av effekter som liksminke. Han var sterkt besatt av døden, noe som åpenbart hang sammen med en sterkt traumatiserende opplevelse i barndommen. Han valgte å ende sitt liv som 22-åring, og omstendigheter rundt selvmordet førte til konflikter både innad i bandet og i svartmetallmiljøet, der enkelte allerede var i en nedadgående spiral. Dødsfallet bidro også til at Mayhem gikk helt over til svartmetall, og ble et av de toneangivende bandene innen sjangeren.
Unge år
Per Yngve Ohlin, som han formelt het, var sønn av Anita Forsberg og Lars Ohlin. De ble skilt kort tid etter at han ble født. Han vokste opp i Västerhaninge, en forstad til Stockholm. Han ble oppfatta som underlig av mange; han kunne stille merkelige spørsmål og hadde ofte vanskelig for å forholde seg til andre mennesker. Likevel hadde han det for det meste bra på barneskolen, da han hadde gode venner og lekte sammen med dem i området rundt blokkene de bodde i. På ungdomsskolen ble det verre. Han falt helt utafor, og ble grovt mobba. Ved et tilfelle ble han utsatt for grov mishandling av mobberne. Hans stemor fant ham livløs i senga, og måtte drive gjenoppliving inntil ambulansen kom. Det ble konstatert av milten var sprukket, og han var nær ved å dø. Etter å ha våkna på sykehuset fortalte han om opplevelsen av å gå inn i døden, og dette ble en besettelse for ham. Dessverre fikk han ikke profesjonell hjelp med å takle dette, og traumet førte ham inn i en selvdestruktiv tilværelse.
Som tenåring begynte han å høre på heavy metal, og etter hvert death metal. Dette ble et utløp for vanskelige følelser, og han begynte etter hvert å tenke på å lage musikk selv.
Karriere
I begynnelsen av 1986 grunnla Ohlin bandet Morbid, som spilte thrash og death metal. De spilte inn demotapen December Moon, men det ble ikke så mye mer ut av dette. Ohlin var frustrert over at de andre i Morbid ikke hadde de samme ambisjonene som ham, og begynte å se seg om etter andre. I en telefonsamtale med «Metalion» fra Sarpsborg ble han tipsa om at Sven Erik «Maniac» Kristiansen hadde forlatt Mayhem, og at de da trengte en ny vokalist. Ohlin sendte da det som må være en av de mest spesielle jobbsøknadene i historia. Han korsfesta ei mus på to pinner, og la den i en konvolutt sammen med et brev og demotapen December Moon. Særlig Øystein Aarseth skal ha vært voldsomt fascinert av dette stuntet, og ville ha ham inn i bandet med en gang. Bassist Jørn Stubberud var nok litt mer skeptisk til å sende råtnende smågnagere i posten, og mista (muligens «mista») alt i sendinga unntatt tapen med kontaktinformasjon. Men hele gjengen var enige om at Ohlins vokal var det de var på utkikk etter, og at han hadde den rette stilen.
Ohlin hadde begynt å bruke liksminke i Sverige. Denne formen for sminke, der ansiktet er helt hvitt med svart sminke rundt øynene for å få dem til å se innsunkne ut, ble brukt av blant annet Kiss og Alice Cooper som en del av deres image, men for Ohlin var det tydelig at det ikke bare var et image, men et ønske om å virkelig framstå som et lik. Om Ohlin var den første i norsk svartmetall som brukte liksminke er usikkert; det har blitt påstått, men det finnes opptak av Øystein Aarseth med liksminke som skal være fra så tidlig som 1985. Det som er klart er at Ohlin ga dette en ny betydning, og gjorde det viktigere også for Aarseth. Han gjorde også andre ting, som å grave ned klærne sine slik at de begynte å råtne. Under en turné fant han ei død kråke som han putta i en plastpose, og før han gikk på scenen trakk han inn lukta av den for å kunne synge med stanken av død i nesa.
