Jens Schow Fabricius

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Jens Schow Fabricius

Jens Schow Fabricius (født i Larvik 3. mars 1758, død i Porsgrunn 6. april 1841) var sjøoffiser, eidsvollsmann og stortingsmann. Han oppnådde viseadmirals grad, og hadde i mange år etter 1814 de høyeste stillinger i det norske sjøforsvaret. Fra Eidsvoll er han mest kjent for den avskjedsappellen han holdt for Riksforsamlingen den 20. mai. Appellen endte med broderring og lovnaden om å være enige og tro til Dovre faller. Fabricius tilhørte Selvstendighetspartiet, og kan best karakteriseres som liberal patriot. Som sjef for Sjøetatskommandoen og generaladjutant for marinen etter 1814 ble han imidlertid knyttet med sterke militære lojalitetsbånd til sin øverstkommanderende, kongen. For eksempel støttet han unødig aktivt Carl Johans militære sammentrekning ved Christiania i 1821 (Lystleiren på Etterstad). Militærmanøveren var en direkte trussel mot Stortinget, der det var sterk motstand mot unionssammensmelting og økt kongemakt.

Familie

Jens Fabricius var sønn av Lars Sørensen Fabricius (1695-1761) og hans kone i andre ekteskap. Hos Koht (1929) og Lindstøl (1914) er morens navn oppgitt som Birgitte Marie Humble, mens Topsøe-Jensen (1935 og 1980) mener at Lars J. Fabricius' andre hustru og mor til Jens var Sophie Magdalene f. Brinck. Birgitte Marie Humble oppgis der å være første hustru, død 1739.

Det framgår ikke av gjennomgåtte kilder hvor Jens Scow Fabricius' mellomnavn (også skrevet Schou og Schouw) kommer fra.

Faren var overinspektør ved Larvik jernverk og overbirkedommer i grevskapet Larvik. Han døde da Jens var bare tre år gammel.

Jens Schow Fabricius giftet seg 4. oktober 1790 i Holmens kirke i København med Elisabeth Marie Schiwe (1770-1835). Hun var datter av etatsråd Caspar Schiwe og Anna Catharine Schwartz i København.

Karriere fram til 1814

Som elleveåring ble Jens Fabricius innskrevet ved Sjøkadettakademiet i København. Han var der i 10 år, uteksaminert i 1779. Han gjorde tjeneste som sekondløytnant ved akademiet et par år. Den videre karrieren fram til begivenhetene i 1814 kan oppsummeres slik:

  • 1781-1787: ekvipasjemester ved Det kgl. oktroierede Østersøiske og Guinesiske Handels Selskab.
  • 1783: med orlogsskipet «Oldenborg» på tokt i Middelhavet.
  • 1784-1787: Styrmann på «Charlotte Amalie» til Kina.
  • 1788: Med kadettskipet fregatten «Store Belt».
  • 1789: Nestkommanderende på fregatten «Alsen», vaktskip på Københavns Red, og seinere samme år sjef på jakten «Speideren».
  • 1789-1793: Viseekvipasjemester ved Fredriksvern verft.
  • 1794: med orlogsskipet «Trekroner», deretter orlogsskipet «Sjælland».
  • 1795: Nestkommanderende på fregatten «Freja» til Vestindia. Han kom tilbake fra derfra allerede samme år, da han ikke tålte klimaet.
  • 1795-1797: Ikke kjent.
  • 1797: Sjef for briggen «Glommen».
  • 1797-1799: Sjef for briggen «Lougen» i en eskadre til Middelhavet.
  • 1800-1801: Nestkommandrende på orlogsskipet «Danmark».
  • 1801-1814: Kommandant på Fredriksvern verft og flåtestasjon og over den norske roflotilje. Han søkte i 1809 om avskjed av helsemessige årsaker. Kongen ville ikke la ham gå som kommandant, men han fikk avlastning som sjef for de tekniske oppgavene ved at det ble opprettet en egen stilling som verftssjef. Fabricius beholdt også ansvaret for fattig-, skole-, los- og karantenevesenet i Fredriksvern.

Fra 1807, da krigen mot Sverige og England brøt ut, ble han oppnevnt som den ene av to medlemmer i kommisjonen som skulle bestyre det norske kystvernet. Han fikk oppgaver i forbindelse med forsyninger til Norge under den engelske blokaden, og hadde ansvar for postfarten til Danmark.

