San Marino

Borgen i San Marino.

Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1961).

San Marino er en republikk som er fullstendig omsluttet av Italia. Den ligger nær Adriaterhavskysten, med Rimini i Italia som nærmeste større by. Det er den eneste av de italienske bystatene som beholdt sin selvstendighet da Italia ble samla til ett rike på midten av 1800-tallet. Ifølge tradisjonen ble San Marino grunnlagt som en republikk i år 301 – og uansett om dette er helt riktig årstall eller ikke er landet utvilsom den eldste eksisterende republikken i verden.

Geografi og samferdsel

Landet har et areal på bare 61,19 kvadratkilometer, og er dermed den tredje minste staten i Europa etter Vatikanstaten og Monaco. Landet ligger i Appenninene, og fra nær sagt hvor som helst kan man se fjellet Monte Titano, som strekker seg til 739 moh. Fjellet har tre topper, og på disse står borgene som er kjent som «San Marinos tre tårn». Monte Titano og hovedstaden San Marino står på verdensarvlista.

Landet har ingen fungerende jernbane i dag. Strekningen mellom Rimini og San Marino som ble bygd ut i 1920-åra, ble ødelagt i 1944, og ble aldri gjenoppretta. Det kjøres noen museumstog på det som er igjen av skinnegang. Landet har ingen flyplass; den nærmeste er i Rimini. Der finner man også nærmeste havn.

Økonomi

Historisk har San Marino vært et jordbruksland, med vin og ost som viktigste produkter. I dag er det turisme som dominerer, og som står for over halvparten av brutto nasjonalprodukt. Industrien har blitt bygd ut, særlig innen elektronikk og keramikk. Bankvesenet har også gitt betydelige inntekter, men er noe mindre lukrativt enn før fordi landet ikke lenger er like velvillige med å skjule utenlandske formuer. Frimerker er også en ikke ubetydelig inntektskilde for landet.

San Marino brukte lenge valutaen lire. Den sanmarinske liren var knytta til den italiensk, men man lagde egne mynter og sedler. Italienske lire kunne brukes i landet ettersom verdien lå fast. Da Italia gikk over til euro fulgte San Marino med på lasset på grunn av valutaunionen. En tollunion med EU, inngått i 1993, sikrer frihandel.

Folk, språk og religion

Per 2021 ble det estimert at det var 34 800 innbyggere i landet, og året etter var det 33 600. Det er altså en del inn- og utflytting, men det ligger nokså stabilt i underkant av 35 000. I 1947 var det 12 100 innbyggere, og i 1976 12 284. Folketallet lå altså nokså stabilt, men har økt betydelig i siste del av 1900-tallet og første del av 2000-tallet. Omkring 85 % er sanmarinske statsborgere, mens omkring 10 % er italienere. Omkring 17 000 personer med sanmarinsk statsborgerskap bor utafor landet, de fleste i Italia.

De aller fleste av innbyggerne tilhører den katolske kirke.

Italiensk er offisielt språk, og også morsmål for praktisk talt hele befolkninga.

Historie

Ifølge tradisjonen ble republikken grunnlagt av St. Marinus, som på italiensk kalles San Marino. Han skal ha vært leder for en liten menighet på Monte Titano. Bosetningen der utvikla seg til å bli et kloster, og etter hvert også en festning. De nærmest uinntagelige festningene sikra selvstendigheten gjennom middelalderen. Myndighetene i San Marino har også gjennom århundrene vært dyktige til å manøvrere i det politiske landskapet, slik at de til tider har avgitt noe selvstendighet til naboene, men sikra seg mot å bli oppslukt av dem. For eksempel var San Marino i en periode et len under hertugen av Spoleto, men i realiteten hadde man fortsatt tilnærmet fullt sjølstyre.

Rundt år 1200 ble området noe utvida ved at man kjøpte land og festninger fra nabobyer. I løpet av dette århundret ble nye lover og rettssystem utvikla; den eldste bevarte loven er fra 1295. San Marino var i middelalderen et velorganisert samfunn, noe som blant annet vises av at de i motsetning til de aller fleste andre bystater hadde regler for slikt som avfallshåndtering og kloakk. I de eldste tider var republikken bygd opp etter modell av den romerske republikken. Det høyeste styringsorganet var Arengo, der overhodene til hver av de store familiene satt. Dette tilsvarte omtrent det romerske senatet. I 1243 ble det innført en ny ordning, med to capitani reggenti, kapteinregenter, som styrte byen sammen i seks måneder av gangen. Dette er fortsatt ordninga i dag.

