Vigelandsparken
Vigelandsparken eller Vigelandsanlegget er et monumentalt skulpturanlegg i tilknytning til Frognerparken i Oslo. Anlegget er på 310 dekar, og strekker seg langs en 850 meter lang akse. Parken ble regulert i 1924. Det fantes egentlig en annen plan for Frognerparken, som skulle opprettes i etterkant av Jubileumsutstillinga på Frogner 1914. Men da parkvesenet i 1924 bestemte seg for å plassere ei fontene Gustav Vigeland hadde laget til Eidsvolls plass i parken, kom man også fram til at man skulle følge hans plan for en stor skulpturpark. Denne var tenkt plassert på Abelhaugen, men prosjektet hadde vokst så mye at det ikke var plass der. Dermed ble Frognerparken i stedet gjort noe større ved at mer eiendom ble kjøpt av kommunen.
Historie
Bystyret kjøpte inn Vigelands fontene i 1907, og i 1914 foreslo han å plassere den på Abelhaugen. Da han la fram ei skisse for prosjektet i 1916, var det tegna inn 68 granittskulpturer, et langt større prosjekt enn det kommunen hadde sett for seg. Dermed tenkte man også på å inkludere Nisseberget. I 1923 sørga kommunen for at Vigeland fikk et atelier i Nobels gate, der vi nå finner Vigeland-museet. I 1924 kom man så fram til at Frognerparken var et bedre sted.
I praksis fungerer Frognerparken og Vigelandsparken som én park, men de er egentlig regulert som to parker. Frognerparken ligger på Frogner hovedgårds grunn, mens Vigelandsparken består av flere innkjøpte eiendommer.
Da avgjørelsen om å opprette anlegget på Frogner var tatt, hadde Vigeland lagt inn det mest iøyenfallende elementet, nemlig Monolitten. Han arbeida fram til sin død i 1943 med å bli ferdig med anlegget. Mye av det kom allikevel ikke på plass før etter hans død. I 1988 kom gruppa Slekten på plass, og i 1993 ble Triangelen og Vigelands selvportrett satt opp. I 2002 kom så Overrasket på plass, da den ble støpt ut fra Vigelands gipsmodell fra 1942.
Deler av anlegget
Anlegget deles gjerne inn i åtte hoveddeler, som her beskrives i retning vestover fra hovedinngangen.
Inngangspartiet
Inngangspartiet mot Kirkeveien består av fem monumentale smijernsporter med geometriske figurer og fabeldyr, utført 1928.
En av smijernsportene.Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1945–1960).
Barneplassen
Barneplassen ligger nedafor brua, og består av åtte barneskulpturer i bronse, rundt en granittsokkel med et foster på toppen.
Brua
Brua er hundre meter lang og femten meter bred. Den er dekorert med 58 bronseskulpturer med lykter mellom. Disse ble modellert mellom 1926 og 1933, og symboliserer stadiene i menneskelivet. På hver side er brua flankert av øglegrupper i granitt, som symboliserer menneskets kamp mot det onde. I tre av de fire gruppene pågår kampen, og i en av disse er menneskene i ferd med å seire. I den fjerde er det ei kvinne som gir seg villig hen til øglene. Disse skulpturene ble modellert 1916–1917, og var opprinnelig ment for Abelhaugen. Brua ble godkjent av kommunen i 1931.
Her finner man skulpturen som sammen med Monolitten er den mest kjente, Sinnataggen.
Fra brua.Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1949).
Sinnataggen.Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1939–1943).
Sinnataggen.Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1949).
Rosariet
Rosariet er en 750 kvadratmeter stor plass med roserabatter.
Rosariet sett østfra, med Monolitten i bakgrunnen.Foto: Jac Brun (1973).
Labyrintplassen
På Labyrintplassen står fontena som var utgangspunktet for det hele. Rundt denne er det en mosaikk på 1800 kvadratmeter som danner en labyrint med inngang i øst og utgang i vest. Fontena består av seks mannspersoner som bærer ei skål. Det renner 27 000 liter vann i minutten gjennom denne. Rundt bassengkanten er det 20 bronsegrupper med trær og mennesker, og man finner også bronserelieffer langs bassengkanten. Denne delen av anlegget ble modeller mellom 1907 og 1914. Første utkast til fontena ble modellert allerede i 1899.
Labyrintplassen med fontena.Foto: Ukjent / Nasjonalbibllioteket (1950).
Labyrintplassen med fontena.Foto: Jac Brun (1959).
Fontena og tre-/menneskeskulpturer.Foto: Ukjent / Nasjonalbibllioteket (1949).
Tre- og menneskeskulptur på Labyrintplassen.Foto: Ukjent / Nasjonalbibllioteket (1952–1953).
Monolitten
Fra fontena går man opp trapper med kaskader og små fontener til Monolitten. De åtte smijernsportene inn til denne delen av anlegget har konturbildet av mennesker. Rundt Monolitten er det en sirkeltrapp med 36 figurgrupper i granitt, som i likhet med skulpturene på brua symboliserer menneskelivets stadier. De ble modellert mellom 1915 og 1936. Monolitten er 17 meter høy, hogd ut av ei blokk med Iddefjordsgranitt. Den har 121 figurer som snor seg rundt sylinderen. Verket har flere mulige tolkninger: Det kan sees som symbol på streben etter åndens lys og høyere erkjennelse; på gjenoppstandelse eller på kampen for tilværelsen. Det er heller ikke til å komme bort fra at det hele har et sterkt fallisk preg.
En av de åtte smijernsportene med Monolitten i bakgrunnen.Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1957).
Platået rundt Monolitten.Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1939–1943).
Platået rundt Monolitten.Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1939–1943).
Trappene rundt Monolitten.Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1939–1943).
Soluret
Soluret har en sokkel med tolv runde relieffer av dyrekretsen. Det ble utført tidlig i 1930-åra.
Soluret.Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1963).
Soluret.Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1963).
Livshjulet
I avslutninga mot vest finner man Livshjulet, som er tre meter i diameter og består av sju sammenfletta menneskefigurer i en roterende bevegelse. De ble modellert 1933–1934, og ble støpt i bronse etter Vigelands død. Verket symboliserer den evige livssyklus.
Livshjulet.Foto: Jac Brun (1956).
Litteratur og kilder
- Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket..