Sulis 1907

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Fra gruva Jakobsbakken i Sulitjelma.
Foto: Olve Utne (2009).

Sulis 1907 er en historisk film fra 2023, regissert av Nils Gaup og med manus av Christopher Grøndahl. Handlingen er lagt til Sulitjelma fram mot 1907, året da gruvearbeiderne tvang gjennom en tariffavtale etter en lang og vanskelig kamp.

I hovedrollene ser vi de svenske skuespillerne Otto Fahlgren og Simon Berger. Andre sentrale roller har Rune Temte, Kristoffer Sagmo Aalberg, Stig Henrik Hoff og Alexandra Gjerpen.

Handling

Den vesle svenske gutten Konrad Nilsson blir i filmens første scene auksjonert bort til en storbonde i Nordland. Som et såkalt «slavebarn» skal han arbeide for kost og losji til han blir myndig. Som sekstenåring finner han seg ikke lenger i å arbeide uten betaling, og rømmer til Sulitjelma der han får jobb i gruvene. Han kommer dit på et tidspunkt hvor forholdet mellom ledelsen og arbeiderne er svært anspent. Farlige arbeidsforhold og lønn som senkes uten forvarsel fører til radikalisering av arbeiderne. De får også drahjelp av den sosialistiske agitatoren Helene Ugland. Etter et mislykka forsøk på å streike renner begeret over for arbeiderne når det som eneste sikkerhetstiltak blir innført et blymerke som hver arbeider skal bære når de er nede i gruva. «Slavemerket» utløste et voldsomt raseri, og når Ugland igjen smugles inn i gruva ender det i åpen konfrontasjon. I en ettertekst fortelles det at arbeiderne fikk sin tariffavtale, og at dette var en sentral faktor i at vi fikk Hovedavtalen av 1935.

Historisk nøyaktighet

I historiske filmer må man som oftest ta seg noen friheter. Dette gjelder særlig bruken av fiktive personer og endringer av tidsløpet. Slik er det også i Sulis 1907, der det er mange fiktive personer og et sammentrukket tidsløp. Hendelsene som skildres foregikk over en lengre periode. I filmen er det vanskelig å vite hvor lang tid det egentlig er som går, med unntak av noen få referanser til hovedpersonen Konrads alder. Like fullt gir filmen et godt inntrykk av hvor hardt livet var i gruvesamfunnet, der det svenske eierselskapet brukte sin private politistyrke og kontrollerte alt. I tillegg må man ofte forenkle forklaringer en del – det å ta med de kompliserte årsakssammenhengene i sin helhet kan faktisk føre til at man får mindre forståelse for hva som skjedde fordi man blir bombardert med for mange detaljer. Det handler ofte mer om å skape et godt tidsbilde enn å være helt nøyaktig.

Det er synd om man lar detaljene stå i veien for en god filmopplevelse, men det kan være verdt å nevne noen av valgene filmskaperne tok:

  • De fleste personene er fiktive, men de er basert på virkelige personer. Dette er helt rimelig, for vi vet forholdsvis lite om enkeltpersonene. Det kan da være bedre å lage en realistisk rollefigur enn å tillegge virkelige mennesker egenskaper og holdninger de kanskje ikke hadde.
  • Noen virkelige personer er med, men det er også her noen endringer. Når det gjelder den legendariske kokka Svarta Bjørn er det ikke mye å si; hun var en levende legende da hendelsene fant sted, og filmen forholder seg til det bildet vi har av henne. Direktør Olof Wennström er den store skurken i filmen, og selv om han noen ganger kanskje blir noe karikert, ser det ut til å være en rimelig gjengivelse av hvordan han fungerte som direktør. Her har filmskaperne tatt seg en større frihet ved å la Wennström være protagonisten gjennom hele konflikten. I virkeligheten forlot han Sultijelma nokså raskt, og Emil Knudsen tok over og leda gruvene under den mest dramatiske delen av konflikten. Dette er et vanlig grep i historiske filmer, da man ønsker å unngå at seerne skal måtte forholde seg til stadig nye personer. Helene Ugland var i Sultijelma og var sentral i å samle arbeiderne om kravet om en avtale. I virkeligheten var hun der en god stund før selve opprøret, men i et sammenpresset tidsløp er det forståelig at hun blir plassert midt oppi de mest dramatiske hendelsene. En svakhet med framstillingen av hennes rolle er at arbeiderne framstår som mer passive enn de egentlig var. Ugland bidro til en radikalisering, og når konflikten tilspisset seg sto arbeiderne på egne bein og stilte krav uten å måtte ha en agitator til stede.
  • Det er helt riktig at blymerket – «slavemerket» – fikk begeret til å renne over. Men hovedproblemet kommuniseres ikke i filmen. Det blir framstilt som om dette bare var et sikkerhetstiltak, som ikke var nok med tanke på de mange ulykkene. Men det handlet mer om at merket ble brukt for å logge arbeidstida. Før det ble innført ble arbeidernes tid loggført fra de gikk inn i gruva til de kom ut. Men fra 1. januar 1907 skulle de få utdelt dette merke av stigeren nede i gruva. Det førte til at de mista omkring en times lønna arbeidstid hver dag, på toppen av kraftige lønnskutt.
  • Det store opprøret skjer i filmen i en av gruvene. I virkeligheten er det kjent som opprøret på Langvannsisen, og fant sted på et islagt vann nær gruvene. Dette skjedde fordi gruveselskapet ikke eide vannet – og når isen lå tjukk kunne arbeiderne møtes der uten å få selskapets politistyrke på nakken. Det var på isen at de gikk sammen og dannet en fagforening, i strid mot selskapets forbud mot organisering og massemøter. Omkring 1500 arbeidere deltok på dette møtet.

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Sulis_1907&oldid=2095694»