Svarta Bjørn

Anna Rebecka Hofstad, antatt å være «Svarta Bjørn».

Foto: Digitalt Museum (ca 1900).

«Svarta Bjørn» er en legendarisk norsk anleggskokke på Ofotbanen. Ifølge legenden skal en same ha gitt henne tilnavnet på grunn av hennes atletiske styrke, svarte hår og mørke øyne. Det er ikke helt sikkert hvem denne kokka var – det kan ha vært flere kvinner som har vært kalt Svarta Bjørn – men siden 1970-åra har navnet vært knyttet til Anna Rebecka Hofstad (navnet staves også Anna Rebekka Hofstad) i Rombaksbotn, født 7. april 1878 på gården Skjellosen på Offersøy i Tjøtta, og vokst opp fra hun var fire år på Brattland i Utskarpen i nåværende Rana kommune. Også rundt Hofstad er kildene svært sprikende og usikre.

En del av historiene rundt henne er at en same ga henne navnet «Svarta Bjørn» på grunn av hennes styrke, hennes sorte hår og mørke øyne.

Historiker og forfatter Nils Andreas Ytreberg skrev Narviks historie i 1953 og 1954, med vekt på historien om rallarene og byggingen av Ofotbanen. Han utga i 1954 romanen Svarta Bjørn. Romanen bidro til å bygge opp under legenden om Svarta Bjørn.

Hvem var Svarta Bjørn?

Omstendighetene rundt Hoftstads død er uklare, men hun skal ha dødd 19. september 1900, 22 år gammel, av tuberkulose. En del av legenden om Svarta Bjørn er at hun angivelig skal ha blitt påført skader i et slagsmål med en annen kokke, Maja Well om rallaren Ådals-Kalle. Hun skal ha blitt ble stygt skadet i slåsskampen, hvor hun fikk et hardt slag i hodet eller i kroppen og falt i en bekk, og deretter bragt til sykestua i Tornehamn der hun døde en tid senere, muligens også rammet av tuberkulose eller en annen sykdom. Men en mulig forklaring på at dødsårsaken ikke stemmer, og selvsagt at det ikke er sikkert av Hofstad var identisk med Svarta Bjørn, eller at det var flere som ble kalt for det.

Hun skal ha blitt gravlagt fire dager senere på rallarkirkegården i Tornehamn i en grav med hvitt trekors, som så mange andre av rallargravene, og er merket med bare «Anna Norge» og datoen 19. september 1900. Men på et bilde av korset publisert i avisa Fremover i 1965 står datoen 19. oktober 1901. Dette korset står på grav 96, og ifølge kirkegårdsprotokollen tilhører den Anna Olsen, som døde som barn. Det stemmer også med at bare fornavnet er brukt; slik er det også på andre barnegraver på rallarkirkegården. Hofstad er ført i protokollen i grav nr. 85, som man ikke lenger har noen markering på, men bare vet omtrent hvor lå. På et tidspunkt etter 1965 har noen endra datoen på korset, slik at det ser ut til å markere Anna Hofstads grav.

En annen svakhet med teorien om Hofstad som Svarta Bjørn er et intervju med Karl Fast, en av de svenske rallarane som arbeida på Ofotbanen. Han ble intervjua i 1963, og dette ble gjengitt i den tidligere nevnte artikkelen i Fremover. Fast daterer et møte med Svarta Bjørn til 12. mars 1901, og et annet til oktober 1901. Ved det siste møtet var hun alvorlig syk, og hun døde kort tid etter. Her er det to mulige forklaringer: Enten har intervjueren kjent til korset i Tornehamn, og oppgitt året 1901 til Fast, slik at han daterte sin historie ut fra det. I så fall daterte han den ut fra vesle Anna Olsens dødsdato, og ikke Hofstads. Eller så traff han virkelig Svarta Bjørn i 1901, etter at Hofstad var død. Det at han i intervjuet nevnte at hun ble gravlagt på rallarkirkegården peker mot det første alternativet - men på den annen side var det også andre kvinner som ble gravlagt der høsten 1901. Dessverre oppga ikke Fast noe annet navn enn Svarta Bjørn.

I en bokomtale av Ytrebergs roman fortalte en tidligere rallar, som bare identifiserte seg som J.O.M., noe mer. Han forteller at Svarta Bjørn kalte seg Anna Jensen og var fra Salten. Hans arbeidskamerat Rasmus Andersen, som også var i kokkelaget hennes, kjente henne fra Rombaksbotn der hun hadde arbeida før. Her ligger en mulig forklaring på koblinga til Rombaksbotn - ikke som fødested, men som hennes forrige arbeidssted. Rombaksbotn ligger nemlig nær Narvik i Ofoten, ikke i Salten. Videre forteller J.O.M. at han flere år senere fikk høre at hun hadde dødd etter et slagsmål, og at dette skjedde i Rombaksbotn - ikke i Tornehamn på svensk side.

Etter at Ytrebergs bok kom ut følger en lang rekke små snutter i aviser, der tidligere rallare forteller det de husker. Det er en som nevner Hofstad, og dette blir så gjentatt som en sikker opplysning flere steder. Denne teorien ble styrka da Rana Blad fant fram til hennes brorsønn Arne Hofstad. Han bekrefta historia, men hadde også noen opplysninger som skaper ny usikkerhet. Han var nemlig svært klar på at hun døde som følge av slagsmål etter at ei annen kokke brakk et ribbein på henne, som punkterte ei lunge. Dette stemmer ikke med protokollen som viser tuberkulose som dødsårsak, og skildringen om at hun var svært syk på slutten med symptomer som minte sterkt om nettopp denne sykdommen.

Noe av det som gjør det så vanskelig å være sikker på hennes identitet, er at historiene som gjengis har tegn til ledende spørsmål fra journalister, samt gjentakelse fra romanen og mulig tilpasning til den. De eldste omtalene vi finner så langt, ut over visene som ikke nevner noe navn, er skrevet ned over et halvt århundre etter Hofstads død. Ser man kritisk på kildene er det umulig å være helt sikker, og spesielt når identifikasjonen som Anna Rebekka Hofstad til syvende og sist har en eneste kilde, nemlig hennes brorsønn som jo kan ha hatt en viss interesse av å være i slekt med selveste Svarta Bjørn, og som ser ut til å ha fått ledende spørsmål.

Når det gjelder bildet av Anna Rebekka Hofstad, som i noen tilfeller har blitt brukt som bevis, er det slik at dette virkelig er et bilde av Anna Hofstad - men det er ikke, som enkelte har antyda, et bilde av Svarta Bjørn som noen senere har gjenkjent som Hofstad. Dermed blir bruken av bildet som bevis et sirkelargument.

Inntil eventuelle nye kilder dukker opp er det vanskelig å kunne konkludere på annen måte enn at Hofstad er den sterkeste kandidaten så langt, men at det er såpass mye som skurrer i historia at man må være åpen for at det kan ha vært ei annen kvinne, eller at det var flere som ble kalt Svarta Bjørn - det ville ikke være det eneste kallenavnet som ble brukt på mer enn én person.

Ettermæle

Svarta Bjørn har med årene blitt et symbol for Narvik, Ofotbanen og kvinnene som deltok i arbeidet med jernbanen.

Årlig siden 1959 har det blitt kåret en «Svarta Bjørn» under Vinterfestuka i Narvik. Årets Svarta Bjørn skal være mellom 20 og 30 år, «mørk, uredd og nysgjerrig», ikke ulikt den Svarta Bjørn som ble beskrevet i Nils A. Ytrebergs roman. Siden 1960 har også prisen Æres-Svarta Bjørn blitt utdelt med ujevne mellomrom. Ifølge moderne kriterier kan denne prisen gis til kvinner «som med rallarkokken Svarta Bjørns nytenkning, mot og handlekraft har gjort en banebrytende innsats innen arbeidsliv eller innenfor den kulturelle sektoren i nord».

I 1986 ble det avduket en statue av «Svarta Bjørn» i Jernbaneparken i Narvik, utført av Tom Berre. Siden 1987 har Jernbanens Musikkorps i Narvik arrangert en årlig Svarta Bjørn-marsj som går langs Rallarveien fra Bjørnfjell eller Katterat og ned til Rombaksbotn.

Visedikteren Henry Skilbred laget ei vise om Svarta Bjørn som ble innspilt med ham og Inger Jacobsen i 1966 og ble svært populær. I 1979 kom den svenske TV-filmen Legenden om Svarta Björn, regissert av Ingvar Skogsberg. Hun er også skildret i visa Rallarens ros av svenske Nils Hennix fra 1984. Kari Bremnes laget kabareten Svarta Bjørn som bestillingsverk til Festspillene i Nord-Norge i 1998. Samme år ga hun ut en CD med samme navn med sanger fra forestillingen.

I 2013 satte Nordland teater opp «Svarta Bjørn» som den største satsinga i teatrets historie og som et viktig bidrag til Stemmerettsjubileet 2013. Manusforfatter var Sven Henriksen, musikk ved Bodvar Drotninghaug Moe og det ble regissert av Stein Winge. Stykket kom i stand som et samarbeid mellom Nordland Teater og Vinterfestuka i Narvik, og er registrert varemerke for Vinterfestuka. Stykket hadde urpremiere i Narvik 16. mars 2013 og ble også spilt i Bodø, Fauske, Mo i Rana, Mosjøen, Brønnøysund, Harstad, Svolvær og Stokmarknes.

I filmen Sulis 1907 spilte Heidi Ruud Ellingsen Svarta Bjørn.

Kilder og litteratur

• Bergstuen, Jan: Svarta Bjørn. Trafik-Nostalgiska, 2018. ISBN 9789188605030.
• Johansen, Kristin: Fast plass : norske kvinner på sokkel. Press, 2017, s. 201-203. ISBN 9788232800209 Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Johansson, Jan-Erik: Rallarkockan Svarta Björn – Legend och verklighet; Rallarkyrkogården. Kiruna Rallarfesten 1999. ISBN 91-630-7958-5
• Legenden om Svarta Bjørn®, Vinterfestuka i Narvik.
• Sandvik, Petter A.L.: Svarta Bjørn : fra legende til symbol. Petter A.L. Sandvik, 2007. ISBN 9788230309667. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Simonsen, Leif: "Svarta Bjørn - fakta og legende" i Årbok for Narvik. 2015.
• Svarta Bjørn myteomspunnet rallarkokke. Digitalmuseum.
• Winge, Stein og Sven Henriksen: Svarta Bjørn. Nordland Teater, 2013. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Ytreberg, Nils A.: Svarta Bjørn (roman). Oslo 1954, siste utgave Aschehoug 2002. ISBN 9788203185816