Skjervøy Samvirkelag

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ida Hansen var Skjervøy Samvirkelags første butikkdame

Skjervøy Samvirkelag, Skjervøy i Troms, kom på tenkestadiet i 1930-åra, men skal ikke ha blitt stiftet før like før tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms, som med sin tyske pertentlighet og gode organisering ble iverksatt i oktober 1944. Skriftlige kilder er borte for alltid, men folk «husker» at lagets første butikk åpna i april 1946. Arbeiderbevegelsen, i en slags treenig allianse med læstadianere og fiskere, var de som klarte å få saken realisert. Lenge fristet laget tyskerbrakketilværelsen, men så kom bedre tider og ny-butikkene kom opp å stå. Nøysomhet, engasjement og troen på den kooperative ide gjorde at laget var en selvstendig enhet til langt ut på 1980-tallet. Forbrukersamvirket NORD kom da som «en reddende engel» 15 år etter at Skjervøyværingene sist hadde avvist fusjonstanken.

Pionerer

Allerede på 1930-tallet er det spor etter kooperativt tankegods fra Skjervøy kommune. Da dukket tanken opp i en protokoll fra Skjervøy Arbeiderlag datert 5. desember 1937. Tanken vedble å leve, ganske i sær på Skjervøy Skipsverft, skalFinn Hegstad ha hevdet i en årsmelding fra Skjervøy Samvirkelag for året 1955. I henhold til oppskrifta var det arbeiderbevegelsens organer, også i Skjervøy som sto fremst i rekkene for å fremme kooperasjonen. Leif-Harry Hansen sier det slik om røttene til denne tankebanen: AFL-lederen Ole O. Lian sa det slik på den skandinaviske arbeiderkongressen i 1912: «Det er sagt før, men det må gjentas, at arbeiderklassen vil omskape samfundet ved de tre bevegelser: den faglige, den politiske og den kooperative». Så kom 2. verdenskrig, og i 1944 ble befolkningen tvangsevakuert og så å si hele Finnmark og Nord-Troms regelrett svidd av. Men den 16. januar 1944 var det holdt konstituerende generalforsamling i Skjervøy Samvirkelag. Men så vidt kildene kan vise til, ble det ikke opprettet noen forretning før evakueringa fra Skjervøy ble iverksatt i november samme år.

Gjenreisning, solidaritet og kooperasjon

De første skjervøyværingene kom heim allerede i mai 1945, men de fleste tok seg nordover i løpet av sommeren og høsten. På kirkestedet Skjervøy og en del av kommunens fastland var alle bolighusene nedbrent. Hele 482 gårder av de totalt 688 gårdene i kommunen ble brent med våningshus og bruksbygninger. Dessuten 10 skoler. De langt fleste kaiene var også nedbrent, men heldigvis var de relativt intakte på kirkestedet. Da Finnmarkskontorets avdeling for Nord-Troms ble etablert her, førte det i seg selv til en stor aktivitet på alle branntomtene. Derved ble det også liv i handelsnæringen, og samvirketanken fikk ny næring. Den innkjøpte tyskerbrakka ble satt opp i Skjervøy sentrum på tomta som Karsten Hellberg disponerte over. Den ble ominnredet til butikklokale. «Pålitelige kilder» hevder at butikken åpnet i april 1946. Hjalmar Nordstrøm var blant de aller ivrigste til å tegne medlemmer i laget. Han ble da også lagets første formann, men flytta til Finnmark i 1949. Tormod Kiil Hansen var også en av initiativtagerne. I 1948 finner man ham som styrets formann. Andre samtidigde var Einar Solvang, Kristian Strøm, Joachim Nilsen, Edun Bertelsen, Hermann Andersen, Kristian Eriksen og Martin Larsen. Blant de som var med i 1944 var Ole M. Johansen, Johannes Hansen, Sverre Furu og Jørgen Fagernes.

