Rødskjær tunanlegg
Rødskjær tunanlegg ved Sandtorg i Harstad kommune er plassert i nær tilknytning til Rødskjær næringspark som har gjennomgått flere stadier av oppturer, nedturer og det man kan beskrive som gjennomføringsvegringsperioder. Her var det at det dukket opp et område fra eldre jernalder.
Vinter entreprenør fikk jobben med å bedre og sikre adkomsten til næringsparken og den vedtatte utvidelse av kai-anlegget på Rødskjær ved Sandtorg. De vant anbudsrunden for det man på fagspråket kaller et dråpekryss, som skal bedre sikkerhet og adkomst til næringsparken fra E-10. Anbudsrunden ble avsluttet 16. mai 2023. I juni starta arbeidet som var planlagt å pågå i 11 uker. Det har gått noen tid siden Harstad kommune starta prosjekteringen ved at kommunen overtok det vi lenge kjente som Siva-anlegget på Rødskjær. Nå var man imidlertid i gang med de mange steg som skal tas før det endelig er investert godt og vel 320 millioner kroner.
Jerntid på Rødskjær
I løpet av etterjulsvinteren ble universitetsmuseet i Tromsø satt i beredskap for å undersøke en mulig gårdsbosetting fra jernalderen man hadde registrert i 2016. Anlegget ligger i nær tilknytning til det foran omtalte vegkrysset. Opprinnelig var det søkt om og avsatt 5 uker til å gjennomføre prosjektet. 22. mai 2023 ble et mannskap på sju med arkeologisk kompetanse satt på jobben med å søke å fravriste grunnens nær 2000 år gamle hemmeligheter langs E-10 og adkomsten til Rødskjær næringspark. De registreringer man hadde gjort i 2016 og de funn man først gjorde i mai-juni 2023 kunne tyde på at man sto overfor en gård fra eldre jernalder. I løpet av juni vippet tolkningene mer mot et ringtun, da en jernaldergård ikke ville hatt husene sine på rekke.
Oktober 2023
I møtet med arkeologene på Rødskjær 4. oktober var de i sluttfasen på sin innhenting av registreringer og dokumentasjon på arealet der «jordskorpa» i en dybde på 30 - 40 cm var skrapet av og lagret i utkantene av området. Her kom det etter hvert til syne et utall stolpehull, kokegroper, ildsteder, avfallsgroper og produksjonsanlegg av typen esser og annet. Mannskapene hadde da arbeidet fra slutten av mai – og så nok både med vemod og en viss glede fram til å bli ferdige. Fredag 6. oktober var alt avsluttet, før det store puslespillet av alle funnene som er gjort kan settes sammen til å kunne bli forsket på ved Norges arktiske universitetsmuseum.
Tunanlegget
Av det totale areal på 6600 m2 ble 3.500 m2 over 5 meters koten vedtatt avdekket maskinelt. I planfasen var det da tatt høyde for at man kunne finne 210 strukturer/anlegg, som omfattet kokegroper, stolpehull, ildsteder og annet, samt pinnehull og fossilt dyrkingslag. Man beregnet så at 150 av strukturene ville være av enkel karakter, mens 60 ville være mer komplekse og tidkrevende. Når flateavdekkingen var gjort kom det fram et langt høyere antall strukturer enn først antatt, hvorav en stor andel ble karakterisert som komplekse. I tillegg til et stort antall stolpehull, ildsteder og svært store kokegroper, ble flere produksjonsanlegg, ovner og esser påvist. Ovner og produksjonsanlegg er lite undersøkte innen nordnorsk jernalder-forskning, da disse bare unntaksvis opptrer på lokaliteter fra perioden. I tillegg viste det seg at stolpehullene var slik plassert at de pekte mot flere stolpehus av samme størrelse. Dette og det at husene ligger i en halvsirkel rundt et ovalt område med færre strukturer gjorde at man søkte Riksantikvaren om å få utvide rammene for undersøkelsene: Her sto man muligens overfor et ringformet tun. Slike anlegg er sjeldne – i Nord-Norge og ellers i Norge, samtidig som de òg er lite undersøkt gjennom moderne arkeologiske metoder.
