Andreas Zeier Cappelen (1915–2008)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Andreas Zeier Cappelen.
Foto: Ukjent/Digitalt Museum/Kraftmuseet.

Andreas Zeier Cappelen (født 31. januar 1915 i Vang på Hedmarken, død 2. september 2008 i Stavanger) var jurist og statsråd. Han leda gjennom sin politiske karriere fire forskjellige departementer under fire forskjellige regjeringer utgått fra Arbeiderpartiet. Han siste stilling var som byrettsjustitiarius i Stavanger.

Slekt og familie

Han var sønn av overrettssakfører Hans Blom Cappelen (1879–1965) og Erna Margrethe Zeier. På farssida tilhørte han slekta Cappelen, og han var sønnesønns sønnesønn av eidsvollsmannen Didrich von Cappelen (1761–1828).

I 1941 ble han gift for første gang med Christiane Borchgrevink (1916–1992). Hun var datter av overlege Johan Christopher Gude Borchgrevink og Johanne Margrethe Sømme. Dette ekteskapet ble oppløst i 1947.

I 1948 ble han så gift for andre gang med Olene Liberg (1905–1987), datter av bøkker Andreas Liberg og Olga Anda.

Liv og virke

I 1933 avla Andreas Cappelen examen artium på Hamar, og i 1939 juridisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo. I mellomkrigstida begynte han å engasjere seg politisk og ble sosialist. Det vakte oppmerksomhet på Hamar at en Cappelen-gutt som gikk på Hamar katedralskole ble så radikal. Han var da andre verdenskrig brøt ut tilknytta Fagopposisjonen, men da lederen der orienterte seg mot Nasjonal Samling trakk han seg i protest.

Under krigen ble han involvert i motstandsarbeid. 23. januar 1945 ble han arrestert for sin tilknytning til en eksportorganisasjon, det vil si ei gruppe som hjalp folk å flykte ut av landet. Dagen etter ble han overført til Grini der han ble sittende med fangenummer 17274 til 7. februar, og så ble han sendt til Stavanger der han satt fengsla til freden kom i mai.

Fra 1945 til 1947 var han konstituert statsadvokat i landssviksaker i Rogaland. Han ble så i 1947 kommuneadvokat og lønnssjef i Stavanger, noe han var fram til 1958. I årene 1957–1958 var han også finansrådmann der, og det ble han igjen 1966–1967. Han var medlem av bystyret i Stavanger fra 1945 til 1947, 1952 til 1957 og 1968 til 1971. I 1953 var han også varaordfører.

Cappelen fikk sin første statsrådspost i Einar Gerhardsens tredje regjering, 1958–1963. Han var da kommunalminister. Blant viktige saker i denne perioden var etableringen av fylkeskommunene som egne administrative og politiske enheter; tidligere hadde fylkene var mindre selvstendige og i større grad statens forlengede arm. Distriktenes utbyggingsfond ble konstituert under hans ledelse, og hans juridiske erfaring var da viktig for å finne gode lovmessige løsninger.

I 1963 ble han finansminister i samme regjering, og han fortsatte som det i Einar Gerhardsens fjerde regjering, 1963–1965. Han oppretta et kulturfond basert på omsetningsavgift fra den kulørte pressen, og han fikk også økte omsetningsavgifta med to prosent for å finansiere utbygging av høyere utdanningsinstitusjoner. Et konkret resultat av dette var opprettelsen av Universitetet i Tromsø.

I 1966 ble han medlem av representantskapet i Norges Bank. Han var senere, fra 1971 til 1977, medlem av direksjonen der.

I 1967 ble Cappelen dommer i Stavanger byrett, og to år senere ble han justitiarius der. Det var han til 1981, med avbrudd 1971–1972 og 1979–1980 da han igjen var statsråd.

Tredje runde som statsråd kom i Trygve Brattelis regjering, da han 1971–1972 var utenriksminister. En av hans viktigste oppgaver var å forberede medlemskap i Det europeiske fellesskap (EF). Ved folkeavstemningen i 1972 led regjeringa nederlag da flertallet sa nei til EF-medlemskap, og det kom dermed ikke noe ut av hans innsats. En annen oppgave som gjorde ham kjent var at han framførte regjeringas kritikk overfor USAs krigføring i Vietnam.

I 1979 ble han så justisminister i Odvar Nordlis regjering. Nå kunne han virkelig får brukt sin juridiske innsikt. Cappelen var blitt kjent som en dyktig jurist som var tydelig både i retten og i andre juridiske betraktninger. Hans forgjenger Inger Louise Valle hadde drevet et kriminalpolitisk reformarbeid, og Cappelen var en av hennes kritikere. Han mente at forslagene i for liten grad var kunnskapsbasert, og alt tyder på at utnevnelsen av Cappelen skyldes økende skepsis til Valles reformpolitikk.

Justisministeren er øverste ansvarlige for politiet, og i hans periode ble dette en stor påkjenning. Kampen om Alta-utbyggingen ble en av de store hendelser under denne regjeringa, og Cappelen sto til syvende og sist ansvarlig for politiets innsats mot aksjonister som bedrev sivil ulydighet. Det kom sterk kritikk mot ham, i en tid hvor pressens oppslag ble stadig mer personorientert. Mange beskyldte ham for å være reaksjonær, et stempel han protesterte kraftig mot. Han holdt allikevel ut, men da hans kone Olene, som var ti år eldre enn ham, ble alvorlig syk i 1980 måtte han trekke seg. Han reiste hjem til Stavanger, og var til året etter justitiarius ved byrett igjen. Da han gikk av i 1981 viet han seg til å pleie sin kone fram til hennes død i 1987. I 1984 ble han igjen valgt inn i bystyret i Stavanger, og han satt til 1991.

Han ble bisatt fra Stavanger domkirke.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Andreas_Zeier_Cappelen_(1915–2008)&oldid=2517804»