Rasmus Olsen Skistad (1711–1794)

Rasmus Olsen Skistad (født 1711, død 1794) var vertshusholder og eiendomsbesitter på Eiker, der han ble eier av den delen av Semsgodset som omfattet deler av tettstedet Vestfossen. Før han døde, testamenterte han disse tomtene til husmennene som bebodde husene, slik at de ble selveiere. Skistadgata i Vestfossen er oppkalt etter ham.

Rasmus var født på Eiker i 1711. Foreldrene var Ole Tronsen og Eli Hansdatter Skistad, som giftet seg i 1708. De overtok gården Skistad etter Eli Hansdatters første ektemann, Rasmus Clausen Skistad, og Rasmus Olsen vokste trolig opp der. Mye tyder imidlertid på at han var bosatt utenfor Eiker fram til han i 1742 giftet seg med enken Maren Pedersdatter i Vestfossen. I 1748 kjøpte han et kvernhus av kanselliråd Justus Henrich Weichartz på Sem gård, og to år seinere kjøpte han en rekke tomter i Vestfossen på auksjon etter kjøpmannsenken Elisabeth Sophie Neumann. Kjøpesummen var 824 riksdaler, et beløp som tilsvarte 8-10 riksdaler for en vanlig arbeider.

I årene som fulgte delte han disse tomtene i stadig mindre enheter og bygslet dem bort til strandsittere som ønsket å slå seg ned på det voksende tettstedet. På denne måten oppnådde han i løpet av få år å øke verdien av denne jordeiendommen betraktelig. I 1766 reiste derfor Hans Jacobsen Neumann, sønnesønn av Elisabteh Sophie Neumann, en odelsløsningssak mot Rasmus Skistad. Neumanns sakfører, Hans Jacob Kyhn, hevdet at beboerne i Vestfossen «ikkun bliver Anseet som gemeene Bønder og Indvaanere paa Landet», og at odelsretten derfor ga hans klient rett til å innløse eiendommene på odel. Sorenskriveren på Eiker, Otto Laurentii Darjes, støttet dette synet, men lagrettemennene på Eiker dømte til fordel for Rasmus Skistad. Da Neumann anket saken til lagretten, hevdet Kyhn at Skistad hadde «forført Lav-Rettet med Øll og Brende-Wiin Drikken», og at de derfor «giærne vilde være til føye og ikke handle imod hans Willie». Imidlertid prosederte Rasmus Skistads forsvarer, prokurator Fieldberg, på at tomtene i Vestfossen var «umatrikulerte bjergpynte», som ikke kunne kalles odelsjord, og som dermed - i likhet med grunnen på kjøpsteder og ladesteder - ikke var omfattet av odelsretten.

Da den endelige dommen falt i lagmannsretten i 1770, gikk den i favør av Rasmus Skistad, som altså fikk beholde løkkene i Vestfossen. Han fortsatte åpenbart å stykke ut tomter til folk som ønsket å slå segned på det raskt voksende tettstedet. Innbyggertallet på Semssiden i Vestfossen ble anslått til 350 i 1765, mens det i 1801 hadde vokst til 740.

I 1783 skjenket Rasmus Skistad gratis tomt da det skulle bygges nytt skolehus i Vestfossen, og tre år seinere satte han opp et testamente som fastslo at «alle de grunder og huustomter som af mig under Eyende her paa Sembs Side i Westfossen skal efter min død tilhøre enhver beboer og Eyer af husene saaledes at enhver grund bliver hans uigienkaldelige Eyendom.» Dermed ble altså en stor del av strandsitterne i Vestfossen selveiere. Samtidig etterlot Rasmus seg en formue på 1300 riksdaler i penger som tilfalt «Eger Præstegields Fattige og Nødlidende» da han døde i 1794.

Kilder

• Ek, Bent: Da vestfossingene ble kalt «gemeene bønder paa Landet» - om Rasmus Skistad og hans tid. I Eikerminne 2004, s.32-39.