Sulitjelma gruver

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Gruvesamfunnet Sulitjelma og Langvatnet i 1928.

Sulitjelma gruver var en gruvevirksomhet som åpnet drift i Sulitjelma i 1886, og som varte fram til 1991. Selskapet drev utvinning av kobber, pyritt og sink og bestod av kisgruver flere steder med oppredningsverk og smeltehytte, var i sin tid et av landets største bergverk.

Eierskap

Fra 1891 til 1933 var virksomheten registrert som et svensk selskap, Sulitelma Aktiebolags Gruber. I årene 1933 til 1983 var selskapet norskregistrert under navnet A/S Sulitjelma Gruber hvor Elkem i 1965 overtok drøyt 90 % av aksjene. Da konsesjonen gikk ut i 1983 ble selskapet statseid med navnet Sulitjelma Bergverk AS som drev fram til nedleggelsen i 1991.

Forekomster

Karl Fjell på taubanen mellom Sulitjelma og Jakobsbakken. En vanlig, men ulovlig reiseform.
Foto: Kjell Fjell/Nordlandsmuseet (1950-1955).

Malmforkomstene ligger i flate, store lag som er over en kilometers lange og rundt 200–300 meter brede, med en tykkelse («mektighet») hovedsakelig på mellom 1,5 til 2,5 meter. Hovedtyngden av driften foregikk på nordsiden av Langvatnet som ligger 141 moh., med uttak ned til rundt 400 meter under havets nivå. Bergverket utviklet seg til et av de mest moderne i i Europa i tiden Emil Knudsen var direktør, 1897 til 1904 og var Norges største industribedrift med 1700 ansatte.

Men det ble også anlagt gruvevirksomhet sør for Langvatnet, blant andre Jakobsbakken som ble anlagt i fjellet 600 moh, på sørsiden. Malmforekomstene av sink og kobber var her så store at gruvesamfunnet etter at taubanen kom ble et selvstendig lokalsamfunn med egen skole, butikk og forsamlingshus.

Gruva på Jakobsbakken var i mange år den største av gruvene i Sulitjelma, med både størst produksjon og med flest ansatte. I beretningen som Sulitelma Aktiebolags Gruber presenterte i 1916 om de første 25 års drift ved anlegget, framheves malmforekomster her som den største i Sulitjelma og blant de største i Norge.

Produksjon

Årsproduksjonen var på rundt 400 000 tonn råmalm årlig. Av dette det ble følgende konsentrater framstilt:

  • rundt 19 000 tonn kobberkis (chalkopyritt - kobber, jern og svovel)
  • 100 000 tonn svovelkis (pyritt - jerndisulfid med 47 % jern og 53 % svovel)
  • 1000 tonn sinkblende (sfaleritt - sinkmmalm, sinksulfid med varierende mengder jern)

Blisterkobber (98 % rent kobber) ble framstilt fram til nedleggelsen av smeltehytta i 1987.

Totalt i driftsperioden ble det tatt ut rundt 30 millioner tonn råmalm.

Arbeidsforhold

Sulitjelma var et nesten ubebodd område fram til den svenske konsulen Nils Persson i 1886 kjøpte et område på 400 km2 for å utvinne malmen til kunstgjødsel.

Arbeiderne i Sulitjelma levde under ekstreme forhold. Gruveselskapet eide ikke bare gruvene, men hele samfunnet: husene, butikkene og til og med beitemarkene. Lønna var lav, arbeidsdagene lange og farlige, og boforholdene elendige.

Selskapet bestemte hvem som fikk bo i Sulitjelma. Dersom en arbeider ble syk, måtte han og familien flytte. Gamle og uføre ble sendt vekk, og enker og barn etter menn som døde i gruvene fikk ikke bli boende. Det var nok av arbeidere å ta av, og i den første tida var konkurransen om jobbene så stor at de som var villige til å jobbe for lavest lønn fikk dagens oppdrag.

Gruveselskapet hadde sin egen myntenhet, og de eide den eneste matvareforretningen som var tillatt, slik kontrollerte de prisene. I og med at selskapet eide beitemarkene, kontrollerte de også muligheten til å holde husdyr, som kunne gi tilgang til egen mat.

Sikkerheten var dårlig, og mange mistet livet i ulykker eller fikk alvorlige helseskader. Arbeiderne bodde trangt, og familier var forpliktet til å ta inn enslige arbeidere. Dårlig hygiene førte til omfattende sykdom og høy barnedødelighet. På kirkegården som åpnet i 1884, ble over 270 barn under ti år gravlagt i løpet av de 27 årene denne var i drift. Denne kirkegården ble senere kalt «Barnas kirkegård».

Forholdene førte til økende misnøye, og ifølge Hilde Mangset Lorentsens artikkel i Bergets beseirere, kom vendepunktet i 1907: Dette året ble arbeiderne pålagt å bære blylodd rundt halsen når de var inne i gruva. Dette opplevdes som nedverdigende, og 120 menn i Charlotta-gruva nektet å bruke loddene. Dette utløste et omfattende opprør der 1300 arbeidere samlet seg på isen i Langvatnet og markerte starten på organisert motstand.

Etter opprøret ble arbeiderne raskt organisert, og kampviljen førte til at fagforeninger ble etablert. I årene som fulgte ble det gjennomført flere streiker, og på et tidspunkt ble militæret sendt inn for å slå ned protester. Gradvis førte kampen til forbedringer. Arbeidstiden ble redusert til åtte timer, arbeiderne fikk bedre boliger, tilgang til helsehjelp og flere sosiale tiltak ble innført. På 60-tallet fikk mange arbeidere egne eneboliger, og klasseskillet ble mindre synlig. Selv om veien dit var lang og preget av lidelse, bidro kampen i Sulitjelma til velferdsreformer nasjonalt og ei bedre framtid for kommende generasjoner.

Museum og arkiv

Virksomheten er dokumentert gjennom Sulitjelma gruvemuseum som er en del av Nordlandsmuseet. Det er et spesialmuseum for bergverk, og ligger ved østenden av Langvatnet.

Arkiv etter Sulitjelma Aktiebolags Gruber og A/S Sulitjelma gruber oppbevares hos Arkiv i Nordland.

Kilder


Koordinater: 67.12109° N 16.09726° Ø

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Sulitjelma_gruver&oldid=2696399»