Selskabet De forenede Venner i Kristiania
Selskabet De forenede Venner i Kristiania ble formelt opprettet 19. desember 1844, da selskapets første ordinære generalforsamling ble avholdt. Her ble selskapets lover – 15 paragrafer i alt – fremlagt, revidert og underskrevet. Fast møtested hadde selskapet allerede hatt et halvt års tid. Innlagt i forhandlingsprotokollen fins en kontrakt om leie av lokale inngått 6. mai mellom selskapets to direktører og høker E. Erichsen, som skulle være selskapets vert. Erichsen bodde på Hammersborg, grunn 353 litra F, som den gang tilhørte forstedene «paa byens Grund». Adressen ble en gang i 1850-årene endret til Nedre Hammersborggate 1. I samtiden må bygningen med sine tre etasjer ha virket både stor og staselig. Foruten mindre forganger, entréer, kott og 3 kjøkken, rommet den hele 12 værelser. Av disse leide selskapet «1 Hjørnestue paa 3 Fag og et Kammer paa 1 Fag Vinduer, alle til Gaden» for 25 spesiedaler (100 kroner) årlig.
Statutter og direktører
Selskapet hadde ifølge statuttene to formål, nemlig «Selskabelighed og Tidsfordriv». Medlemmenes muligheter til sosial utfoldelse ble imidlertid underlagt visse begrensninger av moralsk karakter. Sammenkomstene skulle foregå «uden Anstød imod Sædelighed». Om møtefrekvens og spesielle møtedager var statuttene tause.
På generalforsamlingen, selskapets høyeste organ, skulle det innvelges nye medlemmer og fremsettes forslag til forskjellige forbedringer. Generalforsamlingen skulle avholdes 14 dager etter oppslag hos verten, i Morgenbladet og i Norske Intelligenssedler. To direktører, valgt av medlemmene, utgjorde styret. De kunne fungere så lenge de selv ønsket, eller inntil det ble valgt nye. Hver aften, i realiteten hele uken, ble de som et slags sedelighetspoliti skiftevis pålagt å overvåke forholdene under sammenkomstene. Hvis ingen av dem var til stede kunne høker Erichsen fungere som direktør. De to første direktørene var snekkermester J. Jacobsen og marketenter G. Henrichsen, med sekretær murmester Gulbrandsen og kasserer brannmester Søvig ved sin side. To år senere ble direktørene skiftet ut med vognmann P. Erichsen og restauratør C. Larsen. I 1853 finner vi, foruten E. Larsen som sekretær og kasserer L. Gundersen, blikkenslager K. Rolfsen og maler L. Feiring som nye direktører.
Medlemskap
Selv om det fremgår av forhandlingsprotokollen at bare menn søkte medlemskap, inneholdt statuttene ingen bestemmelser som formelt utelukket kvinner. Det ble ikke fastsatt noe bestemt medlemstall, men opptak av nye medlemmer skulle ikke skje ved vanlig innmeldelse. Nye medlemmer måtte foreslås av selskapets medlemmer selv, og opptaket krevde 2/3 flertall i generalforsamlingen. Prosedyren var et tegn på at selskapet siktet seg inn på å favorisere en engere krets av likesinnede. Årskontingenten var satt til 60 skilling.
Gjesteparagraf
Selv om det var strenge krav til medlemskap, var selskapet i praksis mindre eksklusivt som følge av en utstrakt gjestfrihet. Medlemmene hadde på møtekveldene nemlig tillatelse til å medbringe så vel utenbys som innenbys gjester så lenge disse var «anstændige Folk», med understrekning av at de var ansvarlige for gjestenes oppførsel i enhver henseende. Balansegangen mellom medlemmer, potensielle medlemmer (gjester) og bare gjester var hårfin.
Regler for sammenkomstene
Samkvemmet og adspredelsene kunne vare frem til klokken 12; i nattens mulm og mørke var det ingen tillatt å ta opphold i selskapets lokaler. Selskapet ønske å fremstå som en forsamling dannede mennesker. Faren for uenighet og sladder som en utvungen sosial omgangsform representerte, ble bøtet på med å pålegge medlemmene taushetsplikt. Brudd på denne eller for øvrig forekomst av «nogen Usømmelighed i Opførsel, utidig Støien, Svirren, Banden eller Disputering» kunne etter direksjonens kjennelse eller ved avstemning blant medlemmene føre til tap av medlemskap. Det er grunn til å tro at en slik straff også rammet brudd på totalforbudet mot hasardspill. En mildere skjebne møtte de ulydige som oppholdt seg i selskapets lokaler utover klokken 12. De måtte erlegge en mulkt på 60 skilling, som tilsvarte årskontingenten, til selskapets fattigkasse. For øvrig skulle alle medlemmer forpliktes til lydighet ved å underskrive et eksemplar av selskapets statutter.
Generalforsamlinger
Forhandlingsprotokollen forteller bare om fem avholdte generalforsamlinger, der det foregikk votering over nye medlemmer og direktører. En oversikt over fremlagte årsregnskap, vedtak som angikk den daglige virksomhet, ordinære møtereferater og innførsler om avgang mangler helt. Det er derfor vanskelig å rekonstruere hva som egentlig har foregått i selskapets regi, bortsett fra den aftenlige selskapelighet og tidsfordriv.
