Samtidshistorie

Samtidshistorie er et paradoksalt ord, fordi samtid assosieres med «nåtid» – det vil si tid som ennå ikke er blitt historie – mens historie identifiseres som «fortid», altså tid som ikke lenger er nåtid eller samtid. Innenfor historiefaget har likevel samtidshistorie blitt et etablert begrep, men med minst to forskjellige betydninger. For det første oppfattes samtidshistorie som en historisk periode, nærmere bestemt den nyeste tids historie. For det andre forstås samtidshistorie som et bestemt perspektiv, der vi med samtida som utgangspunkt forsøker å undersøke de historiske forutsetningene eller årsakene til et nåtidig fenomen.

Begrepets historiografi: Ulike tolkninger i europeisk historiekultur

Begrepet samtidshistorie har noe forskjellig betydning og avgrensning i ulike europeiske historiekulturer. I fransk historieforskning – der uttrykket først kom i bruk – betyr samtidshistorie (Histoire Contemporaine) nærmest det samme som vårt begrep «moderne historie», som i norsk historiekultur dekker perioden ca. 1850 til i dag. I fransk kontekst skyves imidlertid startpunktet for «samtidshistorie» tilbake til revolusjonen i 1789 eller til avskaffelsen av monarkiet og innføringen av republikken i 1792. Vårt begrep samtidshistorie er mer i slekt med tysk og engelsk tradisjon, der uttrykket betegner en varierende periode i den aller nyeste tids historie (ty. Zeitgeschichte, eng. Contemporary History).

Innenfor tysk historiekultur kan vi skille mellom to ulike definisjoner, en eldre og en yngre. Den eldre definisjonen knyttet begrepet til begivenheter som Første verdenskrig (1914-1918) og revolusjonen i Russland (1917), da mange av de gamle monarkiene i Europa ble rystet i sine grunnvoller og erstattet med andre samfunnssystemer. En nyere definisjon av samtidshistorie innenfor tysk historiekultur oppsto etter annen verdenskrig – og hadde sammenheng med begivenheter og prosesser som den kalde krigen, avkoloniseringen, europeisk integrasjon og amerikansk økonomisk, politisk og kulturell dominans på europeisk område. Et fellestrekk mellom den eldre og den yngre tyske forståelsen av samtidshistorie er at begrepet knyttes til nære, dramatiske begivenheter, som i samtida ble oppfattet som totalhistoriske brudd med fortida. Folk opplevde at det hadde skjedd så avgjørende og dyptgripende endringer i samtida at disse nærmest tiltrakk seg all interesse. Samtidas begivenheter ble historisk altoppslukende, kan vi kanskje si.

Også innenfor engelsk historiekultur kom uttrykket i bruk i mellomkrigsåra, og med omtrent samme begrepsinnhold som det tyske. Det ser ut som begrepet fikk noe seinere innpass i engelsk historieskrivning, og at formidlingen skjedde via Nederland, der det allerede på begynnelsen av 1930-åra ble etablert et institutt for samtidshistorie. Etableringen hadde sammenheng med framveksten av den tyske nasjonalsosialismen og spesielt nazipartiets (NSDAP) ekstreme antisemittisme. Instituttet ser ut til å ha blitt etablert gjennom et samarbeid mellom Universitetet i Amsterdam og Dr. Alfred Wiener, som allerede fra 1920-åra hadde gjennomført et omfattende dokumentasjonsarbeid om overgrepene mot jøder og jødisk eiendom i Tyskland. Wiener – som selv var jøde – flyttet sin virksomhet til Amsterdam i 1933 da Adolf Hitler og NSDAP kom til makten, og etter novemberpogromen («krystallnatten») i 1938, flyttet han virksomheten videre til London. Med på lasset fulgte begrepet «samtidshistorie», ifølge historikeren Michael Kandiah. Noe av den samme utviklingen kan vi også finne i tysk historiografi: Det første tyske instituttet for samtidshistorie ble grunnlagt i München i 1949/50. Formålet var nettopp å gjennomføre studier av nasjonalsosialismen. Og omkring 1960 opprettet flere tyske universiteter lærestoler i samtidshistorie, som en reaksjon på en rekke antisemittiske hendelser i samtida. Nye initiativer til stimulering av samtidshistorisk forskning skjedde etter Tysklands gjenforening høsten 1990, da et nytt senter for samtidshistorisk forskning ble etablert i Potsdam (1996). Igjen ser vi hvordan dramatiske begivenheter, som samtida erfarer som dyptgripende brudd med fortida, har en tendens til å stimulere historisk forskning med vekt på nettopp samtida.

