Per Fugelli

Per Fugelli (født 7. desember 1943 i Sandnes, død 13. september 2017 på Orre) var lege og samfunnsdebattant. Han markerte seg gjennom mange år som sosialmedisiner og som forsvarer av utsatte grupper. Etter at han fikk en kreftdiagnose i 2009 gikk han ut offentlig med dette, og arbeida for å normalisere det å snakke om døden og alvorlig sykdom.

Han var distriktslege i Værøy og Røst kommuner 1971–1973, og i Porsanger kommune 1977–1980. Fra 1984 til 1991 var han professor i allmennmedisin ved Universitetet i Bergen, og 1991–1992 var han ved seksjon for sosialmedisin samme sted. I 1992 ble han professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo.

Som samfunnsdebattant var han en motstander av byråkratisering av helseinstitusjoner. Han mente at mennesket måtte settes i sentrum, og at det måtte være en humanistisk tilnærming til helse- og sosialpolitikken. Han var også opptatt av at psykososiale aspekter må regnes med i helsebegrepet i større grad enn de blir når, og at strenge pålegg om helseriktig atferd kan virke mot sin hensikt. Derfor var han motstander av røykeloven, og han kritiserte Gro Harlem Brundtland for hennes uttalelser om røyking.

Menneskeverd og frihet var viktig begreper for Fugelli, som mente at dette henger sammen med vår helsemessige tilstand. Dette var noe av grunnen til at han spesielt forsvarte sårbare grupper som funksjonshemmede og etniske minoriteter. I 2012–2013 var han sentral i debatten om romfolk som kommer til Norge fra EU-land. Han var sterkt kritisk til Fremskrittspartiet, og spesielt til Carl I. Hagen og senere Sylvi Listhaugs retorikk.

Han var med i styringsgruppa i Verdikommisjonen, som avga sin sluttrapport i 2001.

Han var forfatter eller medforfatter til nær femti bøker. I 1992 skrev han Fribrev sammen med sønnen Aksel Fugelli.

Fugelli mottok Karl Evangs pris i 2010 og Siddisprisen i 2012. I 2013 mottok han Fritt Ords pris for å ha gitt en stemme til kreftsyke og de som står ansikt til ansikt med døden. I 2016 fikk han Vesleblakkenprisen.

«Ingen har dødd så lenge som Per Fugelli»

– Frank Rossavik: «Minneord over Per Fugelli».

Gjennom det meste av sykdomsforløpet stilte han opp i intervjuer og samtaler på fjernsyn, i radio og i aviser. Mot slutten reiste han hjem til Jæren, til landstedet på Orre i Klepp. Han var åpen om at han reiste dit for å dø, noe han fortalte i kronikken «Takk, Norge – og god vakt» i Aftenposten. Han gikk bort den 13. september med den nærmeste familien samla rundt seg.

Litteratur og kilder

• Fugelli, Per: «Takk Norge – og god vakt», Aftenposten. Publ. 2017-08-08, lest 2017-09-14.
• Per Fugelli i Store norske leksikon.
• Per Fugelli på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• «Les sønnens siste hilsen» i Stavanger Aftenblad. Publ. 2017-09-13, lest 2017-09-14.
• Rossavik, Frank: «Ingen har dødd så lenge som Per Fugelli», Aftenposten. Publ. 2017-09-13, lest 2017-09-14.