Sofienberg gravlund

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Sofienberg med gravlunden på kart fra 1888.

Sofienberg gravlund var en gravlund i Oslo som ble drevet fra 1858 til 1931, med omkring 60 000 begravelser og urnenedsettelser. Det meste av gravlunden er nå fjernet, og er erstattet av Sofienbergparken, men den jødiske delen er bevart.

Etter koleraepidemien i 1853 ble Ankerløkken gravlund nedlagt, i en by som slet med å finne nok gravplasser. Det var derfor helt nødvendig å finne et nytt sted. Sofienberg løkke mellom Grünerløkka og Trondheimsveien lå den gang utenfor byen, og var godt egnet. Formannskapet vedtok derfor å kjøpe løkka og legge den ut som gravlund.

Den vestre delen av dagens park ble til Sophienberg kirkegaard, også kjent som Hjælpe-kirkegaard for Christiania by. Den var i begynnelsen forbeholdt fattige, mens andre ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund. Etter noen år ble imidlertid Sofienberg tatt i bruk som byens alminnelige gravplass.

I 1864 begynte områdets karakter å endre seg drastisk. Det ble anlagt et gatenett, og kirken ble dermed omkranset av Sofienberggata, Helgesens gate, Toftes gate og Trondheimsveien. Rathkes gate delte kirkegården i to, og den deler fortsatt parken. I 1870-åra ble kirkegården utvidet med området mellom Torshovbekken og Toftes gate.

Sofienberg kirke ble oppført på løkka i 1877, først som Paulus' kirke, senere som Petrus' kirke og fra 1962 under navnet Sofienberg. I utkanten av løkka ble Sofienberg skole bygget i 1883. Det gamle løkkehuset ble brukt som bolig for kirkegårdsforstanderen fra 1857 til 1909. I 1910 ble det revet for å kunne utvide Sofienberg skole, og muligens ble deler av det flyttet til Vestre gravlund for å brukes som forstanderbolig der.

Bårekapell og kremasjonsovn ble vedtatt bygget i 1913 og 1914. På grunn av den vanskelige økonomiske situasjonen under første verdenskrig ble byggingen ikke igangsatt, og innen man hadde penger til å bygge hadde spørsmålet om nedleggelse av gravlundet kommet så langt at man måtte få avklart det før eventuell byggestart.

I løpet av 1915 og 1916 begynte mange å kreve at gravlunden skulle legges ned. Kravet som gikk igjen i avisinnlegg var «la de levende få Sofienberg til park!». Mens gravlunden opprinnelig hadde ligget utenfor byen, var den nå omkranset av bybebyggelse. Både estetikk, helsefare og behovet for en park i området ble brukt som argumenter for nedleggelse. Tilhengerne av å bevare gravlunden lot også høre fra seg. De mente blant annet at et bårekapell ville avhjelpe problemene med stank fra gravlunden, og at en park full av lekende barn ville gi mye støy i området. Den 12. desember 1918 vant parkforkjemperne, da bystyret vedtok å legge ned gravlunden vest for Rathkes gate. Den østre delen skulle beholdes, og i en overgangsperiode på ti år skulle det tas imot kistebegravelser, deretter kun urnenedsettelser. Fredningstiden på gravene var den gang førti år.

I 1920 ble gjerdet flyttet, og langs Toftes gate ble det gjort i stand en parkstripe. Det skjedde så ikke så mye mer før i 1931, da bystyret vedtok å legge ned resten av gravlunden. Det var da ikke plass til flere nye graver. De eksisterende gravene hadde fredningstid på førti år, men kunne slettes tidligere dersom familiene godtok det. Steinene ble brukt som fundamenter for nye gravplasser på andre kirkegårder i byen.

I 1961 kunne man så anlegge park på den vestre delen av løkka, mens den østre ble omgjort i 1972. Mye av beplantningen er forøvrig overtatt fra gravlunden. Løvtrærne ble plantet da kirkegården var ny, og ble beholdt.

Den jødiske gravlunden

Elsa Sarah Prager (1884–1885) var en av de første som ble gravlagt på den jødiske gravplassen på Sofienberg.
Foto: Olve Utne

Nord for Sofienberg kirke ligger den eneste delen av gravlunden som er bevart. Dette er Det Mosaiske Trossamfunds gravplass, som ble innkjøpt i 1869, tatt i bruk i 1885 og brukt fram til 1917 da den ble erstattet av en ny jødisk gravplass på Østre gravlund, kalt Helsfyr gravlund. Det ble foretatt noen ektefellebegravelser etter dette, den siste i 1941. Parkvesenet ønsket å fjerne gravene, men jødisk lov forbyr sletting av graver, og dette ble respektert.

Kilder

  • Noraker, Anne Marit: La de levende få Sofienberg til park! på Oslo byarkivs hjemmeside
  • Rødner, Harry: «Død og sorg : jødiske kulturminner i Norge» i Fortidsminneforeningens årbok. 2014.