Ny giv
Da flateavdekkinga kom i gang ble det klart at denne kunne gjøres mer effektivt enn antatt, og slik ble det nå avdekket 4.500 m2 i den delen som ligger over 5 meter over havet og rundt de tre bygningene som står til dels midt i lokaliteten.
I løpet av utgravningens fire første uker ble det registrert over 1000 strukturer/anlegg, i hovedsak rundt bygningene. Plassering av stolpehull, vegg-grøfter og ildsteder antyder at det har stått flere stolpebygde hus på lokaliteten. Disse ser ut til å være plassert radiært rundt et omtrent 20x30 meter stort tun eller gårdsplass. Til sammen danner de et ringformet tunanlegg. Anlegget omfatter trolig 12-13 hus. Etter hvert så man at noen av husene kan representere ulike byggefaser, hvor eldre hus ble revet og nye anlagt med en litt forskjøvet plassering.
Husene framstår som relativt homogene i utformingen. De er treskipete,[1] og anslås å være 10-12 meter lange og 5-6 meter brede. Noen er omkranset av delvis bevarte veggrøfter/veggriller. Husene har 3-4 sett med parallelle takbærende stolper, og langs midtaksen ligger ett eller flere ildsteder og/eller esser. Kokegroper og andre typer nedgravninger ligger i ansamlinger utenfor kretsen med hus. Det har vært anledning til å snitte og dokumentere strukturer innenfor fire sikre og fire av de mer usikre husene. For å få klarhet i sammenheng, funksjon og datering ble det nødvendig å dokumentere et større antall strukturer fra alle anlegg som potensielt kan inngå som elementer i tunanlegget.
Ringtunet
Det er mange forhold som gir belegg for at dette er et ringformet tun: plasseringen av de sikre husene i en radial halvsirkel, husenes tilsynelatende homogene utforming og størrelse, den lave funntettheten i det sentrale området/gårdstunet, som er en sterk indikasjon på at det ikke dreier seg om et gårdstun i normal forstand. Dette og organiseringen av kokegropfelt og ovnsanlegg utenfor kretsen av hus forteller arkeologene at her har vi å gjøre med det vi og kan betegne som et tingtun.
Organisering, sammensetning og utforming samsvarer med det som er kjent fra øvrige tunanlegg i Nord-Norge og resten av landet. Felles for disse anleggene er at de først og fremst består av flere tufter plassert enkeltvis, parvis og/eller radiært rundt et tun eller på rad med gavlene vendt i samme retning – og at de ikke kan tilknyttes gårdsdrift eller samtidige enkeltgårder, men og det at det er spor etter kommunale aktiviteter, blant annet i form av kokegropfelt.
Selv om tunanleggene har vært gjenstand for mye forskning i nyere tid, har man begrenset kunnskap om hvordan tunanleggene var fysisk organiserte. De mest omfattende undersøkelsene av tunanleggene ble foretatt før 1965, og det er fortsatt usikkerhet omkring anleggenes konstruksjon, datering og fysiske organisering. I Voss kommune er det imidlertid dokumentert et tilnærmet komplett tunanlegg som omfattet samtlige hustufter, den indre gårdsplassen og deler av området utenfor. Dette tunets hovedbruksfase er datert til år 350-450 som overlapper med foreliggende dateringer fra Rødskjær. Som på Rødskjær lå tunanlegget på Voss i dyrket mark, og var bare bevart under matjorda som markante stolpehull, ildsteder og kokegroper. Øvrige likhetstrekk er jevnstore tufter etter treskipete hus fra 7,75 til 12,35 meter plassert radiært rundt en rundoval gårdsplass, tufter med ildstedsanlegg langs midtaksen, og konsentrasjoner med kokegroper og produksjonsanlegg (slaggholdige groper) bakenfor husene.
