Nord-Norges Salgslag

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Salgslagets logo.
Thor Engdal var Salgslagets direktør fra 1945 til 1972.
Salgslagets anlegg i Hamnegata slik det så ut i 1950.
Fra en salgskampanje etter at NNS i 1959 tok i bruk Gilde som varemerke.

S/L Nord-Norges Salgslag gikk under betegnelsen NNS eller bare Salgslaget og var en av gigantene i den nordnorske industrien, med på det meste mer enn 1000 ansatte og vel en milliard kroner i årlig omsetning. Salgslaget ble etablert i 1938 og var i virksomhet til 2005.

Bakgrunn

Allerede i begynnelsen av det forrige århundre begynte vanskene å melde seg når det gjaldt omsetning av husdyrprodukter i Nord-Norge. Hovedgrunnen var at det ikke var etablert noen form for salgsorganisasjoner til å motta og distribuere bøndenes landbruksvarer etter overgangen fra sjølbergingsjordbruk til handelsjordbruk. Dette medførte blant annet at prisene ble meget tilfeldige, og helt avhengig av tilbud og etterspørsel på det lokale plan. Etter flere mislykkede lokale forsøk på etablering av slakterier og organisert omsetning, ble det i 1934 i regi av Norges Kjøtt og Fleskesentral (NKF), etablert 3 sau/lam slakterier i Nord-Norge. Et par år senere ble det med sentral hjelp satt i gang arbeide med å organisere NNS som et andelslag basert på samvirkeprinsippet. Kapital ble skaffet til veie gjennom blant annet andelstegning og en hjelpende hånd fra NKF som forskutterte noe av oppstartkapitalen. Harstad Sparebank stilte senere nødvendig kassakreditt til disposisjon, og dermed var den første økonomiske plattform på plass.

Oppstarten

Nord-Norges Salgslag konstituerte seg 1. oktober 1938 på Harstad Arbeidersamfund hvor det møtte 102 utsendinger fra Nordland og Troms. Disse var valgt kommunevis etter forutgående kunngjøring av valgmøter (Finnmark var ikke med fra starten). Vedtekter ble lagt frem og vedtatt. De inneholdt blant annet bestemmelser om leveringsplikt av alt av slakt og biprodukter - unntatt det som var behov for til eget bruk. Styre og kontrollkomité ble valgt, og styrets første formann var Mathias Torheim fra Kvæfjord. Kildene forteller (forbausende nok) at møtet gikk for seg i ro og mak uten motsetninger av noe slag.

Den spede begynnelse

Planer om bygging av et sentralt reguleringsanlegg i Harstad var ferdig i 1939, men før anbudsfristens utløp, var landet i krig og planene måtte foreløpig skrinlegges. Bøndenes interesse måtte likevel ivaretas så godt som mulig, og hovedansvaret for dette ble tillagt lagets første direktør - Olav Eriksmoen. Fordelingskontoret for slakt ble opprettet av NS-myndighetene, og underlagt Eriksmoen. Dette organet skulle fordele innmeldt slakt kommunevis i forhold til folketall etter oppgave fra forsyningsnemdene. I tillegg kom det som fra høyere hold ble tildelt okkupasjonsmakten. Eriksmoen ble arrestert av tyskerne etter angiveri, og sendt til Sydspissen i Tromsø. Det viste seg imidlertid at det ikke var hold i angiveriet, og han slapp ut etter tre uker. I denne perioden tok hans kone seg av driften. På tross av vidt forskjellige politisk tilhørighet i styret, var det i denne vanskelige perioden ingen kontroverser innen salgslagets organer. Derimot var forholdet til kommunale autoriteter ikke alltid de beste, og ledelsen i salgslaget var stadig under oppsikt fra disse eller okkupanten.

De første etterkrigsår

Tyskerne hadde bygd slakterier og fryselagrer på flere steder i Nord Norge, og som NNS overtok etter krigen. Ett av dem var tyskernes fryseri på Tofta. Men utviklingen gikk sakte i de første etterkrigsår på grunn av liten frysekapasitet, mangel på teknisk utstyr, primitive slaktelokaler og mangel på kapital. Hovedårsaken var stramt lånemarked, og at ikke industrien var kommet på fote etter fem krigsår. Men så kom det første hypermoderne anlegg i Harstad i 1950, noe som var en stor begivenhet. Det var den gang landets mest moderne innen kjøttbransjen og ble bygd som et sentralanlegg for Nord-Norge. Mange mente at anlegget var altfor stort, men det skulle ikke gå lang tid før man oppdaget det motsatte. Dette var starten på en imponerende utvikling som holdt frem i vel 30 år. Og den drivende kraft i dette arbeidet var Thor Engdal, som ble ansatt som ny direktør høsten 1945. Han overtok etter Olav Eriksmoen som hadde fått stillingen som direktør hos Bøndenes Salgslag i Trondheim. Engdal ledet den store og krevende utbygging og organisering av bedriften etter krigen. Han var direktør i hele perioden fra 1945 til han gikk av med pensjon i 1972.

