Røros Kobberverk
Røros Kobberverk var et av de største og mest innbringende bergverka i Norge, og var i drift fra 1644 til 1977. Den første gruvedrifta ved Røros startet da Lorentz Lossius i 1644 fikk mutingsbrev på en malmforekomst i Rauhåmmåren. Det ble etablert et gruveselskap som startet prøvedrift. Drifta ble imidlertid oppgitt etter kort tid. Lossius skjerpet videre i Storvola etter en anvisning av bonden og reinjegeren Hans Olsen Aasen. Lossius fant en rik forekomst, fikk mutingsbrev og etablerte i 1645 et nytt gruveselskap som ble til Røros Kobberverk. Røros Kobberverk ble noen år senere (1668) slått sammen med selskapet i Rauhåmmåren. Starten på drifta i Rauhåmmåren regnes derfor som starten for Røros Kobberverk.
Bergstaden og gruveområdene er i dag et verdensarvsted.
Historie
Det kom raskt i gang gruvedrift for å hente ut det verdifulle metallet, og i 1646 fikk Kobberverket omfattende privilegier. De fikk blant annet definert en cirkumferens med radius på fire gamle mil (45,2 kilometer) med sentrum i Gamle Storwartz gruve på det opprinnelige funnstedet. Innafor dette området kunne bare verket utnytte mineraler, skog og vassdrag til bergverksdrift. De kunne bruke statsallmenningene kostnadsfritt, og de hadde krav på leveranser fra privat skog mot en godtgjørelse. Bøndene ble ilagt plikt til å drive transport og å brenne trekull. Til gjengjeld tilfalt en tiendedel av kobberet kongen.
I 1646 ble den første smeltehytta bygd ved Hitterelva 9 km sørvest for funngruva. Bergstaden Røros vokste etter hvert fram rundt smeltehytta. I alt ble det etablert 10 smeltehytter innafor cirkumferensen, og to utafor. Selv om malmen er tyngre enn trekull og ved, var volumet som trengtes for å drive smelteverket så stort at det ble lettere å transportere malmen enn å sende alt kullet inn til ei sentral smeltehytte.
Det enorme behovet for ved og trekull - ikke bare til smelting, men også til fyrsetting i gruvene - førte til at skogen var uthogd opptil 25 kilometer fra Røros allerede rundt 1670, og fra begynnelsen av 1700-tallet måtte det meste hentes inn fra utafor cirkumferensen. Blant annet ble det i årene 1714 og 1764 gravd en fløtningskanal mellom Femunden og Feragen gjennom Store og Lille Langtjern, med tilhørende tømmerrenner i tre, slik at også trevirket fra de store områdene rundt Femunden også kunne utnyttes. Forbrenninga førte også til betydelig luftforurensning, som i sin tur førte til at skogen ikke vokste skikkelig opp igjen.
Verket kjøpte opp betydelige eiendommer, og i 1819 er det notert at Rørosgodset besto av 248 skyldsatte bruk. Skogen og eiendommene ble solgt til staten i 1936.
I 1977 måtte Røros Kobberverk erklære seg konkurs. I løpet av tida det hadde blitt drevet var det henta ut 110 000 tonn kobber og 525 000 tonn svovelkis. I tillegg til kobberkis og svovelkis fører ertsforekomstene i området også sinkblende og magnetkis.
Direktører
Denne oversikten over direktører omfatter de stedlige direktørene, ikke medlemmer av direksjonen som satt i Trondheim. I artikkelen Nordafjelske bergamt finner man en oversikt over en del av embetsmennene der. Etter 1940 var det ikke lenger noen direktør, men styreleder fylte omtrent samme funksjon og er derfor satt inn i lista. I perioder er det overlapping mellom direktørene.
- Lorentz Lossius, 1646–1651.
- Johannes Irgens, 1651–1659.
- Jacob Mathias Tax, 1659–1663.
- Christian Arnisæus, 1663–1669.
- Henning Irgens, 1669–1684.
- Anders Lossius, 1684–1685.
- Henning Irgens, 1685–1687.
- Johan Georg Tax, 1687–1688.
- Michael Weichart, 1688–1689.
- Henning Irgens, 1689–1699.
- Theodorus Bergmann, 1699–1719.
- Hans Bredal, 1719–1737.
- Leonard Christian Borchgrevink, 1737–1772.
- Peder Hiort, 1772–1789.
- Erik Otto Knoph og Johan Mølmann Lysholm, 1789–1812.
- Den administrerende Kommission, 1812–1813.
- Joachim Fredrik Daldorph, 1813–1827.
- Johannes Aas d.y., 1827–1828.
- Peter Ascanius Schult, 1828–1858.
- Harald Hansteen, 1858–1870 (kst. 1858–1860).
- Knud Møller Hauan og Jacob Pavels Friis, 1870–1871.
- Jacob Pavels Friis, 1871–1878.
- Centralkommissionen, 1888–1895.
- Emil Knudsen, 1895–1897.
- Per Larsson, 1897–1902.
- Alfred Getz, 1903–1911.
- E.A. Dalset, teknisk direktør 1912–1921
- Egil Lorck, adm. direktør 1916–1927.
- Torfinn Natrud, teknisk direktør 1921–1927.
- Carl Wilhelm Carstens, 1927–1929.
- A. Kvalheim, 1929–1932.
- Birger Solberg, 1932–1936.
- Kristian Lerche Bøckman, 1936–1944
- Vilhelm Birkedal Lange, adm. direktør 1940–1947.
- Karl Ingvaldsen, 1947–1956/1958.
- Harald Dahl, 1952–1958.
- Knut Ritter Eriksen, 1958–1974.
- Magne Mortenson, 1965–1973.
- Karl Ingvaldsen, 1974–1977.
Storwartzfeltet
Storwartzfeltet omfatter blant annet Gamle Storwartz gruve og Nye Storwartz gruve. Sistnevnte, der funnet ble gjort i 1708, har vært den største og rikeste i Verkets historie. Den har levert omkring 600 000 tonn smeltemalm som har gitt 35 000 tonn kobber. Andre gruver i dette feltet er Hestkletten, Christianus Qvintus, Nyberget, Nye Skolskinnet, Gamle Solskinnet og Kronprins Olavs gruver.
Nordgruvefeltet
På Nordgruvefeltet finner man blant annet Arvedals gruve fra 1657, Kongens gruve fra 1736, Rødalen gruve, Christianus Sextus gruve, Muggruven og Lergruvbakken gruve. Sistnevnte var i drift 1973 til 1977 som den siste gruva på Røros.
Verdensarvstedet
Røros bergstad med Smelthytta kom med på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv i 1980. Dette var det første industristedet som kom inn på verdensarvlista. I 2010 ble området utvida slik at hele cirkumferensen (se avsnitt om historie over) ble med, og verdensarvstedet omfatter nå hele 6000 kvadratkilometer. Blant hovedattraksjonene er Olavsgruva som er åpen for besøk, museet i Smelthytta i Røros sentrum og ikke minst de enorme slagghaugene.
Se også
Litteratur
- Røros Kobberverk i Store norske leksikon.
- «Direktører ved Røros Kobberverk» på bergstaden.org.