Fabricius' avansement i de militære grader i dansk tjeneste var som følger: premierløytnant 1788, kapteinløytnant 1789, kommandørkaptein 1809, kommandør 1812.

1814

Den 14. mars meldte Fabricius at han hadde avlagt ed til den norske selvstendigheten, og søkte følgelig avskjed fra dansk tjeneste. Ved kongelig resolusjon 13. april ble han strøket av listen over danske sjøoffiserer, da han hadde avlagt ed til Norges selvstendighet uten først å være løst fra sin ed til kongen i Danmark.

12. april 1814 utnevnte regenten Christian Frederik Fabricius som sjef for det nye Sjøkrigskommissariatet, dvs. med ansvar for de administrative og økonomiske sidene ved sjøforsvaret og tilsyn med de faste anlegg. Egentlig «marinesjef», dvs. med kommando over Sjødefensjonen og Norges bevegelige sjømakt ble kaptein Thomas Fasting utnevnt samtidig med Fabricius.

Før utnevnelsene av Fabricius og Fasting fant sted, hadde Sjødefensjonen allerede valgt Fabricius som sin utsending til riksforsamlingen på Eidsvoll.

Halvdan Koht betegner Fabricius som «ubetinget selvstændighetsmand» fra første stund på Eidsvoll. Han talte for å avskaffe rang og adel, men gjorde seg ellers ikke så mye gjeldende i forsamlingens forhandlinger. Ved avslutningen av riksforsamlingen fikk Fabricius representantene til arm i arm å danne «broderring» som ble avsluttet med ropet «enig og tro til Dovre faller».

I tjeneste for den nye staten

Sjøkrigskommissariatet ble etter inngåelsen av unionen omdannet til et Sjøkrigskollegium, og Fabricius fortsatte som sjef for den nye institusjonen, utnevnt 17. november 1814 og forfremmet til kontreadmiral. Som kollegiesjef hadde han ansvar for «alt Commando- og Økonomivæsen vedkommende Søetaten samt Lods- og Fyrvæsenet». Fabricius var med andre ord sjøforsvarssjef. Denne myndigheten ble etter bare et år overført til marineministeren, men Fabricius skulle da være hans faste stedfortreder både som kollegiesjef og som marineminister. Han ble av den norske regjering utpekt til å lede forhandlingene med Danmark om eiendomsretten til den norske flåten, som jo hadde vært en integrert del av den danske sjøkrigsmakt. I følge Koht inntok Fabricius et «sterkt norsk standpunkt», som kombinert med fleksibilitet som forhandler bidro til et godt resultat for Norge. I 1817 ble Fabricius utnevnt til sjef for Sjøetatens kommando, og året etter til kongens generaladjutant for marinen. Han ble i 1821 forfremmet til viseadmiral.

Kongens mann

Tross sitt utvetydige standpunkt for norsk selvstendighet i 1814, ble Fabricius som høy militær tjenestemann ytterst lojal overfor kongen i unionen med Sverige. Dette ga seg et bemerkelsverdig utslag i 1821, da forholdet mellom kongen og Stortinget var særlig spent. Det gjaldt spesielt adelsloven, som kongen gjentatte ganger hadde nektet sanksjon på, og over spørsmålet om den norske statsgjelden i forhandlingene med Danmark.

Kongen kalte norske og svenske soldater sammen til fellesøvelse på Etterstad, de svenske med skarp ammunisjon. Det er ingen tvil om at kongen overveide statskupp mot Stortinget. I den situasjonen fikk Fabricius i stand en underskriftaksjon blant brigadesjefene med støtte til stattholderen, som var øverstkommanderende for de samlede norske styrker i kongens sted. Blant annet på grunn av dette oppstod rykter om at Fabricius og/eller andre høye militære hadde til hensikt å støtte et slikt statskupp. En som tok disse ryktene alvorlig, var statsråd for Hæren, Peter Motzfeldt. Han var selv høy offiser og eidsvollsmann, men med et mer distansert forhold til kongen og tilsynelatende med en sterkere lojalitet til den lovgivende makt og den norske regjering enn Fabricius.

Eldre dager på Osebakken

Enten det hadde politiske eller andre årsaker, og enten det var i samsvar med Fabricius egne ønsker eller ikke, synes det klart at Fabricius i tiden etter dette hadde liten praktisk befatning med forvaltningen og utviklingen av marinen, tross de høye militære stillinger han fremdeles hadde. Koht skriver at han faktisk nå var «ute av aktiv tjeneste». Fabricius flyttet til Osebakken, et tettsted rett ved Porsgrunn by. Der kjøpte han av apoteker Mülertz et hus som etter hvert ble kalt Admiralgården (Storgata 218), og som er bevart til denne dag.

