Elise Ottesen-Jensen

Faksimile fra Dagbladet 12. november 1969: utsnitt av intervju med Elise Ottesen-Jensen.

Elise Ottesen-Jensen (født 2. januar 1886 i Sandnes, død 4. september 1973 i Stockholm), også kjent under pseudonymet «Ottar», var seksualpedagog, journalist og forfatter.

Slekt og familie

Foreldrene var sokneprest Immanuel Ottesen (1834–1919) og Karen Arselle Essendrop (1844–1909). Mora tilhørte slekta Essendrop, og var datter av biskop Carl Peter Parelius Essendrop.

I februar 1915 ble hun samboer med urmaker, redaktør og forfatter Albert Jensen (1879–1957). De ble gift den 19. oktober 1931, og ekteskapet ble oppløst i 1937.

Liv og virke

Hun vokste opp i et barnerikt embetsmannshjem – hun var nummer 17 av 18 barn – på prestegården på Høyland på Jæren. Faren var konservativ og paternalistisk, og hun gjorde tidlig opprør mot hans verdisyn.

Etter middelskoleeksamen begynte hun i 1903 som elev hos en tannlege i Stavanger. Egentlig ville hun studere medisin, men hun hadde ikke økonomi til det. Hun var også en dyktig pianist. Men i 1905 skjedde en ulykke på laboratoriet, der hun mista flere fingre. Dermed var karrieremulighetene avskåret både som tannlege og som pianist.

Kort tid etter denne ulykka ble hennes femten år gamle søster gravid, og faren forviste henne til Danmark der barnet ble bortadoptert. Dette vekte en interesse for sosiale reformer og kvinnesak, og særlig for Katti Anker Møllers arbeid for en mer human behandling av ugife mødre.

I 1908 flytta Elise Ottesen til Trondheim, der hun hadde fått jobb som sekretær i et handelsfirma. Den jobben trivdes hun ikke i, og i 1910 fikk hun i stedet jobb som journalist i avisa Nidaros. Året etter gikk hun over til Ny Tid, som var organ for den radikale arbeiderbevegelsen og som hadde Martin Tranmæl som redaktør. Det var mens hun jobba der, omkring 1912, at hun begynte å bruke pseudonymet «Ottar».

Neste jobb ble i avisa Arbeidet i Bergen, der hun begynte i 1913. Der begynte hun også å engasjere seg i arbeid for obligatorisk seksualundervisning i skolen og for avkriminalisering av abort. I februar 1914 skapte hun furore da hun under et foredrag i Folkets Hus, hennes første offentlige opptreden, tok til orde for rehabilitering av seksualforbrytere. Til tross for motstanden klarte hun å vinne flere av tilhørerne for sitt syn.

Det var i Bergen at hun møtte den svenske syndikalisten Albert Jensen under hans foredragsturné i 1915. De innleda et forhold, og da han senere samme år ble utvist til Danmark fulgte hun etter. Hun fikk jobb som København-korrespondent for Arbeidernes Pressebyrå, og ble senere også oversetter og agent for forfatteren Upton Sinclair. I 1917 fikk hun sitt eneste barn, som døde under en vanskelig fødsel.

I 1919 var oppholdet i Danmark over, for da ble Albert Jensen utvist til Sverige. Der måtte han sone en straff for antimilitaristisk agitasjon. De bosatte seg i Stockholm. I 1922 ble hun redaktør for kvinnesidene i avisa Arbetet, der hun fortsatt brukte signaturen «Ottar». Hun skrev blant annet om seksualundervisning, familieplanlegging, barns rettigheter, abort og rasehygiene. Gjennom sin kontakt med arbeiderkvinner fikk hun stor innsikt i problemene som ble skapt av uvitenhet om seksuelle spørsmål. 1933 tok hun initiativet til å stifte Riksförbundet för Sexuell Upplysning (RFSU), der hun var leder helt til 1959. Hun holdt også foredrag over hele Sverige; det kunne bli opp til 300 av dem i året. Under sine foredragsturneer bodde hun gjerne hjemme hos arbeiderfamilier, der hun benytta sjansen til å fortelle om prevensjon og å tilpasse pessarer. Innføringa av obligatorisk seksualundervisning i den svenske skolen i 1942 – Sverige var det første landet som gjorde dette – regnes i stor grad å være hennes fortjeneste.

Hun knyttet også kontakter med utlandet. Hennes internasjonale engasjement i befolkningsspørsmål førte til dannelsen av International Planned Parenthood Federation 1953, en organisasjon hun ledet 1959–63.

Etter at hun trakk seg tilbake fra arbeidet i 1963 skrev hun erindringsbøkene Och livet skrev og Livet skrev vidare.

Etter et brudd i Kvinnefronten i 1991 fikk en ny organisasjon grunnlagt i Stavanger navnet Kvinnegruppa Ottar etter Elise Ottesen-Jensens pseudonym. Den slo seg senere samme med grupper i Oslo og Bergen og ble en landsomfattende organisasjon.