En tragisk side ved Ohlin var at han drev med selvskading. Et av de verste tilfellene skjedde under en konsert på Jessheim 3. februar 1990. Han hadde bestemt seg for å skjære seg opp med kniv på scenen. Åarseth skal ha støtta dette. Stubberud, derimot, mente det var for drøyt, og bytta ut den skarpe kniven med en sløv en. Da Ohlin begynte å skjære seg ble det bare små risp. Dette var han ikke fornøyd med, så han knuste ei glassflaske og begynte å skjære dype kutt med skårene. Det blødde voldsomt, og konserten måtte stoppes. Vaktmesteren i bygget måtte bruke gaffateip for å stoppe blødningene.
Ohlin mente også at bandet måtte gjøre seg mer eksklusive. Såkalte «posører», de som kom på konsertene uten å være skikkelige ekstremmetallere, skulle skremmes vekk. Under en konsert begynte de å kaste grisehoder ut i publikum, og 300 ble redusert til 50. Det skulle være kvalitet, ikke kvantitet.
Selvskadinga ble utvida med at han sulta seg, og at han etter å ha blitt radmager lå lenge stille for å få liggesår. De andre i bandet, og andre i miljøet, har på forskjellige måter beskrevet ham som en person i dyp psykisk ubalanse. Han skal ha sagt at han mente han ikke lenger var et menneske, men en eller annen form for utenomjordisk skapning eller en vandød. Dette var grunnlaget for kallenavnet «Dead», som han insisterte på at de andre i bandet skulle tiltale ham som. Mens andre brukte demonnavn, voldsreferanser og slikt som kallenavn, brukte Ohlin det som for ham var en beskrivelse på hans tilstand; han hadde dødd som barn, og var på et vis fortsatt død. Et stort problem var at ingen i hans nærmeste krets, som jo selv var unge menn uten særlig mye livserfaring, tok tak i problemene. Mange ble mer en heiagjeng enn hjelpere. Når han skar seg opp foran dem, plastret de ham sammen, men de forsøkte i svært liten grad å få ham til å finne andre utløp for smerten han bar på. Aarseth skal ha gått så langt at han oppfordra Ohlin til å begå selvmord.
Situasjonen ble ikke bedre av at bandmedlemmene bodde sammen i et hus i Kråkstad. Det var en nokså isolert tilværelse. Naboer i østlandsbygda var naturlig nok skeptiske til den merkelige gjengen – selv om dette foregikk før kirkebrannene starta, skilte de seg jo ut med sine klær og sin symbolbruk. Og Ohlin slet, som så mange stockholmere, med å forstå norsk. Han satt mye på rommet sitt, eller gikk alene i skogen. De andre i bandet har antydet, med nokså stor tydelighet, at Aarseth ofte provoserte Ohlin. Selv om Aarseth nok var den som var mest imponert over Ohlins framtreden, ser det ut til at han også bidro til å gjøre ting verre. Det er vanskelig å vite dette sikkert, ettersom det meste som har blitt sagt offentlig om dette kom ut etter at Aarseth selv hadde blitt drept i 1993, så han var ute av stand til å forsvare seg.
Slutten – og fortsettelsen
|
Artikkelen Pelle Ohlin omhandler temaer som selvmord, selvskading og psykiske helseutfordringer. Hvis du sliter med dette, bør du kanskje ikke lese videre. Det finnes noen å snakke med. Ring Mental Helse på 116 123, åpent 24 timer i døgnet. Ved akutt fare, ring 113 for ambulanse. |
Den 8. april 1991 var Ohlin alene i huset. De andre hadde reist på påskeferie. Kort tid før hadde han truffet trommisen i bandet, Jan Axel «Hellhammer» Blomberg i Ski, og han framsto da som i bedre form enn på en stund. Han fortalte at han hadde kjøpt en ny kniv. I ettertid kan man så klart spekulere i om den gode formen var et resultat av at et skjebnesvanger avgjørelse var tatt, og at han derfor følte seg bedre.
Ohlin brukte kniven til å skjære seg opp i håndledd og hals, og skjøt seg deretter med hagle. Han etterlot seg et kort brev, der han blant annet gjorde det klart at en sangtekst han hadde skrevet kunne brukes av bandet. Han skrev også at dette ikke var noe han fant på nå, men for sytten år siden. Hvis det var sant, hadde han hatt et ønske om å dø siden han var fem år gammel, lenge før traumet som er beskrevet over begynte å prege hans liv. Det mest sannsynlige er at dette er en form for romantisering av døden, ved å overbevise seg selv at han hadde ønska det siden han var et uskyldig barn.
