Emil Knudsen (1856–1945)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Emil Knudsen.
Foto: Bertel & Pietzner/Rørosmuseet

Julius Emil Knudsen (født 25. november 1856 i Drammen, død 17. mars 1945 Neddemin, Mecklenburg-Vorpommern) var bergverksingeniør og blant annet direktør ved Vigsnes Kobberverk, Røros Kobberverk, Sulitjelma gruver og Mitterberger Kupfer-Aktiengesellschaft i Mülbach ved Bischofshofen i Salzburg.

Bakgrunn

Knudsen ble født inn i en velhavende, borgerlig familie i trelast- og skipsfartsbyen Drammen som sønn av skipsreder og skipskaptein Carl William Knudsen (1816–1883), opprinnelig fra København og Christiane Susanne Blom (1817–1901) fra Drammen. Han yngste barn med to søstre og to brødre. Familien bodde i Neumanngården på Strømsø.

Mens han gikk på latinskolen fikk han prøve sjømannslivet på farens frakteskute på Nordsjøen og Østersjøen i ferietidene.

Han kom fra en musikalsk begavet familie, særlig på morens side, og han lærte seg tidlig å spille piano og komposisjon. Fra han var 13 år komponerte han sanger og små stykker for piano.

Han tok realskoleeksamen i 1873 ved Aars og Voss skole som ble ansett som landets beste. Han studerte deretter kjemi et års tid ved Technische Hochschule i München, og deretter ved Bergakademiet i Freiburg i Sachsen, trolig etter anbefaling fra en av professorene i München. Under studietiden dyrket han også sine musikalske interesser og tok også undervisning i harmonilære og sang.

Emil Knudsen med sin hustru og mor.

I tiden i Freiburg forlovet han seg med Marie Margrethe Rode som han giftet seg med i mars 1881 i Hamburg. De fikk sin første datter Sigrid (1881–1967), født i Risør 27. desember samme år. De fikk senere ytterligere to døtre og to sønner. Datteren Gudrun (1883–1964) ble født på AvaldsnesKarmøy, mens datteren Valdis (1886–1964) og sønnene Heinrich Christian William (1891–?) og Emil (1892–1944) ble født på Røros. Sistnevnte gikk faglig i farens fotspor og ble blant annet direktør ved Folldal Verk i 1939.

Virke

Bergverk

Kongsberg

Da han våren 1876 kom hjem til Norge, et halvår før han fylte 20 år, var det som berg- og hytteingeniør og han fikk ansettelse som aspirant ved smeltehytta ved Kongsberg Sølvverk og Den kongelige mynt. Ved sistnevnte sted jobbet han med probering (kontroll av metallinnholdet), listeføring og kontroll av skillemynt.

Vefsn/Søndeled

I perioden våren 1879 til sommeren 1880 var han ansatt som driftsbestyrer ved sølvgruvene i Svenningdalen i Vefsn i gruvende ble drevet med stor fortjeneste i denne korte tiden han var der. Fra følgende januar var han driftsleder for apatitt- og feltspattgruvene til Norsk Grubekompani i Søndeled og bodde i Risør.

Karmøy

I oktober 1882 ble han ansatt av Societe des Mines et Usines de cuivre de Vigsnaes som gruveingeniør ved Vigsnes KobberverkKarmøy, og som på denne tiden var landets største bergverk og blant de største kobberverkene i Nord-Europa. Verket stod for 70 % av Norges eksport og på det travleste arbeidet 750 personer i gruvene mens 3000 var bosatt på Vigsnes. Allerede etter tre måneder ble han avdelingsleder for oppredning og smeltehytta ved hovedgruva. Han fikk stadig mer ansvar for gruvedrifta og ble belønnet med en måneds reisestipend hvor han blant annet besøkte Verdensutstillingen i Antwerpen i 1885. Året etter ble han forfremmet til underdirektør ved bergverket. Det er antatt at kobberet til Frihetsstatuen i New York skal ha kommet herfra, i Knudsens tid ved kobberverket.

Røros

Familiebilde på Røros.

I 1890 ble han tilbudt stillingen som overstiger ved Kongens og Christianius Sextus gruver ved Røros Kobberverk og han aksepterte denne under forutsetning av at han skulle rapportere direkte til direksjonen (styret) som satt i Trondheim. Han var her ansvarlig for leveransen av kis. Senere fikk han også ansvaret for smeltehytta og all gruvedrift, og flyttet da til Røros.

I 1893 besøkte han verdensutstillingen i Chicago og så her hvordan elektrisitet ble brukt i gruvene ved Lake Superior. Kobberverket måtte på denne tiden gjennomføre innsparinger på grunn av lave kobberpriser, og Knudsen fant ut at en elektrifisering av gruvene ville gi en innsparing på 191 menn og 58,5 hester. Knudsen drev igjennom en elektrifisering av gruvedriften og det ble i 1895 besluttet å bygge ut Kuråsfossen, og Kuråsfossen kraftverk ble satt i drift i 1896 i dag et kulturminne i norsk kraftproduksjon

Sulitjelma

Knudsen tiltrådte i desember 1897 som administerende direktør for Sulitelma Aktiebolags Gruber. her arbeidet han med en stor og kompetant stab, oppfaringsarbeidet (kartlegging av forekomster) ble økt, vasskraftsutbyggingen gikk videre, gruvesamfunnet på Jakobsbakken ble etablert og taubanen mellom Jakobsbakken og Sulitjelma ble bygget og råmalmproduksjonen bke tredoblet og bergverket ble et av Europas mest moderne og var Norges største industribedrift med 1700 ansatte.