Det er sprikende opplysninger i litteraturen om når Fabricius flyttet til Osebakken. Tønnessen (1957) skriver at han kjøpte det omtalte huset allerede i 1815, og at Fabricius hadde etablert seg på stedet «straks etter krigens slutt». Schnitler (1914) mener at Fabricius bodde der bare de siste fem år av sitt liv, noe som åpenbart ikke kan være riktig. Et sikkert holdepunkt er at Fabricius er oppført i sølvskattelisten fra stedet i år 1823. Etter alt å dømme må han ha kommet der en god stund før det.

I mars 1822 sendte Selskabet for Norges Vel en henvendelse til admiral Fabricius på Osebakken, noe som gav støtet til dannelsen av Selskabet for Porsgrunds og Osebakkens Vel. Der var Fabricius blant de drivende krefter. Han var aktivt engasjert i lokalsamfunnet også på andre måter. I 1837 var han blant underskriverne på en søknad til kongen om å gjøre Osebakken til et sjølstendig ladested.

Fabricius ble valgt som representant fra Bratsberg amt til Stortinget i 1824. På Stortinget var han medlem av Lagtinget, militærkomiteen og komiteen for reglement for borgervæpningen og sjøetaten.

Fabricius søkte om avskjed fra sine embeter i 1831, men det ble nådigst avslått. Først i 1836 ble avskjed innvilget.

Edvard Os gir i Norsk allkunnebok denne attesten til Jens Schow Fabricius: «F. var ein folkeleg og sers vel omtykt mann».

Grav

Jens Schow Fabricius ble gravlagt ved Østre Porsgrunn kirke. Den brant ned i 2011, og i forbindelse med byggearbeider ble det i januar 2018 begått en feil på den historiske kirkegården. Den er av Riksantikvaren regna som en av de viktigste verneverdige kirkegårdene i Norge, og det hadde kommet klare føringer om at de historiske gravene ikke møtte røres. Allikevel ble gravene til Fabricius, hans kone og Nicolai Benjamin Aall gravd opp. Da Riksantikvaren ble kjent med dette varslet de om mulig politianmeldelse. I den første meldinga om saken fra Porsgrunn kirkelige fellesråd fikk Riksantikvaren beskjed om at man ikke visste hvor levningene var. Det ble da gitt melding til Telemark fylkeskommune om at Riksantikvaren ønska at de fulgte opp med en anmeldelse, men fylkeskommunen valgte å ikke gjøre dette. Årsaken til hendelsen skal være mangelfull kommunikasjon mellom byggherre (det kirkelige fellesrådet) og entreprenøren. Under prosessen ble det klart at man allikevel visste hvor levningene var, og at arkeologer skal ha vært involvert i arbeidet. Planen er å gravlegge dem på samme stedet når byggearbeidet er over våren 2019.

Kilder og litteratur

  • Berg, Roald: Profesjon - union - nasjon. Norsk forsvarshistorie bd. 2 1814-1905. Eide forlag 2001.
  • Koht, Halvdan: Artikkel om Fabricius i Norsk biografisk leksikon 1929.
  • Lindstøl, Tallak: Stortinget og statsraadet 1814-1914. Bind I, 1. del. Kristiania 1914.
  • Schnitler, Carl W.: «Officerene» i Halvdan Kohts og Carl W.Schnitlers kapittel om eidsvollsmennene i Eidsvold 1814. Kristiania 1914.
  • Setten, Karen: «Gravde opp levninger fra kirkegård. Nå må de gravlegge Eidsvoll-mannen på nytt», Dagbladet. Publ. 2018-01-11, lest 2018-01-11.
  • Topsøe-Jensen, T.A. og Marquard, E.: Officerer i den Dansk-norske Søetat 1660-1814 og Den Danske Søetat 1814-1932. Første Bind. København 1935.
  • Topsøe-Jensen, Th.: Artikkel om Fabricius i Dansk biografisk leksikon. København 1980.
  • Tønnessen, Joh. N.: Porsgrunns historie. Fra trelast og skipsfart til industri 1807-1920. Porsgrunn 1957.

Referanser


Eksterne lenker