Samtidshistorie i norsk historieforskning

Uttrykket «samtidshistorie» dukker opp i norske publikasjoner – særlig aviser – allerede på 1800-tallet, men som historiefaglig konsept ser det ut som det først er etter annen verdenskrig at begrepet blir drøftet – og til å begynne med avvist: «Er ikke samtidshistorie en selvmotsigelse?», skriver Joh. N. Tønnessen i en kritisk anmeldelse av Oscar Albert Johnsens samtidshistoriske verk Tønsberg i vår tid som utkom i 1955, «Samtiden er ennå ikke blitt ‘historie’, i den forstand at den kan gjøres til gjenstand for en metodisk-historisk granskning eller ses i historisk perspektiv. Det kan den først når den er gått over i historien.» Dette synet framstår som det dominerende i norsk historieskrivning fram til 1970-åra. Men oppfatningen var ikke enerådende. Da Magne Skodvin disputerte på avhandlingen «Striden om okkupasjonsstyret i Norge» i 1956, betegnet han arbeidet som «samtidshistorie». En av opponentene – Sverre Hartmann – var kritisk til dette begrepet på de samme premissene som Tønnessen la vekt på: Selve «betegnelsen og begrepet samtidshistorie inneholder en åpenbar selvmotsigelse, idet jo hendelsene først blir historie etter å ha opphørt å være en del av samtiden.» Skodvin avviste resonnementet, fordi det skapte et både logisk og praktisk uholdbart skille mellom nåtid – som var historiefaget uvedkommende – og fortid – som kunne gjøres til historiefaglig analyse:

Kvar ligg einskapen i eit historieomgrep som må avgrensast reint mekanisk, nær sagt på åremål, som femner om den historiske røyndomen opp til, la oss seia året i år [minus] 50? Ordet samtid i denne samansetjinga er då heller ikkje det filosofiske «samtid», men rett og slett ei nemning for «siste mannsalder» eller liknande. Andre språk har andre nemningar (Zeitgeschichte, Current history) […] Såkalla samtidshistorie er eit arbeidsfelt innanfor historieforskninga, og stiller tilliks med andre sergreiner sine spesielle krav, men er ikkje i sitt vesen ulik anna historieforskning.

Det er typisk i denne sammenheng at det var en avhandling om andre verdenskrig, som sporet til diskusjon og refleksjon om samtidshistorie som begrep og praksis. Annen verdenskrig ble et slags allment akseptert skille mellom «historie» og «samtidshistorie» i europeisk historiografi i de neste to-tre generasjonene. Men Skodvin peker også på en mer dynamisk og fleksibel oppfatning av begrepet: Skodvin sier at samtid er å forstå som den siste mannsalderens historie, altså en tidsperiode som hele tiden er under endring. Den samme måten å nærme seg konseptet møter vi for eksempel hos den danske historikeren Thorsten Borring Olesen, som argumenterer for at samtidshistorie er «den bevidst erfarede historie blandt samfundets ældste borgere». Denne avgrensningen innebærer at samtidshistorie omfatter omtrent de siste tre generasjoners historie. Og i praksis betyr dette at vi for tida (2024) får nesten samme avgrensning som nevnt tidligere, altså perioden fra annen verdenskrig til i dag. Slik brukes også begrepet i publikasjonen Lokal samtidshistorie, som introduserte begrepet på en bred måte i norsk lokalhistorisk forskning og formidling i første halvdel av 1980-åra.

Samtidshistorie som perspektiv på fortida

En alternativ oppfatning av samtidshistorie er å tolke begrepet som et bestemt perspektiv, et perspektiv med vekt på å kaste lys over et fenomen i nåtida ved å beskrive eller analysere fortida. Slik forstått er samtidshistorie nært beslektet med journalistikken. Samtidshistoriske perspektiver i denne forstand er ofte knyttet til dagsaktuelle problemstillinger i lokalsamfunnet. De kan være utløst av en «gladnyhet», for eksempel at en viktig person i lokalsamfunnet – en avholdt ordfører, en tidligere skolesjef, en elsket forfatter eller en feiret idrettsprofil – runder år og framkaller spørsmål om hva personen historisk har utrettet eller betydd for bygda eller byen. Eller så kan en samtidshistorisk undersøkelse bli utløst av en dårlig nyhet, som for eksempel kunngjøringen av en skolenedleggelse, og ofte kan det dreie seg om spørsmål som er gjenstand for diskusjon eller uenighet i lokalsamfunnet. For eksempel kan debatten om en skolenedleggelse reise spørsmål om lokalskolen eller den lokale skolestrukturens betydning for lokalsamfunnet i fortid og nåtid.

