Torfinn av Hamar

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Glassmaleri av St. Torfinn av Hamar i St. Olav domkirke i Oslo.
Foto: Chris Nyborg (2013)

Torfinn av Hamar eller Sankt Torfinn (død 8. januar 1285) var biskop av Hamar og ble etter sin død helligkåret.

Man vet lite om hans bakgrunn utover at han var fra en nokså velstående slekt fra Trøndelag. Muligens var han cistercienser, og man vet at han var i Nidaros i 1273 og 1277. I sistnevnte år ble han oppgitt som vitne ved sættargjerden i Tønsberg, hvor Magnus Lagabøte lovte å respektere kirkens rettigheter og tillate frie valg innen kirken. I 1278 ble han valgt til biskop av Hamar, og bispeviet av Jon Raude. Han tok aktivt del i erkebiskop Jons strid mot formynderregjeringen som fulgte Magnus Lagabøte, ettersom adelen da forsøkte å gå tilbake på kong Magnus' løfter fra sættargjerden. De ønsket å kontrollere bispevalgene, og mente at verdslige myndigheter skulle kunne kreve skatt fra geistligheten. I 1282 ble Jon Raude, Andres av Oslo og Torfinn landsforvist på grunn av dette.

Jon og Andres dro til Sverige, mens Torfinn flyktet til cistercienserklosteret Ter Doest nær Brugge i Belgia. Etter en farefull ferd, hvor skipet forliste, kom han frem til klosteret. At han dro nettopp dit blir av enkelte tolket som et tegn på at han selv var cistercienser; han skal også ha blitt mottatt som en medbroder. Andres av Oslo sluttet seg til ham, og samme år dro de til Roma for å klage til paven på overgrepene. Det viste seg at dette ikke ble nødvendig, da Erik II Magnusson ble 14 år gammel og myndig omtrent samtidig. Han var vennlig innstilt overfor kirken, og beskyttet kirkens eiendommer inntil en ny erkebiskop var valgt.

Eksilperioden tok på Torfinns helse, og i 1284 forlot han igjen Hamar for å reise til Ter Doest. Han skrev et testamente, som er bevart, der han etterlot noen få eiendeler til sin mor og sine søslen, til kirker i Hamar og til cistercienserklostrene på Tautra og i Ter Doest. Han valgte seg et gravsted i sistnevnte kloster. Testamentet nevner tre bøker: Et antifonarium han selv hadde latt skrive ble gitt til Ullinshov kirke, en samling dekretaler ble gitt til en magister Uland og breviaret hans gikk til Jørund som etterfulgte ham i Hamar og som senere ble erkebiskop.

Den 8. januar 1285 døde Torfinn i Ter Doest, og ble gravlagt ved alteret i klosterkirken. Man vet ikke når han ble født, men moren var fortsatt i live så noen gammel mann var han nok ikke. Fordi han ble gravlagt i utlandet ble han snart glemt. Men seksti år etter hans død ville abbeden jevne ut gulvet der hans grav lå. Graven ble åpnet, og en velduft spredte seg i kirken. Dette regnes tradisjonelt som et tegn på hellighet i Den katolske kirke. En gammel munk, Walter de Muda, husket Torfinn og hadde engang skrevet et hylningsdikt til ham på pergament, som var spikret til en treplate ved graven. Pergamentet var som nytt, noe som også ble sett som et tegn på hellighet. Broder Walter fikk i oppdrag å skrive ned alt han husket, og munkene begynte å minnes Torfinn på hans dødsdag. Etterhvert ble minnedagen feiret av ordenen i både Belgia og Frankrike.

Det begynte å dukke opp historier om mirakler ved Torfinns grav, og via Flandern spredde helgenkulten seg til Norge. Klosteret i Ter Doest hadde forfalt, men man lette etter han levninger og fant dem. I 1687 ble de flyttet til et kloster i Brugge. I 1949 åpnet man krypten der, og det viste seg da at den hadde rast sammen slik at Torfinns ben var blandet med bena til de andre som var gravlagt der.

Den katolske kirken på Hamar, St. Torfinn kirke, er viet til ham. Det samme er St. Torfinn kirke i Levanger. Torfinn regnes som Hamars skytshelgen, og har fått ei gate oppkalt etter seg i byen.

Kilder og litteratur