Framgang og reklamens makt

Allerede i 1948 fikk laget såpass overskudd at det utbetalte 1% utbytte; totalt kr 1505,-. Da Sikkajok kraftverk fikk ført strøm fram til kirkestedet den 22. oktober 1950, ble det som en helt ny verden for innbyggerne. Det ble nok strøm til flere enn den ene lyspæra man hadde hatt til da, basert på forsyningen fra det lille kraftverket på Kågen. Samvirkelaget fulgte opp og begynte å forhandle elektriske artikler, radioer og belysning samt varmeovner og kokeplater. Hele tida var man opptatt av å hente vareutvalget fra NKLs lager. Dette ledet i sin tur til klager fra Skjervøy kooperative kvinneforening, som ville kjøpe sitt Blenda vaskepulver på Samvirkelaget! Det var ikke lenger nok bare å vaske reint – med NKLs blåhvit-emballerte «Vaskepulver».

Filial på Meiland

Kildene forteller om «en slags filial av Skjervøy Samvirkelag» som ble drevet av Nils P. Jakobsen i lagets aller første år. Antagelig holdt han vesentlige dagligvarer, slik at folk slapp å ro inn til Skjervøy for den minste ting. Da N. P. Jakobsen ikke hadde handelsbrev, ble det til at trygdesjefen i kommunen, den ihuga kooperatøren Hermann Andersen lånte ham sitt. Det var ingen vei til Meiland, og da dårlige landingsforhold umuligjorde dampskipskai på stedet var dette et av de mange kystsamfunn som led avfolkningsdøden ganske tidlig etter 2. verdenskrig. Samvirkefilialen skal ha holdt det gående til i 1949.

Filial på Hamneidet

Hamneidet ble filialen starta samme året som avdelinga på Meiland ble lagt ned, og da fikk bestyreren her, Hilmar Hansen overta handelsbrevet som Jakobsen hadde benyttet på Meiland. Men dette var først etter at filialens første bestyrer Asbjørn Johnsen fratrådte en gang midt på 1950-tallet. Etter H. Hansen kom hans bror, Osvald Hansen til å overta som avdelingsbestyrer i filialen som aldri ble den helt store forretningsmessige suksess – men den gikk alltid med overskudd, noe som nok hadde sammenheng med et stabilt høyt kooperativt medlemstall. Likevel måtte den «bite i gresset» på grunn av det man kalte utviklingen den 31. desember 1965.

Filial i Vågen

I lys av den nye tid, med etableringer av små og middelsstore butikker, ble det i 1954 åpnet avdeling i kjelleren hos Arne Strøm i Vågen. Seinere ble avdelinga flyttet til Sverdrup Korneliussens store nybygg. Denne filialen holdt stand til i slutten av 1970-åra. Den tjente nok mest som buffer mot private kjøpmenn, men holdt seg relativt godt flytende og hadde «pene overskudd». Årsaken til den relative kooperative handelssuksess i Vågen berodde nok i stor grad på samlokaliseringene med rekeindustrien i regi av Fi-No-Tro og Renø-bruket. De mange kvinnearbeidsplassene dette skapte i bygda genererte også handel. Bestyrer Finn Hegstad ga uttrykk for at «rekeindustrien ble rene utklekkingsanstalten for medlemmer og kunder i samvirkelaget».

«Kvinner selv sto opp og strede»

Kvinnene inntok arbeidsmarkedet på Skjervøy i 1950-åra, ved at rekefabrikken ble etablert. Gretha Nordstrøm er nr 3 f.v.i første rekke.
Foto: Ukjent - 1956

Midt i tredje vers av Ja vi elsker finner vi et utsagn som til det kjedsommelige er brukt om kvinners kamp for rettferd og likeverd:

Kvinner selv stod opp og strede som de vare menn; andre kunne bare grede, men det kom igjen!

