Toten Cellulose
Toten Cellulose (lokalt bare Cellulosen) var en cellulosefabrikk i Hunndalen i Gjøvik kommune, før 1964 i Vardal kommune. Cellulosefabrikken var ei videreføring av Gjøvik Træsliberi og Gjøvik Cellulosefabrikk, etablert i henholdsvis 1872 og 1886. Disse treforedlingsbedriftene hadde en stor del av æra for framveksten av tettstedet Hunndalen på slutten av 1800-tallet. Fram til nedlegginga i 1981 var cellulosefabrikken stedets største arbeidsplass.
Toten Celluloses innflytelse på landskap og transportlinjer, særlig på grunn av det store råstoffbehovet, strakte seg imidlertid langt ut over Hunndalen. Som stor oppkjøper av trevirke bidrog fabrikken og dens forgjengere til at mye av skogen i Toten-området ble uthogd.[1] Tømmeret ble frakta med en visuelt dominerende taubane fra Mjøsa til Hunndalen, og kalk til bleking av cellulosen ble transportert på Kalkvegen bygd spesielt for transporten til Cellulosen.
Oppstarten
Den første treforedlingsbedriften på stedet var Gjøvik Træsliberi, som ble etablert i 1872. Da denne brant i 1883, ble det bygd en cellulosefabrikk på tomta. Gjøvik Cellulosefabrik A/S kom i drift i 1886, men bedriften ble i de følgende åra totalt ombygd for å øke produksjonskapasiteten. Utbygginga ble svært kostbar, og dette var en av årsakene til at bedriften gikk konkurs i 1899.
I 1904 ble A/S Toten Cellulosefabrik eier av anlegget, og året etter kom produksjonen i gang igjen. Transporten av tømmer og ferdige produkter ble i denne perioden enklere, da Gjøvikbanen åpna i 1902. Denne fikk «Cellulosen» tilgang til gjennom et sidespor til Nygard stasjon. Slike sidespor hadde også bedrifter som Hunton og Raufoss Ammunisjonsfabrikker. Cellulosefabrikken i Hunndalen var lenge en av Gjøvikbanens største godskunder, og en viktig forutsetning for Nygard stasjon.
Rambekkmoen og Kalkvegen
Mye av tømmeret til fabrikken kom via taubanen som frakta kubb fra bedriftens tømmertomter på Rambekkmoen ved Mjøsa. Rambekkmoen, som ligger vel 1 km sør for Gjøvik sentrum, var også en ganske stor arbeidsplass. Arbeiderne festet stokker til et kjettingverk som dro tømmeret inn på land. Dette var dette verket som het «Kjerraten» (fra tysk Keh-rad = vendehjul). Deretter ble tømmeret valsa i store tromler for avbarking og så kappa i passende lengder (kalt kubb). Så ble kubben lasta opp i vogner, som var festa til vaierne i en taubane, og frakta opp til fabrikken i Hunndalen. Der ble den hogd opp til flis.
På «Moen» var det faste arbeidere som dreiv i årevis, og som gjerne bodde i nærheten.[2] Det var også bruk for folk som ble hyra inn på kortidskontrakter. Flere småbrukere fra Nordlia, ca. 5 km lenger sør, arbeidde her rundt 1910, og tituleres i folketellinga og andre offentlige kilder som cellulosearbeidere.[3] Tømmerinspektør (og sjef for virksomheten på Rambekkmoen?) fra 1920 til 1934 var Ole Ellingsen.
Arbeidet på Rambekkmoen var ikke ufarlig. Minst tre arbeidere mista livet sitt i ulykker her. Ole Ellingsens barnebarn, Sigbjørn, nevner i en artikkel to personer som omkom i samme ulykke, trulig i mellomkrigsåra.[4] Aftenposten meldte 27. oktober 1933 at reparatøren Johannes Nyhus ble drept under arbeidet med å smøre et stort tannhjul.
Kalk fikk bedriften fra Gjøvik kalkfabrikk i nåværende Vestre Totenveg. Kalken ble frakta på vegen som ble anlagt for dette formålet, nemlig Kalkvegen. Kalken ble brukt til å bleke cellulosen ved at det ble laget kalsiumhypokloritt av den. Det er det samme virkestoffet der som vi i dag kjenner i produkter som Klorin. Cellulosefabrikken i Hunndalen var kalkprodusentens største avtaker. Av en daglig produksjon på 140 hl. kalk gikk hele 100 hl. dit. For å lette transporten til «Cellulosen» bygde Gjøvik Kalkfabrikk i 1902 for egen regning den 3 kilometer lange Kalkvegen.[5]
Forskning og nyvinninger
I 1920 ble kjemiingeniør Alf Engelstad ansatt som fabrikkbestyrer, en mann som skulle bli bedriftens leder i 30 år. Engelstad var en av oppfinnerne av den såkalte Cross-Engelstad-metoden. Denne medførte at bedriften i 1935, som den første i verden, begynte å koke cellulose med ammoniakk.
