| Dalborgen
|
|
Foto: Widerøe (1951).
|
| Fylke:
|
Innlandet
|
| Kommune:
|
Gjøvik
|
| Gnr.:
|
50 og 51
|
| Bnr:
|
1 og 1
|
 Dalborgen. Det nye våningshuset og låven. (ca 1993)  Dalborgen. Det gamle våningshuset rives. (ca 1980) Dalborgen er en gård i Gjøvik kommune, som består av gårdsnummer 51 bruksnummer 1 og gårdsnummer 52 bruksnummer 1. Eiendommen ligger langs Dalborgsvegen.
Man vet at mange av de gårdsnavn som er sammensatt med ordet "borg" kommer av at de har vært bygdeborger, det vil si primitive festninger som folk i bygdene hadde anlagt for å beskytte seg mot inntrengende fiender. Bygdeborgene omtales ikke i sagaene, derfor antas de å ha hatt sin glanstid før vikingetiden.
Dalborgen nevnes første gang på slutten av 1500-tallet. Fra 1612 var gården dels krongodes, dels kirkegods. Allerede i 1616 må gården ha vært delt, for da nevnes foruten hovedbruket også lille Dalborgen og Dalborgen lille-øde. Der hvor man mener Dalborgen lille-øde lå, er det funnet rester av hustomter, røiskast og åkerbakker.</onlyinclude>
Øvre Dalborgen og Dalborgen lille-øde(som begge nå har blitt til (Nedre) Dalborgen)hører vi om i 1612. Da nevnes Sven på lille Dalborgen og Simen på Dalborgen lille-øde, som før lå under Hunn. Dette leser vi i Vardal Bygdebok fra 1930.
Vi vet at i 1866 eide daværende bruker av øvre Dalborgen, Christian Pedersen gift med Lene Karoline Hågensdatter Ås, 61 mål dyrket jord, 292 mål eng. på jordarealet avlet de 70 tønder korn, 150 tønder poteter 155 skpd høi. De eide 17 kuer, 3 hester og 24 sauer.
Til sammenligning ser vi at Dalborgen nedre i 1866 hadde 113 mål dyrket jord, 388 mål eng.
Der ble det avlet 129 tønder korn, 200 tønder poteter og 300 skpd. høi. På gården var det 32 kyr, 6 hester og 35 sauer. I 1866 var det Christian Tobias Hansen og Marte Jakobsdatter Tranberg. De hadde to barn: Hans som var ugift og Berte som giftet seg med Hans Petter Andersen Nygård. Hans Nygård ble den neste brukeren på nedre Dalborgen. Hans og Berte fikk 8 barn, og det ble den eldste sønnen Adolf, som overtok gården etter faren. Adolf var gift med Thea Granum fra Land.
I år 1900 bodde Adolf og Tea Dalborgen på Dalborgen sammen med sin nyfødte datter Borghild. Det bodde da 10 personer på gården.
Gården ble solgt til sakfører Adolf Skattum, siden til Harald Hveem fra Ullensaker og deretter til Birger og Sverre Lie fra Åsnes.
I 1918 kjøpte forfatteren Andreas Haukland Dalborgen[1]. Gården var da på omlag 500 mål innmark og 1400 mål skog. Haukland er blant de av gårdens eiere som har dyrket opp mest jord. Han skrev til vennen, forfatteren Johan Bojer at: «... det alment siges her omkring, at her aldrig er blit utrettet saa meget ... som siden jeg kom hid.»[2] Men Haukland klarte etter hvert ikke å betale renter og avdrag, og gården ble solgt på auksjon i 1922.
Asbjørn og Petra Overn fra Lier kjøpte da Dalborgen, og hadde den til 1942 da sønnen Lars Overn overtok. Asbjørn og Petra hadde barna: Karl 1913-1940, Lars 1914-1991 (?), Sigrid (født 1916), Rønnaug (født 1918), Olav (født 1924) og Astrid (født 1926).
Lars giftet seg med Gudrun Onsrud fra Biri i 1948. Barna deres er Tor (født 1949), Bjørg (født 1955) og Per (født 1957).
Eier fra 1991 er Tor Overn. Han giftet seg i 1979 med Kari-Anne Jordfald (1953-2008). De har barna Maren (født 1980) og Jostein (født 1983).
Johan Fløttum med familie bodde på Dalborgen i det gamle våningshuset fra 1950 til 1961. Han fant en steinalderøks i en røys en gang i denne perioden. Det viser at det har vært folk heromkring i 4000 år. Denne og dens historie er beskrevet nærmere på denne siden.
På 1950-tallet bodde Johan Fløttum sammen med kona Olga (som kom fra Lisbakken i Snertingdal) og barna Ragnhild (Ragnhild Marie) og Jan (Jan Ottar) i andre etasje i den gamle hovedbygningen. Arne og Aslug Ånnerud bodde i andre etasje den ny hovedbygningen. De hadde ungene Kirsten (gift Haugen) og "Veslegutt" Jan. I første etage i den gamle hovedbygningen bodde Alf og Ågot Skogli mens de bygde Soltun. De hadde ungene Jan, Lage, Åse, Trond, Eva, Liv og Ruth og fikk etter at de flyttet til Soltun. Ruth var det siste av deres barn som ble født mens de bodde på Dalborgen og hadde Johan Fløttum som fadder.