Han sto for byggingen av et nytt verkskontor, butikkbygning, forsamlingshus og arbeiderboliger, og stimulerte kulturtiltak. I det klassedelte samfunnet var han en nærmest eneveldig leder.

Han startet her i 1902 de første eksperimentene med den såkalte Knudsenprosessen. Han kom frem til at røstingen kunne foregå i en lukket ovn med tilførsel av trykkluft. For å starte røsteprosessen trengte man små mengder koks, resten gikk av seg selv. Forbrenning av svovel og oksidering av jern utviklet slik varme at overskuddet kunne benyttes til å smelte malmen. Således kunne denne prosessen i én ovn og med minimal tilførsel av brensel, erstatte både røsting og skjærsteinsmelting.

I 1904 overtok han også ansvaret for selskapets kobbergruver i Alta, og i 1908 sluttet han i Sulitjelma og arbeidet en kort periode som konsulent for selskapet il han i 1909 flyttet i Østerrike.

Østerrike

I april 1909 da han ble bergverks- og hyttedirektør for Mitterberger Kupfer-Aktiengesellschaft i Mülbach ved Bischofshofen i Salzburg, og flyttet til Østerrike. Han skulle aldri mer bo i Norge. Selvskapet var nyorganisert, og han skulle står for en modernisering og sterk ekspansjon av vireksomheten.

Men under første verdenskrig ble han sterkt belastet av en rekkekrigsviktige oppdrag, og han sa i 1916 opp sin stilling med virkning fra 1. januar 1917, men ble sittende til en etterfølger var på plass 1. april 1918.

Musikalsk

Emil Knudsen dirigerer et orkester på Røros.
Foto: Iver Olsen/Rørosmuseet

Allerede i tiden på Kongsberg da han kom hjem til Norge da han på fritiden var aktiv i byens musikkliv hvor han dannet et lite orkester, dirigerte Arbeidersangforeningen og besøkene økte i Kongsberg kirke de to månedene han vikarierte som organist, og renset stemmene i det gamle orgelet.

I Risør opptrådte han som sanger, akkompagnert av ektefellen på piano, han var sanglærer ved musikkskolen i byen og dirigerte et kor.

Også på Røros var han aktiv i musikklivet, han var leder og dirigent for Røros sangkor i seks år og ga grundig instruksjon i stemmebruk, og skrev mange av korets sanger. Til kobberverkets 250 års jubileum i 1894 komponerte han musikken til festkantaten, sokneprest Sigvald Skavlan sto for teksten og oppføringen var i Røros kirke. Knudsen dirigerte og sang både en tenor og en baryton solo.

Også i Sulitjelma var han en kulturell pådriver, og var også leder og dirigent som symfoniorkesteret med hele 40 musikere på stedet.

Han hadde en stor produksjon som komponist, Norsk Musikksamling hadde registert 35 komposisjoner som musikkuttrykk og 26 komposisjoner som manuskripter.

Pensjonist

I 1917 hadde han kjøpt godset Wurmhof i Kärnten. Han gikk i gang med restaurering av hovedbygningen og drev et allsidig jordbruk.

Viktigst for han var nok at han for fullt kunne videreutvikle sin musikalske interesse og fikk innredet en musikkværelse med god akustikk.

Da han ble eldre, solgte han godset og flyttet til en villa i St. Martin ved Klagenfurt. Han ble enkemann i juli 1936, og flyttet da året etter til sin sønnesønns gård i landsbyen Neddemin nord for Neubrandenburg i Mecklenburg-Vorpommern, hvor han døde 89 år gammel, tre uker før området ble inntatt av Den røde arme.

Ettermæle

For sin innsats i Sulitjelma ble han i 1902 tildelt ridderkorset av første klasse av den svenske Vasaorden, bergverket var svenskeid. I 1908 fikk han som anerkjennelse for sitt ingeniørvirke tildelt ridderkorset av første klasse av Haus und Verdienstorden av storhertugen av Oldenburg. I 1909 ble han utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs Orden «for utmerkede fortjenester av fedrelandet og menneskeheten».

I 1916 ble han tildelt ridderkorset av første klasse av den østerriksk-ungarske Franz-Josef ordenen for oppfinnelsen av smelting av svovelkis. Som følge av første verdenskrig ble han også tildelt kommandørkorset av den østerrikske Kriegskreutz für Civilverdienst og krigserindringsmedaljen.

Han er begravet i Neddemin i Mecklenburg-Vorpommern.

Kilder