Utbygging, drift og distribusjon i stort tempo

Etter at anlegget i Harstad var ferdig, og med et etablert hovedkontor på samme sted, ble det fart i utbygging og modernisering i hele landsdelen. På få år kom det 18 anlegg i drift fra Brønnøysund til Kirkenes. Men det er ikke mulig i en kort artikkel å gå inn på historien til hvert enkelt anlegg - men bare nevne at det var slakteri og foredling ved de fleste, og en gros-omsetning fra samtlige.

Etter hvert ble det krav om at NNS som bøndenes egen organisasjon, også skulle ta imot og omsette egg og grønnsaker. Dette ble en realitet, og som en praktisk følge av vedtaket, ble NNS en del av Gartnerhallen og Norske Eggsentraler. Tilkytningen til Gartnerhallen medførte at også frukt kom med i varesortimentet, og den tid av året hvor det ikke var tilgang på norsk frukt, ble det foretatt import gjennom et eget importselskap. Bananer ble modnet i eget bananmodneri på Fauske. På noen steder hadde man også butikkvirksomhet, og i Bodø ble det bygd et produksjonsanlegg for fisk og fiskemat. Og som om ikke det var nok, ble man enedistributør for Frionor sine produkter i Nord-Norge. Som det fremgår av denne enkle fremstillingen av bedriftens totale virksomhet, gir det muligens en pekepinn på hvor stort og omfattende dette var i nordnorsk sammenheng. For nødvendig distribusjon og henting av slaktedyr, hadde man en stor og til en hver tid moderne bilpark med tilhørende bilverksted i Harstad. NNS var i alle år en stor og betydningsfull verdiskaper i nordnorsk næringsliv. I tillegg til sine vel 1000 ansatte, var virksomheten med sitt omfattende geografiske nærvær, medvirkende til både å skape og opprettholde arbeidsplasser i hele landsdelen.

Et av landets aller sterkeste varemerker

Den landskjente Gilde-logoen stammer opprinnelig fra Harstad.

I 1959 fikk anlegget i Harstad det mest effektive og moderne som kunne skaffes når det gjaldt vakuumpakking av pålegg, og i den forbindelse ble det utlyst en konkurranse til et nytt varemerke for NNS sine kjøttvarer. Forslaget som ble valgt og vant var Gilde - sendt inn av to kvinner. Ei fra Mo i Rana og ei fra Harstad, tidligere Narvik, og hvor sistnevnte ble trukket ut som vinner. GILDE ble tatt i bruk i slutten av 1959 og har hatt en eventyrlig utbredelse og suksess. I 1964 skulle hele det bondeeide kjøttsamvirket samle seg om ett felles varemerke for hele kongeriket, og valget falt på NNS sitt GILDE. Varemerkets styrke innebærer at ingen kjeder kan unnlate å ha Gilde-varer i sitt sortiment, og da er det jo spesielt gledelig at det opprinnelig kommer fra Harstad.

Personale

De aller fleste som har hatt sitt arbeid i NNS, har syntes det var en god og trivelig arbeidsplass. Man hadde til en hver tid velutdannede og dyktige slaktere, kjøttskjærere, pølsemakere og andre fagfolk. Mange av dem utdannet internt - og de fleste med svært lang fartstid før de forlot bedriften - og da som oftest ved oppnådd pensjonsalder. Det var velordnede forhold på alle områder, og gode relasjoner mellom fagforbund og ledelse. Gode pensjonsordninger - velutrustede kantiner med mye godsaker, og gunstige kjøpsordninger fra bedriftens vareutvalg. Ute ved anleggene var det selgere og nødvendig lokal administrasjon. Det meste av admistrative rutiner ble utført ved hovedkontoret i Harstad. Det gjaldt regnskap, riskontro, fakturering, avregning, driftskontroller og mye mer. Det sier vel også noe at bedriften i mange år var en av Telenor og Posten sine største kunder. For å mestre så pass store administrative oppgaver, var bedriften tidlig ute med å skaffe seg det mest moderne som fantes på området. Allerede i 1958 ble det anskaffet et hullkortanlegg, som hele tiden frem til tusenårsskiftet ble oppdatert med stadig ny teknologi og forbedret programvare. Man hadde en nokså stor og godt kvalifisert EDB-avdeling. Her var det ikke bare drift, men samtlige av bedriftens administrative og produsjonstekniske systemer var til langt ut på 1990-tallet utviklet av egne ansatte. Som en "fjær i hatten" kan nevnes at programvare for veiing, ekspedisjon og prismerking i tillegg til eget bruk, også ble solgt til andre bedrifter. Og på 1970-tallet, ble deler av NNS sitt regnskapssystem brukt til å kjøre spesielle rutiner for norske storbanker ved NNS' dataavdeling i Harstad.