 Hanse Dalborgen. Foto: fra Vardal Bygdebok som ble utgitt i 1930. |
 Steinalderøks som ble funnet på Dalborgen på 1950 tallet av Johan Fløttum. Datert av oldsaksamlingen ved universitetet til ca 1500-2000 f.kr. Foto: |
Ragnhild Fløttum foran den gamle hovedbygningen på Dalborgen.Fotograf ukjent, cirka 1952
Johan og Ragnhild Fløttum foran den gamle hovedbygningen på Dalborgen. Muligens Liv Skogli i bakgrunnen. Fotograf ukjent, cirka 1952
Ragnhild og Jan Fløttum foran den gamle hovedbygningen på Dalborgen. Ukjent fotograf, cirka 1955
Fra venstre: Jan Fløttum, Tor Overn, Ragnhild Fløttum med Bjørn Overn på fanget foran den gamle hovedbygningen på Dalborgen. Ukjent fotograf, cirka 1955.
Fra venstre: Jan Fløttum, Tor Overn, Bjørn Overn, Ragnhild Fløttum. Kalkuner og barn foran stabburet på Dalborgen. Ukjent fotograf, cirka 1952
Bak fra venstre: Åse Skogli, ukjent, Liv Skogli, Ragnhild Fløttum. Foran fra venstre: Jan Fløttum, muligens Trond Skogli, Eva Skogli. Foran den gamle hovedbygningen på Dalborgen. Ukjent fotograf, cirka 1952
Kilder og litteratur
Referanser
Les mer …
 Gjøvik Meieris nye anlegg på Vikodden. Foto fra rundt 1953, da drifta kom i gang (ukjent opphavsmann/Mjøsmuseet). ble grunnlagt i 1870 av bønder fra nedre del av Vardal, med lensmann Andreas Mjølstad og Christian Braastad som pådrivere. Dette første meieriet lå i Hunnsvegen, men i 1953 åpna Gjøvik Meieris nye anlegg på Vikodden. Der lå meieriet til det ble nedlagt i 1999. På meieritomta på Vikodden ligger nå boligsameiet Mjøstunet.
Det første meieriet
De bygde først et enkelt meieri på vestsida av Hunnsvegen, med utsalg av mjølk, ost og prim. Da folketallet på Gjøvik og i Hunndalen økte kraftig på slutten av 1800-tallet, ble det behov for bedre lokaler og produksjonsutstyr, og andelslaget bygde i 1891 et større meieri på andre sida av vegen. I 1920 gikk også leverandørene ved Vardal Meieri, i Kjerkebygda, inn som andelseiere i Gjøvik-meieriet, i 1932 dessuten Redalen Meieri.
Konkurranse
På 1920-tallet begynte konkurransen fra andre distrikter å merkes på Gjøvik. En vare som mjølk hadde høy egenvekt i forhold til verdien, og den var derfor ikke lønnsom å transportere langt med hest og kjerre. Lastebiltransport gjorde imidlertid at meieriene på Raufoss og Gaupen i Ringsaker prøvde å få innpass på Gjøvik. Økt konkurranse i kombinasjon med nedgangstider gjorde at prisene falt, og meieriet på Gjøvik måtte prøve å lede mjølkeflommen unna reviret sitt. Les mer …
Johan Fredrik Voss (fødd i Haus ved Bergen 29. juli 1883, død 18. august 1966) var skulemann og nynorskforkjempar. Han var ein sentral person for målrørsla i akademiske krinsar, mellom anna som leiar i Studentmållaget og hovudmann bak Pønskarlaget ved Universitetet i Kristiania. Yrkesgjerninga og samfunnsinnsatsen hans kom særskilt landsgymnasa til gode. Landsgymnas var ei viktig fanesak for målfolket. Voss starta på privat basis det fyrste av desse i Volda. Han var sidan lektor ved Voss offentlege landsgymnas og rektor ved Eidsvoll offentlege landsgymnas. Som rektor på Eidsvoll 1922-1945 var han ein dugande skuleleiar, men også omstridd. Det siste hang både saman med hans kompromisslause standpunkt i målsaka og med hans politiske haldningar. Under krigen gjekk han inn i NS og hadde fleire viktige verv særleg lokalt, men også i fylket og til dels i kulturpolitikken på nasjonal basis. Han vart avsett som rektor i 1945 og dømt for landssvik. Les mer …
 Siggeruds gate på Gjøvik. Anton Evensen Siggerud (født 1845 i Eidsvoll, død 30. oktober 1899 på Gjøvik) var stasjonsmester på jernbanens brygge på Gjøvik. I bydelen Bakken i Gjøvik ligger Siggeruds gate, en villagate som strekker seg over to kvartaler, sørover fra Hunnsvegen til Bassengvegen. Noen har kanskje spurt seg: «Hvem var denne Siggerud?»
Sommeren 2000 kom det inn til Opplandsarkivets avdeling i Gjøvik ei kasse med arkivsaker, usedvanlig skitten og støvete var den. Under restaureringsarbeider var den funnet på loftet i Haugomgården, Hunnsvegen 3. Da det meste av støvet var fjernet, viste det seg at kassa antagelig hadde stått på loftet i omtrent hundre år. Da medarbeiderne på arkivet leste noen av papirene, viste det seg at innholdet kunne fortelle noe om hvem Siggerud på gateskiltet var. Les mer … |