På landsbasis kjenner man til totalt 31 slike anlegg, inkludert noen av mer usikker karakter. I nord ble tunanleggene tidlig erkjent på grunn av hustuftenes markante veggvoller. I Nord-Norge er Rødskjær det første tunanlegget som ikke har vært synlig på overflaten, men som var bevart under pløye-/matjordslaget.
Historikk
Det første tunanlegget ble oppdaget på Jæren allerede midt på 1800-tallet, det neste på Leknes i Lofoten ved slutten av 1800-tallet. Disse ble innledningsvis tolket som gravhauger. At anleggene bestod av ansamlinger med hustufter ble først erkjent på 1930- og 1940-tallet, etter at det var foretatt nye utgravninger på Jæren.
I Nord-Norge foretok Harald Egenæs Lund på 1940-tallet og begynnelsen av 50-tallet omfattende utgravninger av anleggene på Bjarkøy, Leknes, Bø, Steigen og Tjøtta. I 1949 og 1950 stod Thorleif Sjøvold for utgravning av det da nylig oppdagete tunanlegget på Åse på Andøya. Sjøvolds graving på Åse ble publisert som sammenfattende analyse i 1971, mens Egenæs Lund publiserte sine funn i en rekke mindre artikler.
Siden 1950-tallet har det vært foretatt ytterligere arkeologiske undersøkelser i flere av de nordnorske tunanleggene. Inger Storli argumenterer for at tunanleggene først og fremst representerte en politisk-rettslig institusjon; en form for tingsted. Tunanleggene kan ikke knyttes til bestemte gårder, men ligger strategisk plassert mellom flere storgårder. Den likeverdige strukturen på anleggene tyder derfor på at høvdingene møttes som likemenn, der hver høvding disponerte egne hus. De rådde imidlertid over anleggene i fellesskap. Størrelsen på anleggene er dermed uttrykk for størrelsen på den sosiopolitiske enheten som tunanlegget inngikk i. Men det at man har avdekket 12-15 hus på Rødskjær trenger ikke nødvendigvis å bety at det til enhver tid har vært opptil 15 gårder representert på tingtunet, flere av husene må ha vært revet og noen bygd opp på ny tuft i løpet av tunets varighet.
I eldre jernalder er tunanleggene små, består av færre antall tufter, og framstår også som lite organiserte. På 600-tallet gjennomgår de markante endringer: de blir større og mer regulerte. Tunanleggene var trolig med på å fremheve eliten og gi den legitimitet. Inger Storli ser utviklingen i sammenheng med konsolidering av de politiske enhetene i Hålogaland, med konsentrasjon av makt på færre hender.
Fra omkring år 800 ser det ut til at det blir en reell nedgang i aktiviteten på tunanleggene. Dette tolker Storli til at den politiske konsolideringen nå var kommet så langt at anleggene mistet sin betydning som politiske arenaer. Hun ser dette i sammenheng med Håløygættas ekspansjon på 700- og 800-tallet, og etablering av overherredømme som delvis var drevet fram for å trygge den viktige varetransporten langs kysten. Nye institusjoner for politisk virksomhet og rettspleie ble etablert av makthaverne, og de gamle samlingsplassene for likemenn avviklet.
Tunanleggene har med andre ord stor betydning for tolkning og forståelse av den sosio-politiske organiseringen i jernalder, og i Nord-Norge kanskje særlig rundt prosesser rundt konsolidering av makt i yngre jernalder. Anleggene har i stor grad bidratt til en forståelse av den første fasen av politisk konsolidering i Nord-Norge, hvor Bjarkøy, Steigen og Tjøtta, og muligens Leknes, fremheves som sosio-politiske sentra. Et tunanlegg på Rødskjær kan bidra til ny og viktig forståelse av utviklingen av maktsentra og politisk organisering regionalt og nasjonalt.
Av de 11 kjente tunanlegg i Nord-Norge er to av anleggene ikke undersøkte gjennom utgravning. Av de øvrige ni har noen bare vært gjenstand for mindre prøvegravinger, mens andre av Storli betegnes som «totalgravde». I de fleste tilfellene konsentrerte imidlertid utgravningene seg om gulvene i tuftene. Veggvoller, tun/gårdsplass og området utenfor tuftene er i liten grad undersøkt. Selv om de mest omfattende undersøkelsene av tunanlegg ble foretatt før 1960, har det i de seinere tiårene blitt publisert en rekke større arbeider, avhandlinger og artikler, som omhandler tunanleggenes funksjon og betydning. Fellesnevner er at de fremheves som viktige kilder til studier av sosial og politisk organisasjon i jernalderen. Den mest fremtredende tolkningen er at de var midlertidige samlingssteder på nøytral grunn, der likemenn i aristokratiet møttes i forbindelse med politiske, seremonielle og religiøse aktiviteter. Denne tolkningen er gjort av Inger Storli, S. Brink og Frode Iversen.
Rødskjær er det andre tunanlegget på landsbasis, som er blitt undersøkt i sin helhet. Det vil derfor kunne rekonstrueres på et mer detaljert nivå, og gi et bedre grunnlag for tolkning av tunanleggs kontekst og funksjon. På anlegget er avdekket langt flere kompliserte strukturer enn i andre anlegg. Detaljene i disse funnene vil være med på å gi forskerne et bedre grunnlag for å se sammenhenger man tidligere har satt opp som hypoteser. For eksempel inneholder tidligere undersøkte bålgroper bare unntaksvis spor etter produksjon (myrmalm er påvist i en av gropene ved tunanlegget på Leknes). På Rødskjær er det påvist omtrent 17 ovner/produksjonsanlegg, hvorav de fleste ligger i en ansamling sør-vest for det antatte tunet. Det vil bli viktig å avklare relasjonen disse anleggene har til tunanlegget, og hvilken type produksjon ovnene gjenspeiler. Dessuten fortalte Andreas Luneborg at man må se veldig nøye på det faktum at det ble funnet uvanlig mye bein-rester i de mange bål- og kokegropene. Prosjektleder Oppvang var klar på at Rødskjær-anlegget hadde svært mange likheter med hva man fant på Voss for noen år siden. Hvordan det henger sammen – at strukturene på Voss; nærmest høyt til fjells har likheter med et anlegg i Troms som så å si ligger i fjæresteinene - 5 meter over havet får være en av de mange gåter framtida kanskje kan avdekke.
Viktige funn
Det var en engasjert gruppe folk med arkeologisk kompetanse som arbeida på Rødskjær-anlegget; spørsmål ble besvart på en måte som til fulle tilkjennega dette. Når de nå etter hvert er kommet seg «heim» til universitetsmuseet med alle sine prøver, oppmålinger, registreringer og – inntrykk vil dette bli bearbeidet av noen av dem som var med på utgravingene. Alt skal så settes sammen. Det må lages modeller som vil danne grunnlaget for en total rekonstruksjon av tunanlegget på Rødskjær. Dette til bruk for de som i ettertid vil forske og søke kunnskap som så kan komme enda flere forskere til hjelp for å se de store sammenhenger i historien fra eldre jernalder.
På slike anlegg møttes høvdingene i regionen fra gårder i rimelig nærhet til tunet. Her kunne de rådslå og løse større og mindre konflikter, i fellesstrukturene som bålgroper og annet har de nok arbeidet for «fellesskapet», men man ser også for seg at det også ble foretatt handlinger av mer religiøs art.
Tunanlegg i nord
Det er utarbeidet en kartskisse over de tunanlegg arkeologene til nå (per november 2023) har avdekket fra eldre og yngre jernalder i Nord-Norge: Nergård på Bjarkøya, Åse på Andøya, Rødskjær på Hinnøya i Sandtorg i Harstad, Gimsøya i Vågan, Bøstad på Vestvågøya, Leknes i Vestvågøy, Bø på Engeløya i Steigen kommune og Vollmoen vest for Steigen kirke (også i Steigen kommune). Den viser hvordan Rødskjær-anlegget plasserer seg i forhold til de øvrige.
Arkeologisk historie
Reidar Bertelsen har i likhet med Inger Storli gjennom mange år arbeidet med å finne slike sammenhenger. De uttrykker begge sin store glede og forventninger over dette funnet og hva det har å si blant annet for oppkomsten av tunanlegget på Bjarkøy. Ja, for det er stor sannsynlighet for at tunet på Rødskjær som ble etablert ca. 200 år inn i vår tidsregning ble nedlagt til fordel det nye – og større tunanlegget på Bjarkøy en gang inn i år 500.
Bertelsens interesse for tunanlegget på Rødskjær må ses i sammenheng med hans arbeid med området Qmð i det nordlige Hålogaland. Blant annet søker han å finne betydningen av begrepet Qmð, som av språkforskere har fått så mange til dels sprikende forklaringer. Historikeren Peter Andreas Munch (1810-1863), som vi og kan kalle nasjonsbyggeren per se, er en av mange som har brukt begrepet – der han blant annet sier «Malangen er den første Hovedfjord strax østenfor den store, af Hindøens Østkyst, Senjenøens Sydkyst, og af Fastlandets, Roldens og Andørj-øens veldyrkede Strande omgivne Vaagsfjord, hvor Throndenes med sit Tempel allerede i den fjerneste Oldtid var de ældste haalogalandske Kongers Sæde og det fornemste Punkt i Landskabed Umd eller Omd, som hele dette Distrikt synes at have være kaldt.»
Bertelsen har flere kommentarer til denne analysen – hvor det mest interessante nok er at det geografiske området Qmð med ei rot til navnet vel så sikkert kan knyttes til at fjorden har gitt navn til øya (landskapet) og ikke omvendt. Denne tesen kommer opp som en av flere mulige løsninger i det postfestumskrift han i 2014 skrev til Endre Mørck. «Qmð og det nordligste Hálogaland». En av Bertelsen mange drøftinger munner der ut i: «Enten det er øy eller fjord som er opphavet til navnet, så kan Qmð ha blitt et regionsnavn knyttet til de samfunnsforhold som blei skapt omkring Andfjorden og Vågsfjorden. Samfunnsforholdene i yngre jernalder var ikke nødvendigvis identiske med dem som eksisterte tidligere eller som fulgte seinere.» De virker å være rimelig på linje de to arkeologiprofessorene Inger Storli og Reidar Bertelsen: Rødskjær-anlegget er en del av Qmð.
Referanser/noter
- ↑ Husene har to parallelle rader av jordgravde stolper. Dermed blir det innvendige rommet delt i et midtfelt, midtskip, og to sidefelt, sideskip. Dette gir tre skip, derav navnet treskipet langhus. De to radene med staver er et slags indre takbærende stativ og kan sees på som begynnelsen på en lang tradisjon i vår bygningskultur. Kilde: Teknisk Ukeblad.
Kilder
- Samtaler og korrespondanse med prosjektleder Janne Oppvang og innmålingsansvarlig Andreas Luneborg.
- Niemi, Anja Roth: «Prosjektplan Rødskjær Havn, utvidelse». Norges arktiske universitetsmuseum – UiT Norges arktiske universitet
- Bertelsen, Reidar: «Qmð og det nordligste Hálogaland – et nytt blikk på P.A. Munchs tanker». i Endre-boka - postfestumskrift til Endre Mørck. Novus forlag 2014.
- Storli, Inger: «Tunanleggenes rolle i nordnorsk jernalder» i Viking: tidsskrift for norrøn arkeologi. 2001.
- Storli, Inger: Hålogaland før rikssamlingen: politiske prosesser i perioden 200-900 e.Kr. Novus forlag 2006.
- Storli, Inger: «Tunanlegget på Bjarkøy: Et samlingssted fra en svunnen tid» i Årbok for Bjarkøy 2020.
- Dahl, Ottar: «Peter Andreas Munch (historiker)» i Store norske leksikon.