I Skjervøy – innenfor kooperasjonen artet dette seg slik at samvirkekvinnene til å begynne ble «gitt ansvar» for lagets studiearbeid. Men i 1951 ble kvinneforeninga nedlagt, og kassabeholdningen ble satt inn i Postsparebanken. Kildene til denne artikkelen spekulerer i grunnen til at foreninga ble lagt ned da, og konkluderer med at «kvinnfolkene etter hvert ble valgt inn i samvirkelagets ordinære organer, på linje med menn». – Da kan man jo spørre hvordan dette resonnementet henger sammen med det faktum at «kooperativkvinnnene krevde å bli representert i styret i 1959». Det året ble da også Gretha Nordstrøm lagets første kvinnelige styremedlem.

Så kan man selvsagt spørre seg om hvordan det henger sammen med den sendrektige kvinnefrigjøringen i praksis i Skjervøy kan sees relatert til arbeiderbevegelsens forsvergelser om at «kvinnekamp er klassekamp». Her lar vi den bare henge i luften.

Vansker – men så går det oppad

Økonomiske misligheter har aldri vært særlig oppbyggelige innafor organisasjonslivet, ei heller for Skjervøy Samvirkelag, som opplevde dette ved inngangen til 1950-tallet. Men så fikk man Sevald Pettersen, seinere bestyrer for Storslett Samvirkelag til å påta seg bestyreransvaret i Skjervøy-laget til man fikk den nye mannen – Finn Hegstad på plass i juli 1952. Hegstad kom da fra Stonglandet Samvirkelag i Tranøy kommune, men var kjent i laget før han dro dit – da han var betjent fra mars 1947 til våren 1949. Det tok litt tid å få bygd tillit, og i mellomtida opplevde omverdenen at når det kom anmodninger om økonomiske bidrag til Skjervøy Samvirkelag kunne det resultere i at det ble foretatt innsamling blant styret slik at det for eksempel kunne bevilges 60 kroner til gatelys på Skjervøy, eller 80 kroner til Hvilhaug pasientlag i Tromsø.

I 1953 ga revisjonsrapporten håp om bedring i det man meldte at laget var over vanskelighetene, men at varelager og utestående fordringer fortsatt var for store i forhold til omsetningen. Men – det at Skjervøy var – og er et «læstadianisme|læstadiansk» og sterkt puritansk samfunn virket også inn på Samvirkelaget sin politikk. Således vedtok styret i 1955 at «Følgende ukeblad skal ikke føres i lagets utsalg: Krydder, Cocktail, Tyrihans og Detektivmagasinet».

Ny butikk på Skjervøy

Skjervøy Samvirkelags ny-butikk: Skjervøy S-Marked
Foto: Ukjent

Til tross for at apotekeren gikk i spissen med underskriftsaksjoner mot nytt samvirkebygg, og at bygningsråd og prestegårdstilsyn motarbeidet saken så lenge at det til sist ble nødvendig å skifte ut medlemmer i disse utvalgene ad politisk vei – så gikk det i retning av ny butikk på kirkestedet. Og når galt først skulle være ute, ville også NKL ha et ord med i laget når det gjaldt den arkitektoniske utforming av S-lagets nybygg. Der i gården gikk man inn for standardløsningen i pakt med etterkrigstidas tro på ensretting – også innen byggeskikk. Heldigvis hadde man Nils Jakobsen fra Skjervøy innvalgt på Stortinget, og hos ham hadde samvirketankene festet seg såpass at han dro lasset vis a vis Kirkedepartementet som eide nesten all grunn på Skjervøya.

Byggestart kom i gang 1. juni 1959, og på høsten samme år var butikken flytta fra brakketilværelsen inn i et praktbygg på 224 kvadratmeter til en kostnad som var estimert til 240.000 kroner. Kostnadsoverskridelsen ble ikke på mer enn knapt 30 000 kroner – som vel må sies å være lite.

