Reddalskanalen
Reddalskanalen er en sluseløs kanal som ble bygget i åra 1876–1880 i Ågreelva, første strekningen den 300 meter lange kanalen mellom Reddalsvannet og Landvikvannet og derfra videre den snaut tre kilometer lange strekningen til Strandfjorden, en arm av Bufjorden, sørvest for Grimstad. Denne senkede vannstanden i vannene to meter som ga 84 bønder 1318 dekar ny dyrkingsjord, og var også en flomsikring.
Kanalen åpnet også for en båtforbindelse mellom Grimstad og de nærliggende bygdene og dette effektiviserte handel og tømmertransport i området.
Historie
De to vannene Reddalsvannet og Landviksvannet har en naturlig høyde på henholdsvis 2,5–3 og to meter over havet. Mellom disse og ned til sjøen rant Ågreelva som var en ferdselsvei også før kanaliseringen, både til tømmerfløting og mindre skuter som ble bygget i bygdene innenfor. Ved utløpet var det en naturlig terskel som ble utvidet og utviklet fra 1600-tallet til en dam både ved utgravning og en demning. Dette skapte et fossefall på snaut to meter som vanskeliggjorde både fløting og de nybygde skutene måtte trekkes over land ned det siste stykket. Fossen ble imidlertid brukt til mølledrift og sager. Også om vinteren var det mye ferdsel på isen, både på vannene og i elva.
Flomstiuasjonen var en viktig bakgrunn for arbeidet. 1600 dekar dyrkningsjord var utsatt for hyppig oversvømmelse og for høy grunnvannstand. Spørsmålet om senking ab flomvannstand ble tatt opp i 1864 og statsagronom Jacobsen ble beordret å foreta nødvendige undersøkelser. Kanalvæsenets endelige plan gikk ut på en fullstendig tørrlegging av jordbruksområdene og farbargjørelse fra havet til sjøene.
Ved å fjerne dammen ble det en sammenhengene vannvei for skuter og tømmer, samtidig ville man senke Reddalsvatnet og Landvikvatnet med rundt to meter som ga 84 bønder få 1318 dekar ny dyrkingsjord rundt innsjøene. Disse var med på finansieringen av prosjektet, til sammen rundt 60% av kostnadene, som betalte i forhold til det arealet de fikk. For mange av dette ble det en betydelig utgift som det tok lang tid å få nedbetalt. Den øvrige finansieringen var private bidrag, kommunale bidrag fra Landvik og Grimstad kommuner og statlig støtte. Blant kostnadene var også ekspropriering av Tjore mølle ved utløpet i sjøen.
Etter at vannene var senket måtte den nyvunnede og den tidligere vassjuke jorda grøftes og dreneres. Dette var et stort og skittent arbeid som strakk seg over lang tid, og til dels med innleid arbeidskraft utenfra.
Byggearbeider
Anleggsarbeidet startet i 1876, og møllene og sagbruk ved dammen ble revet, men møllesteinene ligger fortsatt i terrenget. Anleggsarbeidet var ferdig i 1880. Kanalen utvidet elveløpet slik at båter som var 12 fot brede og stakk 4-4,5 fot dypt kunne passere.
Den tidligere hovedveien/postveien mot Vestlandet (Vestlandske hovedveg) fikk en ny bru over kanalen i 1877, Eineid bru, som var en stor sprengverksbru i tre. Denne ble revet i 1920 etter at postveien hadde blitt lagt ned i 1901, men rekonstruert i 1994 da den gamle postveien ble turvei.
Drift
Kanalen ble hovedsakelig brukt til godstrafikk, og godsbåter trafikerte denne helt fram til 1930-åra. De første åra. i perioden 1881 til 1885 gikk rutebåten «Tryg» i trafikk mellom Grimstad og Reddal på kanalen. «Tryg» var bygget i Kristiansand for Grimstad og Omegns Dampskibsselskab. Selv med ulike ruteopplegg viste det seg vanskelig å få til en forsvarlig økonomisk drift, og rutebåttrafikken måtte innstilles i 1885, og «Tryg» ble solgt til Holmestrand.
Denne båttrafikken førte imidlertid med seg en kraftig erosjon av skråningskantene til kanalen. Det ble da utført tilleggsarbeider, hvor blant annet en trekkveismur ble oppført.
Sjøinnslag i ferskvannet
Tradisjonelt var det et stort laksefiske i Ågreelva, mnen etter at dammen ble etablert ved utløpet på 1600-tallet ble dette skadelidende. I vasdrahet skal det ha vært både laks, ørret, sik, tryte og ål. Etter kanaliseringen kom også sjøfisk inn i kanalen og vannene, med tilsvarende innslag av sjøvann i perioden med høy flo og lite vannføring i vassdraget. Dette gir et svakt saltinnhold i vannet.
Dette medfører også et høyere næringsinnhold i vannet, med dertil hørende økt vegetasjon og nedgroing av vannene som kan hindre ferdsel. Til tross for stor utskifting av vannet, med fylling, tømming og strøm av store havvannmasser, står det også et råttent bunnsjikt i vannene. En periode var sik borte fra vannene, men har kommet tilbake. til tross for den endret vannsammensetningen.
I dag
Kanalen gikk igjennom om omfattende rehabilitering i åra mellom 2003 og 2005, hvor kanalløpet ble renset opp og de delene av kanalen som er forbygd med tørrmur i naturstein ble utbedret. Dette skyldes at den store fritidsbåttrafikken også medfører stor slitasje og erosjon på anlegget.
I dag trafikeres kanalen av private fritidsbåter, kajakker og kanoer og har en minimumsdybde på 0,3 meter og en friseilingshøyde under veibruene (fylkesvei 420 og E18) ved Molland er sju meter. Det kan være sterk strøm i kanalen som kan vanskeliggjøre navigasjon.
Reddalsvatnet er fredet som naturreservat som innebærer restriksjoner på båthastighet (sju knop), telting og fisking. Det er også restriksjoner på båthastighet og fiske i resten av kanalen, da den økende båttrafikken øker slitasjen på anlegget, særlig murene, men også strandområdene.
Kulturminne
Kanalanlegget er statlig listeført som kulturminne og inngår i prosjektet Kulturminner i vassdrag fra 2010.
Reddalskanalen valgt som Grimstad kommunes kulturminne i kulturminneåret 1997.
Kilder
- Bjørlykke, Kåre. Kort historikk om Reddalskanalen og vassdraget med omkringliggende bygdelag. Utg. Grunneigarlaget. 1979. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- «Reddal» i Store norske leksikon
- Reddalskanalen, Kulturminner i vassdrag, NVE
- Kjøring på kanalen, Youtube
- Reddalskanalen på Norgeskart.no
- Ågreelva og Reddalskanalen på Tripadvisor
- Reddalskanalen på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no