En av de største truslene mot San Marinos selvstendighet var Pavestatene, som underla seg mye av dagens Italia. I 1291 bekrefta paven for første gang republikkens uavhengighet, og dette ble gjentatt flere ganger senere. Også andre har utgjort en trussel. På 1300- og 1400-tallet forsøkte blant annet makthaverne i Montefeltro, Rimini og Urbino å erobre byen. Et sterkt forsvar, der alle menn mellom 14 og 60 år måtte gjøre tjeneste ved behov, kombinert med de sterke borgene og ulendt terreng, førte til at alle forsøk på å ta landet måtte oppgis. I 1463 ble området igjen utvida, da paven ga San Marino noen festninger, samt byene Fiorentino, Montegiardino og Serravalle. Byen Faetano slutta seg til San Marino etter eget ønske. Dermed fikk man grensene som fortsatt ligger fast i dag.

I 1503 okkuperte César de Borja republikken, men måtte etter nokså kort tid gi opp å beholde kontrollen der. I 1602 kom en ny avtale med paven på plass, som sikra beskyttelse. Denne ble satt i kraft først i 1631, og skulle senere vise seg å være viktig for San Marinos videre eksistens. I 1739 ble San Marino nemlig angrepet av styrkene til kardinal Giulio Alberoni, som var pavens guvernør i Ravenna. Det viste seg at Alberoni handla på eget initiativ, og ikke etter ordre fra paven Klemens XII. Kardinalen innførte en ny styreform, og forsøkte å innlemme San Marino i Pavestatene. Innbyggerne nekta å akseptere dette, og protesterte gjennom sivil ulydighet. De sendte også et klagebrev til paven. En annen kardinal ble sendt til San Marino, og etter å ha fått en rapport valgte paven å oppheve okkupasjonen. I februar 1740 kunne sjølstyret gjenopprettes.

Da Napoleon Bonaparte i 1796 sikra seg overherredømme over en rekke områder i dagens Italia, klarte San Marino å slippe unna. Republikken inngikk handelsavtaler med de nye statene rundt seg, og inngikk en allianse med Napoleon. I 1797 ble San Marino formelt anerkjent av Frankrike. Andre europeiske land anerkjente republikken på Wienkongressen i 1815. Napoleon tilbød til og med å legge mer areal til San Marino, noe som ble høflig avvist. Da Napoleonskrigene var over i 1815 ble San Marino ikke regna som en av Frankrike allierte – selv om de teknisk sett var det, hadde de ikke bidratt med stridsstyrker, men bare sikra sin egen selvstendighet.

I 1825 og 1853 ble det gjort forsøk på å legge San Marino under Pavestatene, uten at dette lyktes. I samme periode utgjorde Garibaldis arbeid for å samle Italia en stor trussel. Redninga ble igjen gode diplomatiske evner. Da Garibaldi i 1849 ville reise gjennom San Marino på vei mot Venezia, ble han først avvist. Garibaldi passerte allikevel grensene med sine menn, og søkte asyl i San Marino. Dette ble innvilga, og i 1861 fikk Garibaldi til og med statsborgerskap i San Marino. I takknemlighet over dette fikk republikken som den eneste av de mange småstatene beholde seg selvstendighet. I 1862 ble det signert en vennskapstraktat med Italia, og den har blitt fornya i 1939 og 1971.

Gjennom andre halvdel 1800-tallet skjedde også en del indre reformer. Jordbruket ble forsøkt modernisert. I 1865 ble dødsstraff avskaffa, og det ble åpna et nytt, offentlig sykehus. Telegraf ble innført i 1880, og postvesenet ble effektivisert. Et trygdesystem for å sikre arbeiderklassen ble innført i 1876. Utdanningssektoren ble også styrka i denne perioden. Økonomien skapte på denne tida problemer. Det var ingen større industribedrifter i landet, og 80 % av innbyggerne var bønder eller arbeidere. Arbeidsledigheten vokste, og dette førte til betydelig utvandring, særlig til USA, Sveits og Frankrike.