Oppfattet som perspektiv er poenget med samtidshistorie å forstå eller forklare et dagsaktuelt fenomen på en historisk måte, det vil si på basis av historiske kilder, med historisk metode og ved å rette blikket mot fortida. Dermed blir ikke tidsavgrensning en viktig faktor, i alle fall ikke i prinsipiell forstand, slik tilfellet er med samtidshistorie betraktet som en periode. Det er problemstillingen som avgjør hvor langt vi skal gå tilbake i tid. Den lokale skolestrukturen kan til dømes ha røtter tilbake til 1800-tallet. Og disse røttene kan det derfor være viktig å avdekke eller gjøre relevant for å kunne belyse den dagsaktuelle situasjonen. Det samme kan gjelde andre problemstillinger som reises av nyhetspregede begivenheter. I forlengelsen av dette kan det ligge et problem. Problemet består i at det ofte er omstridte politiske saker eller prosesser som aktualiserer et samtidshistorisk perspektiv. Sagt på en annen måte: Fortida mobiliseres som et argument i en pågående samfunnsdebatt for å dreie resultatet av debatten i en bestemt retning. Dette kan gjøre framstillingen ensidig, fordreid eller verdiladet.

Faglige utfordringer i arbeidet med samtidshistorie

Samtidshistorie er siden 1980-åra blitt en etablert del av lokalhistoria med en urokkelig sterk posisjon hos det lesende publikum. Men uansett om vi tenker på lokal samtidshistorie som en periode eller et perspektiv, så representerer den helt spesielle utfordringer, som historikeren Lars Thue har oppsummert i tre stikkord – «for nært», «for omfattende» og «for vanskelig». Det første stikkordet – «for nært» – reflekterer naturligvis at mange samtidshistoriske fortellinger er knyttet til saker eller prosesser som ikke er avsluttet, det vil si at vi ikke kjenner resultatet av dem eller konsekvensene av dem. Mange ganger er det også vanskelig å vurdere hvor historisk viktig en aktuell begivenhet i samtida er for lokalsamfunnet på lengre sikt. En hendelse eller handling som trekker til seg stor oppmerksomhet i et nyhetsoppslag, kan vise seg å være av mindre eller liten betydning når det går en tid og den får en større kontekst rundt seg.

Stikkord nummer to – «for omfattende» – avspeiler ikke minst at kildematerialet for den nyeste tids historie er svært omfangsrikt, noen ganger er materialet dessuten utilgjengelig eller klausulert for innsyn. Ofte er materialet også spredt på ulike institusjoner, for eksempel i offentlige arkiver som kommunearkiv eller i ulike depoter og institusjoner under Arkivverket. Delvis – men bare delvis – er denne situasjonen blitt avhjulpet i dag gjennom store digitaliseringsprosjekter gjennomført av for eksempel Nasjonalbiblioteket og Arkivverket, men fortsatt er det mye, ikke minst med lokalhistorisk relevans, som må hentes fysisk fram.

Det tredje stikkordet – «for vanskelig» – viser til flere av poengene nevnt ovenfor, men dreier seg i tillegg om at lokalhistoriske framstillinger som omhandler den nyeste tid har en tendens til å løse seg opp i enkelttemaer, som Lars Thue hevder. Framstillinger av etterkrigshistoria til en by eller bygd mangler ofte overordnede temaer eller problemstillinger som gjør det mulig å koble sammen eller syntetisere framstillinga. Den framstår ofte sprikende eller opphakket i emner uten sammenheng med hverandre.

Litteratur og kilder

• Époque Contemporaine, Wikipedia. (besøkt 1.2.2024)
• Contemporary history, ScienceDirect (besøkt 1.2.2024)
• Halle, Louis J.: «What is Contemporary History», i The Virginia Quarterly Review, vol. 43, nr. 4, 1967: s. 566-579.
• Historisk tidsskrift (HT), bind 37, Oslo: Grøndahl og Søns boktrykkeri 1954-56.
• Historisk tidsskrift (HT), bind 38, Oslo: Universitetsforlaget 1957/58.
• Hockerts, Hans Günter: «Zeitgeschichte», i Das Staatslexikon, Görres-Gesellschaft.
• Olesen, Thorsten Borring: Samtidshistorie i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 1. februar 2024.
• Thue, Lars: «Lokal samtidshistorie - for nært, for omfattende og for vanskelig», i Lokal samtidshistorie, Oslo: Norsk lokalhistorisk institutt 1983. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Zeitgeschichte, Wikipedia. (besøkt 1.2.2024)