Det var Øystein Aarseth som kom først til huset Kråkstad og fant Ohlins døde kropp. Det man skal gjøre i en slik situasjon er å kontakt politiet umiddelbart, men Aarseth valgte en helt annen løsning. Han dro til en butikk og kjøpte et engangskamera. Tilbake i huset brukte han dette til å ta bilder av Ohlin. Det ser ut til at han flytta på noen gjenstander; blant annet ligger ikke hagla på en naturlig måte på bildene. Han skal også ha plukka opp biter av Ohlins hodeskalle og en del hagl. Først etter at han hadde gjort dette ringte han nødetatene.
Etter at Aarseth hadde framkalt bildene viste han dem fram til andre i bandet. Særlig Jørn Stubberud har senere vært tydelig på at dette var langt over alle grenser, og det førte til at han forlot bandet en tid. Først etter Aarseths død kom han tilbake. Også andre venner av Aarseth mente at dette var å gå altfor langt. Stubberud krevde at Aarseth destruerte bildene, noe han skal ha gått med på – uten at han faktisk gjorde det. I stedet sendte han brev med kopier av bildene til en rekke personer. Han skal også ha lagt ved biter av Ohlins hodeskalle og hagl i noen av brevene, og noen biter av hodeskallen ble brukt til å lage halskjeder. Kjetil Manheim, et av de opprinnelige medlemmene av Mayhem som forlot bandet noen år tidligere, har spekulert over om Aarseth bevisst lot Ohlin være alene for å framprovosere selvmordet. Igjen er det vanskelig å vite fordi dette kom ut etter Aarseths død, men Manheim kjente Aarseth svært godt og så nok hvordan han hadde pressa Ohlin i en dårlig retning.
En av de mer groteske påstandene, selv innafor dette miljøet, var at Aarseth hadde laget en gryterett med deler av Ohlins hjerne. Dette ble avvist av alle rundt ham, og det er ingenting som tilsier at han faktisk skulle ha gjort det. Det er usikkert hvor ryktet kom fra, men trolig oppsto det blant personer uten kontakt med Mayhem som ønska å gjøre det hele enda et hakk verre.
En tragisk konsekvens av det at bildene av Ohlins døde kropp ble spredd var at det senere ble brukt på coveret til et piratalbum. En av mottakerne av Aarseths brev var colombianske Mauricio «Bull Metal» Montoya. I 1995 ga han ut et piratopptak av flere låter, blant annet fra en konsert i Sarpsborg i 1990. Kvaliteten er svært dårlig, siden det er tatt opp med enkelt utstyr i et konsertlokale. Det er coveret som har gjort dette til en plate som huskes. Pelle Ohlins bror Anders har fortalt hvordan han en dag flere år etter selvmordet bladde gjennom LP-plater i en butikk. Han så navnet Mayhem og kikka nærmere på coveret. Det han så fikk ham til å gå ut og kaste opp. Bildet som var brukt var nemlig et av Aarseths bilder av Pelle Ohlins døde kropp. I et innlegg beskrives hans selvmord. Det er også det som rimeligvis kan tolkes som en drapstrussel mot Varg Vikernes der, trolig som følge av drapet på Aarseth i 1993.
Pelle Ohlin ble gravlagt på Österhaninge kirkegård den 26. april 1991. Han familie sto igjen i sorg, etter å ha forsøkt i flere år å få ham inn på et annet spor.
Låtene han skrev, og låtene han sang på, er i dag regna som noen av de definerende for norsk svartmetall, selv om han gikk bort før denne sjangeren ble tydelig definert. Han hadde vokalen på Live in Leipzig fra 1993 (konserten ble spilt inn i november 1990), og skrev tekster til låter som ble med på senere album. Hans vokal er også med på flere live- og samlealbum fra Mayhem som ble gitt ut senere.
Litteratur og kilder
- Dead på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Dødsarkiv. Utg. Aschehoug. 2015. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Nyanser av svart. Utg. Cappelen Damm. 2015. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Pelle Ohlin i Historisk befolkningsregister.
- Pelle Ohlin – mobbeofferet som ville bli blackmetallstjerne, podcast fra Gamle greier (Nasjonalbiblioteket).