Under første verdenskrig ble forholdet mellom San Marino og Italia dårligere. Det ble hevda at landet skjulte italienske desertører. Det oppsto også et problem knytta til øya Rab, som i dag ligger i Kroatia. Den tilhørte da Østerrike-Ungarn, som mistenkte at San Marino var ute etter øya fordi det var St. Marinus' fødested. Østerrike-Ungarn trakk derfor republikkens nøytralitet i tvil. Et presserende problem som oppsto var at de økonomiske bidragene landet en tid hadde fått fra Italia nå opphørte. Dette førte til indre uro, der ingen av landets tre partier klarte å danne en stabil regjering. Konflikten som oppsto mellom landeiere og arbeidere, økt inflasjon og voksende arbeidsledighet ga grobunn for ekstreme bevegelser. I 1922 ble Partito Fascista Sammarinese grunnlagt, etter modell av det italienske fascistpartiet. San Marino hadde siden 1906 hatt en regel om at 60 medlemmer av parlamentet ble utnevnt på livstid. Denne gruppa utnevnte selv nye livstidsrepresentanter når noen falt fra. I en så liten befolkning kan slike ordninger fungere bra, og meningen var å styrke demokratiet ved å sikre en bred representasjon. Men for fascistene ble dette et redskap for å ta kontroll. I 1923 fikk fascistpartiet begge kapteinregenter, mens man vanligvis hadde hatt to fra forskjellige partier. Dette bidro til at fascistene klarte å sikre seg absolutt flertall, med en rekke representanter som satt på livstid. Venstreopposisjonen ble undertrykt og forfulgt de neste åra, og fra 1926 var San Marino et fascistisk diktatur. Dette førte til en positiv ting for landet, nemlig at økonomisk støtte fra Mussolinis Italia kom på plass. Blant annet fikk han bygd jernbane fra Rimini til San Marino. Sjølstyret ble utvanna, og fascistene i San Marino var mer eller mindre nikkedukker for Mussolini. Samtidig sikra man seg at San Marino ikke skulle avgi noen soldater til Italias krigføring, og landet klarte å holde seg nøytralt gjennom andre verdenskrig.

San Marinos nøytralitet betydde ikke at krigen gikk helt utenom landet. Etter at Mussolini ble avsatt i 1943 ble Italia invadert av tyske styrker. Det var uklart om de ville respektere nøytraliteten – Tyskland hadde jo angrepet en rekke nøytrale land, deriblant Norge. Men feltmarkskalk Erwin Rommel signerte en avtale der nøytraliteten skulle respekteres. Prisen for dette var at San Marino forplikta seg til å straffe alle som hjalp allierte fanger, desertører og partisaner, og at disse ikke skulle kunne skjule seg i landet. Det ble også slått hardt ned på kommunister i San Marino. Dette opplevdes nok ikke som en høy pris av fascistene.

I 1944 ble landet for tredje og siste gang i sin historie okkupert. Tyskerne hadde transittruter gjennom San Marino, og da allierte styrker nådde området valgte de å okkupere San Marino for å stoppe dette. Det ble gjort klart at de ville stå i landet så kort tid som mulig, og det ble med noen få uker. 60 innbyggere ble drept i forbindelse med denne okkupasjonen. Det ble også utkjempa et slag mellom britiske og tyske styrker på Monte Pulito mellom San Marino by og Faetano i september 1944.

Da krigen var over var også fascistenes tid ute. I det frie valget som ble gjennomført i 1945 vant kommunistpartiet, og de styrte i samarbeid med sosialistpartiet fram til 1957. Først i 1960 ble det innført stemmerett for kvinner.

San Marino var lenge negative til å slutte seg til internasjonale organisasjoner. I 1988 ble landet med i Europarådet, og i 1992 meldte San Marino seg inn i FN. I 2002 ble det signert en avtale med OECD som ga økt innsyn i bankvesenet, da dette ble brukt for å unndra skatt i andre land.

San Marino og Norge

I og med at San Marino er en mikrostat, er det ikke veldig mange bånd mellom landene. Norges ambassade i Roma er sideakkreditert til San Marino.

Per 2024 bodde det bare 9 personer med bakgrunn fra San Marino i Norge.

Kilder og litteratur

• San Marino på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• San Marinos historie på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• San Marino i Store norske leksikon.
• Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, SSB.