Kooperativ dugnadsånd

Betegnende for ånden innen samvirket er den gesten som lagets formann Knut Strøm ga uttrykk for ved å nekte å motta en erkjentlighetsgave fra laget etter å ha ledet styret gjennom byggearbeidene og i 20 år som styreleder. Strøm var slett ikke alene, men viste med sin handling, en holdning som alle de verftsarbeiderne og øvrige dugnadsdeltagere i nybutikk-tomta, nok visste å sette pris på. Ja det samme kan sies om de som sørget for mat og drikke til dugnadsgjengene under utgravingen av butikktomta.

Bestyrerskifter med stagnasjon – før nye kronår

Finn Hegstad sa opp bestyrerjobben i 1962. Da overtok han som disponent ved Odda Samvirkelag. I perioden fram til ut på 1970-tallet ble det hyppige bestyrerskifter, noe som igjen forsinket planene om å bygge på en etasje til forretningen. Fra andre halvdel av 1970-tallet tok det av for Skjervøy Samvirkelag. Det ble utbetalt 3% utbytte til medlemmene og laget styrket sin stilling som kommunens ubestridt ledende kraft innen varehandel.

Framgangen initierte også planer om nye filialer. Slike planer ble framlagt av Hamneidet arbeiderlag, og i Årviksand ville man også ha S-lagsbutikk. De siste som forsøkte seg i den retningen var det folket i Arnøyhamn som tok initiativ til i 1975. Men det ble bare med de gode intensjoner. Tida rant ut for de små nærbutikkene, om de var Samvirkelag eller private landhandlere. Bedrede kommunikasjoner har fått litt av skylda for denne utviklinga.

Fusjon eller ikke fusjon …

Skjervøy Samvirkelags S-Marked ble til Prix Minipris
Foto: Ukjent

Årsmøtet i 1971 behandlet samlingen av Samvirkelagene i Troms fylke under en paraply for første gang. Med den ikke ukjente argumentasjonsrekka som følger av skepsis til fjernstyring avviste årsmøtet tankene fullstendig. – Hvortil formannen forsikret at orienteringen var kun det – en orientering, så det ble ikke fremmet noe forslag til vedtak i saka. På styremøte 23. januar 1973 dukket saken opp igjen, nå som et innspill fra Bjarne Lyngstad, Birtavarre som ytret seg til fordel for tanken om et stort Samvirkelag i nordfylket, eventuelt som en del av Tromsø Samvirkelag. Styret avviste «tankespinnet».

Ideologien som svant

Arbeiderbevegelsens ideer om det direkte demokrati kan sies å være fundamentet som så å si produserte de mange bevisste kooperatører, hvis medlemsskap var så langt fra fokuset på kjøpeutbyttet laget kunne gi. Medbestemmelsen, det levende demokratiet var drivkraften. I Skjervøy ledet arbeiderbevegelsen an – godt sekundert av de puritanske kreftene i regionens mange læstadianske forsamlinger. Et fjernstyrt samvirkelag lå langt utenfor denne måten å tenke på – i 1970-åra. 15 år gikk, da var det et enten eller – for å overleve. Skjervøy Samvirkelag ble fusjonert med Forbrukersamvirket NORD – som opprinnelig var en fusjon av Tromsø Samvirkelag og nærliggende S-lag.

Finale

På vårparten i 1984 forteller kildene at det sprakk ei boble i Skjervøy: Samvirkelaget var så vanstyrt og skakk-kjørt at laget ikke kunne overleve som sjølstendig bedrift. Det som fulgte var riktig så uartig. Oppsigelse, etterforskning, siktelse, rettssak og dom er aldri fornøyelig. Men etter en tid fikk skjervøyfolket tilbake fokus; på hvordan man kunne berge samvirkelaget som institusjon i bygda – og den viktige del av bybildet det nå en gang var. I en overgang drev NKL laget direkte, før Tromsø Samvirkelag overtok den 1. januar 1986. En av lagets eldre – den første ekspeditrisen som laget hadde, fortalte seinere at den dagen brente hun Skjervøy Samvirkelags årsmeldinger, som hun hadde gjømt på gjennom lagets 40-årige historie.

Kilde