Plankekjøring

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Plankekjørermonumentet til minne om den enorme planketrafikken fra Sagdalen til Christiania før jernbanen kom i 1854.
Plankekjøring slik tegneren Trygve N. Foss tenker seg det.

Ikke noe sted i landet hadde plankekjøringen et slikt omfang som mellom Sagelva i Skedsmo og Christiania. En regner at helt opp mot 3000 mann hadde arbeid med sledekjøringen vinterstid. De leide seg inn for natten på gårder i nærheten, også på sagmesterboligene og husmannsplassene kunne det bo 30-40 kjørere. Så mye som 400 hester ble leid inn fra gårdene rundt om, og i Sagdalen ble det bygd store, primitive kjørestaller av bakhun. Den første hesten kom gjerne fram til bordtomtene i Bjørvika klokken to om natten, og det kunne stå lass ved lass langs hele veien fra Strømmen til byen. Det var da også problemene med planketransporten som var den viktigste begrunnelsen da Stortinget vedtok byggingen av Hovedbanen Christiania-Eidsvoll i 1851. Den sto ferdig i 1854.

Årsakene til plankekjøringens enorme omfang akkurat i vårt distrikt var flere:

1. Sagelvas naturgitte forutsetninger var svært gode: Rimelig nærhet til hovedstaden, passe vannføring, godt fall og god byggegrunn for de 7 demningene som ble murt opp mellom Strømmen og Nitelva.

2. Tilgangen på tømmer: Allerede på 1600-tallet kom det meste av tømmeret hit helt fra Solør og Odal. Det ble fløtet ned Glomma til Bingen lenser, senere til Fetsund Lenser. Der ble det lagt i flåter og seilt til Stalsbergstranda ved Nitelva, og herfra ble det kjørt med hest til de enkelte sagene. Den ferdige trelasten ble lagret til vinteren for så å bli fraktet av plankekjørere til bordtomtene i Christiania på sledeføre.

3. Sagbruksprivilegiene ble innført av Kongen i København i 1688, og ble et av de aller mest vidtrekkende inngrep i norsk næringsliv noensinne. Det var til gunst for både Sagelva og de fleste andre sagdistrikter nær hovedstaden. Av de 1200 vannsagene i Sør-Norge var det bare 664 som fikk fortsette som før. Kvantumsbegrensingen vedvarte til 1795, mens bestemmelsen om at bare privilegerte sager fikk skjære for salg, først ble opphevet i 1854, med virkning fra 1860.

Hestekjørerne hadde lange og anstrengende dager, og langs «Plankeveien» var det ikke langt mellom skjenkestuer hvor brennevin ble omsatt både lovlig og ulovlig. Det går utallige historier om krangel og voldsomheter. Men om kjørekarene ble litt susete, visste hestene å finne veien hjem. Begrepet «ren plankekjøring» stammer fra nettopp dette miljøet, og det har gått inn i språket som noe enkelt, noe som alle kan klare.


Litteratur

  • Bunæs, Steinar: Strømmensaga. Utgitt av Sagelvas Venner 2010.
  • Halvor Haavelmo: Fra bondegårder til by: Vannsag - storindustri. Lillestrøm 1955.Digital versjonNettbiblioteket
  • Bunæs, Steinar og Alf Stefferud 2004: Sagelva med landskapet omkring gjennom fem hundre år. Hefte utgitt av Sagelvas Venner.
  • Bunæs, Steinar og Alf Stefferud 2006: Strømmen I. Historien om stedet og folket i hundre år fra rundt 1850. Utg. Strømmen Vel og Sagelvas Venner.
  • Monrad-Krohn, Danckert: Vanndrevne oppgangssager. En etnologisk undersøkelse. Magistergradsavhandling ved UiO 1976.
  • Tømmer, is og kalk. Lokalhistorie fra Akershus. Prosjekt «Kjenn dine røtter». Utgitt av Akershus fylkeskommune 1996.