Omkring 80 medlemmer undertegnet statuttene på den første generalforsamlingen 19. desember 1844. Dette er den eneste samlede medlemsoversikten. På de fire neste generalforsamlingene synes fremmøtet å ha vært langt dårligere. Voteringstallene ved valg av nye medlemmer tyder på det. Bare noen få blant medlemmene fikk således i praksis betydning for selskapets størrelse, sammensetning og kontinuitet. Av de fem generalforsamlingene som er referert, ble fire avholdt i desember måned i årene 1844, 1845, 1846 og 1853, mens den siste ble avholdt 20. april 1857. På disse ble det innvalgt henholdsvis 5, 10, 7, 2 og 16 nye medlemmer. Bare i ett tilfelle oppnådde en person ikke det nødvendige stemmeflertall. Det var slakter J. Hansen i 1845.
Medlemmene
Sammensetningen av medlemsmassen kommer til uttrykk gjennom valgene. De utgjorde en fargerik, men likevel ensartet gruppe som for det meste besto av handelsborgere, håndverksmestere og håndverkere. Samtidig finner man også vognmenn og bordskrivere, sågar en brannmann, politibetjent, fanejunker, restauratør og en kirketjener. I 1844 ble L. Risum, A. Pedersen, N. Baastad, C. Rom og Verdick tatt opp som nye medlemmer. I 1845 var turen kommet til høker Jacob Schøyen, lastehandler Ringnes ved Haugen, høker Sotrand, slaktermester Gullichsen, gjørtler Lundgren, skreddermester Sundbye, H. Gulbrandsen, skomaker P. Pedersen, vognmann O. Olsen, skomakermester Jørgen Olsen. I 1846 oppnådde sadelmakermester Kjønike, vaktmester Godager, buntmaker Olsen, bakermester H. Olsen, smedmester Amundsen, bakermester Gaustad og kjøpmann Østmark det nødvendige 2/3 flertall på generalforsamlingen. I 1853 ble selskapet utvidet med blikkenslager Nielsen og buntmaker Chr. Olsen. I 1857 ble pottemaker Monrad, høker Clausen, bordskriver Neumann, blikkenslager Knagg, kirketjener Olsen, høker Kirkemo, vaktmester Melbye, dreier Johannesen, buntmaker Johannesen, skomaker Sørensen, handelsborger E. Eriksen, smed Lundstad, politibetjent Skjerpstad, fanejunker Johannesen, bordskriver Hans Gulbrandsen og maler Hjerleid innvilget medlemskap, selv om gleden av dette sannsynligvis ble nokså kortvarig.
Skjenkebevillingen
Datoen for når Selskabet De forenede Venner i Kristiania opphørte, er ukjent. En begivenhet kan likevel gi en mulig pekepinn om tidspunktet. Under uheldige omstendigheter mistet selskapet både sin mangeårige vert og sitt lokale i 1857. Det skjedde ved at høker E. Erichsen på Christiania rådstue 1. mai 1857, etter dom i politiretten 18. april samme år, ble fratatt sin skjenkebevilling. Erichsen hadde, fordi han var kjent som en særdeles ordentlig og pålitelig mann, fått skjenkebevilling av magistraten allerede 6. desember 1844 ”til Deltagerne til Klubselskabet”. Det var vanlig at magistraten forbeholdt seg retten til å kunne frata en vert bevillingen hvis den ble misbrukt.
Det paradoksale ved den oppståtte situasjon var at Erichsen ble dømt for det han vitterlig var gitt lov til: Brennevinsutskjenkning på møtekveldene. Det var sågar tredje gangs domfellelse for et slikt forhold. Stridsspørsmålet var fortolkningen av den såkalte gjesteparagrafen i selskapets statutter – hvorvidt denne også omfattet utskjenkning til gjester. Høker Erichsen tolket skjenkebestemmelsene vidt, i det han hevdet at gjestene etter eget ønske kunne betraktes som midlertidige medlemmer med fulle rettigheter. Retten valgte å innta en restriktiv holdning, og fant at det ville være best å sondre mellom medlemmene og deres gjester. Dette for å forhindre en lite ønskelig liberalisering med utskjenkning nærmest til hvem som helst.
Det siste referatet i forhandlingsprotokollen er fra generalforsamlingen 20. april 1857 - bare to dager etter at høker Erichsen ble dømt i politiretten. Det var valg på 16 nye medlemmer, og generalforsamlingen ble sluttet og opplest. Spørsmålet er hvor lenge selskapet holdt det gående uten vert og lokale.
Forhandlingsprotokollen
Hvorvidt forhandlingsprotokollen som denne artikkelen er basert på, er foreningens eneste skrevne eller bevarte, er det ikke mulig å fastslå. Vi vet bare at den ble innlevert til Riksarkivet 16. februar 1894 av kjøpmann P. Simonsen, og at den hadde tilhørt Selskabet De forenede Venner i Kristiania. I dag oppbevares den som et privatarkiv i Statsarkivet i Oslo.
Kilder
- Selskabet De forenede Venner i Kristiania i Arkivportalen
- Riksarkivet, journal 9, 1894 – 1896, jnr. 88/94.
- Christiania magistrat, sesjonsprotokoll 23, 1842 – 1847, fol. 162 a.
- Christiania magistrat, sesjonsprotokoll 25, 1855 – 1869, s. 151.
- Christiania politirett, domsprotokoll 8, 1855 – 1858, fol. 189 a.
- Christiania branntaktsprotokoll 1856 – 1861, fol. 9 b.
- Artikkelen er basert på en artikkel av Sigurd Rødsten, «Privatarkiv: Selskabet De forende Venner», Arkivposten nr. 3/1997.
|
Selskabet De forenede Venner i Kristiania er basert på en artikkel publisert eller bearbeida av medarbeidere ved Statsarkivet i Oslo knytta til prosjektet Statsarkivet i Oslo – 100 år i 2014 og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. |