Ny tid - og nye utfordringer

På begynnelsen av 1980-tallet begynte man å innse at det var nødvendig å gjøre noe med bedriftens bemanning og infrastruktur. Marginene krympet, og kostnadene med å ha så mange anlegg hadde hatt en betydelig økning. Alt som hendte på dette området de påfølgende årene, er umulig å få med her. Det omhandler derfor bare grove trekk av utviklingen. Det de fleste harstadfolk husker, er nok det som hendte med å ombestemme seg fra å bygge et nytt anlegg her i byen, til at det heller skulle skje i Målselv. Harstad kommune har fått skylden for at så skjedde, men det er muligens ikke hele sannheten. Det var imidlertid et stort økonomisk løft, og det nye anlegget skulle i første omgang erstatte det som var i Hamnegata, samt slakteri/produksjon i Tromsø, Narvik og Finnsnes . Anlegget i Målselv stod ferdig i 1987, og etter en litt vanskelig innkjøringsperiode, var nok de fleste enig om at dette hadde vært nødvendig, selv om det i forkant var noe strid om lokaliseringen.

Samtidig med - og i etterkant av utbyggingen i Målselv - skjedde det endringer på flere steder med omstrukturering og nedlegging av anlegg ut 10-året, og gjennom hele 1990-tallet. Nedbemanningsprosessen var forståelig nok en vanskelig sak for både ledelse og ansatte. Den var imidlertid godt planlagt, og gjennomført på en meget god og ryddig måte. I ettertid er det ikke vanskelig å se at den tøffe omstruktureringen var nødvendig. Alternativet hadde muligens på et eller annet tidspunkt vært skifteretten. Fremveksten av kjedene påskyndet nok denne rasjonaliseringen, både hos NNS og det øvrige mat/kjøttmarkedet. Mye av mangfoldet ble nok borte, men kjedene har vært sterkt medvirkende til at vi har noen av Europas laveste matvarepriser når man ser det i sammenheng med lønns- og kostnadsnivået.

Slutten for Nord Norges Salgslags som en stor og selvstendig aktør

På begynnelsen av det nye årtusenet, begynte en omorganiserings- og fusjonsprosess som endte opp i storkonsernet Nortura, som også kom til å omfatte Prior. Det som er igjen av anlegg i Nord-Norge, er et engrosanlegg på Stangnes i Harstad, et mindre anlegg i Karasjok som drives sammen med et reinslakteri, Målselv-anlegget og det aller nyeste som ble bygd i Bjerka. Siste år som regnskapsmessig selvstendig bedrift var året 2005, og med det slutten på et imponerende nordnorsk industrieventyr.

Styreformenn

  • Mathias Torheim, 1938 - 1945
  • Svenn Andersen, 1945 - 1946
  • Tonning Larsen, 1946 - 1956
  • Terje Normann, 1956 - 1967
  • Einar Johnsen, 1967 - 1972
  • Fredrik Vik, 1972 - 1990
  • Bjørn Kristiansen, 1990 - 1997
  • Jan Solheim, 1997 - 2000
  • Kai Linnes, 2000 - 2003
  • Ivar Råstad, 2003 - 2006

Direktører

  • Olav Eriksmoen, 1939 - 1945
  • Thor Engdal, 1945 - 1972
  • Ole Ludvig Kleven, 1972 - 1981
  • Steinar Bø, 1981 - 1988
  • Odd Ødegaard, 1988 - 1992
  • Ivar Råstad, 1993 - 2003
  • Gudbrand Chruickshank, 2004 - 2005

Kilde

  • Jan Edmund Olsen i NNS' årsmeldinger og diverse publikasjoner.