John Høye, også han kjemiingeniør, ble ansatt som laboratoriesjef og forskningsleder i 1947. I laboratoriet i «Cellulosen» arbeidde Høye innen fagfeltet lignin, men på tampen av karrieren var han også opptatt av hvordan en kunne utnytte bark og kvist.
Saugbrugs og nedlegging
Saugbrugsforeningen i Halden og Norsk Hydro kjøpte hunndalsbedriften i 1936. Hydro trengte avsetning for sin produksjon av ammoniakk, og Saugbrugs behøvde cellulose til papirproduksjon. Saugbrugsforeningen kjøpte alle aksjene i 1978. Fabrikken ble nedlagt i 1981, i ei krisetid for celluloseindustrien allment. Samtidig hevda særlig folk i lokalmiljøet at bedriften fikk mindre tømmer enn den trengte, og at dette var hovedårsaken til konkursen. Virkesfordelingsavtalen mellom skogeierne og treforedlingsbedriftene i 1978 innebar at bedriftene i de trerike innlandsstrøka måtte dele tømmer med bedriftene langs kysten.
I de gamle fabrikklokalene holder i dag (2011) flere småbedrifter til. På en del av området er det imidlertid påvist store konsentrasjoner av miljøgifter fra Cellulosens dager. Alt på 1960-tallet ble bedriften utpekt som den verste forurenseren langs Hunnselva.
Antall ansatte
- 1914: ca. 150
- 1920: ca. 300
- 1974: ca. 240
- 1978: ca. 210 (ca. 240 i første halvdel av året, men ca. 30 ble oppsagt seinere i 1978, muligens ytterligere 30 i 1979, jf. Aftenposten-artikler)
- 1980: ca. 170
- 1981: ca. 60
Referanser
- ↑ Dalin 1980, s. 67. Dalin baserer seg på amtmannens femårsberetninger. I beretningen for perioden 1886-90 heter det at mye av skogen i Totens Fogderi er hogd ned, og i neste femårsperiode hadde det også begynt å gå nedover med de mindre dimensjonene.
- ↑ Ellingsen 2204, s. 97-99.
- ↑ I 1910-tellinga er seks menn fra Nordli skolekrets, Østre Toten titulert som cellulosearbeidere. De bodde på strekningen Kallrustad-Steinsli, altså ca. 4-6 kilometer fra Rambekkmoen. Det kan også tenkes at en eller flere av disse arbeidde i sjølve cellulosefabrikken i Hunndalen. Nordlingen Torgeir Aspelund er på ei bevart lønningsliste fra Rambekkmoen (1912) titulert som formann.
- ↑ Ellingsen 2004, s. 97-99.
- ↑ Fra Gjøvik og omliggende distrikters næringsliv 1914, s. 26.
Kilder og litteratur
- Dalin, Sverre: Treforedling og transport ved Gjøvik 1870-1902, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, våren 1980.
- Aftenposten, 27/10 1933: «Drept under arbeidet».
- Aftenposten, 27. mai 1981: «Toten Cellulose stanser. Slutten også for Gjøvikbanen?»
- Ellingsen, Sigbjørn: «Rambekkmoen», artikkel i Årbok for Gjøvik 20/2004, s. 97-99.
- Fageraas, Knut Bech:Masse papir. Norske papir- og tremassefabrikker gjennom 150 år, Norsk skogmuseum 2006, s. 97-99.
- Folketellinga 1910 for Østre Toten
- Granvin, Johan: Fra Gjøvik og omliggende distrikters næringsliv 1914, Kristiania 1914. Digital versjon på Nettbiblioteket, s. 26.
- NRK Hedmark og Oppland, 7/12 2009: «Ingen tar ansvar for forurensning»
- Slåtten, Håvald: «Framvekst av Åmodt trådtrekkeri/Toten Cellulosefabrikk», i Vår felles arv, Hunndalen 1988, s. 67-70.