Biskop
En biskop er den øverste geistlige lederen i et bispedømme. Ordet kommer fra gresk επίσκοπος (episkopos), som kan oversettes med tilsynsmann. En rekke kirkesamfunn har bispeembeter, og enkelte har også en høyere klasse av biskoper, nemlig erkebiskoper.
Da Den norske kirke ble oppretta ved reformasjonen ble bispeembetet en periode avløst av superintendentene, som i praksis hadde den samme oppgavene, og som etter en tid igjen ble kalt biskoper. Erkebispeembetet ble fjerna ved reformasjonen. Den norske kirke har per 2023 tolv bispeseter. Den katolske kirke har tre bispeseter i Norge. De har erkebispeembetet, men det er ingen erkebiskop i Norge. Ortodokse kirker har også både bispe- og erkebispeembeter.
Historie
Biskoper nevnes i Det nye testamentet, både i Apostlenes gjerninger og i flere av Pauli brev. Men det er usikkert om de skilte seg vesentlig fra prestene som omtales. På 100-tallet skrev Ignatius av Antiokia om kirkens embeter, og da var det en klar rangordning med biskop, prest og diakon. Det var allikevel først ut i middelalderen at bispeembetet fikk tilnærmet den utforming vi kjenner i dag.
I middelalderen hadde biskopene betydelig verdslig makt, både i sitt bispedømme og som medlermmer av Riksrådet. Dette førte til at kongen gjerne ville ha kontroll med hvem som ble biskoper, noe som gjennom lang tid var et stridstema i flere europeiske land. I Norge ble dette i stor grad avklart gjennom sættergjerden i Tunsberg fra 1277, og denne ble stadfesta igjen i 1458 av Christian I. Da Norge ble et dansk lydrike og reformasjonen ble innført var flere av biskopene, og spesielt erkebiskop Olav Engelbrektson, ledere for motstanden mot endringene.
I katolsk og ortodoks kristendom er det et viktig prinsipp av biskoper skal inneha den apostoliske suksesjon. Med dette menes at det skal gå en ubrutt rekke av bispeviglser tilbake til apostlene. I praksis er det selvsagt svært vanskelig å bevise dette når man kommer til kristendommens første århundrer, og man regner derfor rekker som går tilbake til visse tidlige biskoper som sikre. Ved reformasjonen valgte de ulike reformerte kirkene ulike tilnærminger til dette. Den norske kirker avviser apostolisk suksesjon, mens enkelte andre praktiserer dette. De første superintendentene i Den norske kirke ble ordinert av reformatoren Johannes Bugenhagen, som ikke selv var bispeviet, og dermed var suksesjonen brutt. I 1687 ble det klargjort i Christian Vs Norske Lov at biskopen var en kongelig, geistlig embetsmann. Mens Den norske kirke fram til 1814 var styrt fra København, ble den ikke på noen måte underlagt Svenska kyrkan etter 1814.
I de norsk-amerikanske utvandrermiljøene valgte man å fjerne bispetittelen, og i stedet ha en president eller bruke en annen tittel.
Oppgaver
Biskoper ordinerer prester og vigsler kirker. De fører oppsyn med menighetene i sitt bispedømme, blant annet gjennom visitas, det vil si besøk i menighetene. I Den norske kirke skal det være visitas minst hvert åttende år. De deltar ved ansettelser av prester, og er veiledere og rådgivere for prestene og for kirkelige organer i sitt bispedømme.
Embetstegn
I Den norske kirke bærer biskopene brystkors (siden 1815) og korkåpe.
Katolske biskoper bærer bispelue (mitra), brystkors, bispering og bispestav. Ortodokse biskoper har varierende embetstegn.
Spesielt for katolske biskoper
I den katolske kirke har man fortsatt embetet erkebiskop, men det har ikke vært noe erkebispedømme i Norge siden reformasjonen.
En spesiell type bispeutnevnelse er titularbiskopene. En person som får bispeverdighet, men som ikke utnevnes til biskop i et spesifikt bispedømme, får i stedet tittel knytta til et historisk bispedømme. Et eksempel fra Norge er John Willem Gran. Da han ble hjelpebiskop i Oslo katolske bispedømme, ble han titularbiskop av Rafia. De han ble regulær biskop av Oslo noen år senere, ble denne tittelen skifta ut med biskop av Oslo.
Kilder og litteratur
- Biskop i Store norske leksikon.
- Biskop på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Leksikon:Biskop i Norsk historisk leksikon.