Senjens Privatbank

Mal:Thumb høyre Mal:Thumb høyre Mal:Thumb høyre Senjens Privatbank ble etablert 25. april 1912 av næringslivsfolk i Harstad. 29. mars 1930 tok banken navnet Harstad og Oplands Bank A/S og fusjonerte i 1954 med Bergens Privatbank, som senere ble fusjonert med DnB Nor ASA. I 2012 kunne kontoret i Harstad feire 100 års jubileum. Med bankfusjonene forsvant også det lokale eierskapet i banken.

Det første bankstyret besto av Bertheus J. Nilsen, formann, Kristian Holst og Bernhard Mathisen. Fridtjof Godske var banksjef fra 1919 til 1951, Ragnvald Bjørnsen fra 1951 til 1963 og Knut Saue fra 1963 til 1990.

De fire første årene holdt banken til i leide lokaler i Torvet 7 B (Holm-gården).

Styret hadde fremtidsvisjoner og bygde i 1916 en stor forretningsgård på Torvet 5. Og allerede i 1918 åpnet banken filial på Andenes med navnet Andenes Privatbank. I Handelskalenderen ble banken i sin tid omtalt både på norsk og russisk.

Banken startet opp i en spennende periode av byens historie. Det ble sterk vekst for tettstedet Harstadsjøen der folketallet økte fra knappe 200 på 1860-tallet til over 1300 40 år senere. Veksten fortsatte, og de store sildefiskeriene ga gode inntekter og oppblomstring. Overgangen til båtmotorer gjorde at det ble behov for verksteder. Vi fikk mange av dem med Harstad Mek. Verksted og Ejnar S. Nielsens Mek. Verksted som de dominerende.

Driftige personer som Rikard Kaarbø, Kristian Holst, Elias Hoel, Knut M. Saue og Bertheus J Nilsen med flere kom til byen og bidro til at noen kalte den for «grossist-byen».

Men hvorfor en ny bank? Trondenes Sparebank var jo allerede på plass fra 1863 og Harstad Sparebank ble etablert i 1904? Svaret ligger vel i optimismen som rådde i næringslivet og at folkene som styrte kapitalen var dyktige mennesker som turde å satse på stadig nye områder. De svære kullkranene til Kristian Holst og Bertheus J. Nilsen bar synlige vitner på det og tiltrakk seg kystens dampbåter for bunkring av kull til dampkjene.

Det ene førte det andre med seg, og velstanden økte. Men oppturer i økonomien har en tendens til å avta brått, og det skjedde brutalt i 1920-årene. Byens næringsliv begynte å få problemer, noe som igjen gikk ut over bankene. Og selv om banksjefen nylig hadde forsikret at innskyternes penger var sikret, ble tapene så store at banken gikk konkurs. Også Harstad Sparebank gikk over ende, mens Trondenes Sparebank, som hadde kjørt en forsiktig utlånslinje, klarte seg gjennom krisen. De to andre bankene ble satt under statlig administrasjon.

Næringslivet slet videre, og i 1927 måtte Senjens Privatbank overta Harstad Mek. Verksted for kr. 157.000. Og i 1930 mens banken ennå var under likvidasjon, måtte den slå byens største bedrift, Haalogalands Dampskibsselskab, konkurs. Også Kristian Holst, forsikringsselskapet Kysten fikk problemer som i sin tur gikk ut over banken.

Ved 100 års-markeringen 2012 var Trond Hansen banksjef i Harstad.filialen av DnB.

Utdrag av Knut Saues jubileumstale 21. september 2012

I februar 1912 har Harstad Tidende på prangende plass en Aktieindbydelse undertegnet av omtrent alt som fantes av kjente og toneangivende navn i byen og distriktet, der det heter at:

«Undertegnede tillater sig herved at indbyde til tegning av aktier i en opprettendes privatbank for Harstad og tilstødende distrikter med forretningskontor i Harstad og med formaal at drive bankforretninger. Selskabets navn blir: A/S Senjens Privatbank».

Det sier litt om tidsånden at også Harstad Sparebank står blant innbyderne. Når det så gjelder navnet man valgte, må jeg dessverre skuffe kveldens toastmaster med at det nok ikke var tanken på hans fagre hjemtrakter på Senja som inspirerte stifterne. Navnet Senjen viser her tilbake på tidligere tiders administrasjonsordning, da man for eksempel hadde Senjens fogderi. I 1912 var Senjen fremdeles et levende områdebegrep, som gjerne ble definert som Troms syd for Malangsfjorden. Navnet forteller dermed om en ambisjon, som blir ytterligere fremhevet i innbydelsen. Jeg siterer videre:

«Det distrikt, forretningen er ment at skulle omfatte, er et av de folkerikeste og mest centrale i den nordlige landsdel, og eier en ganske betydelig forretningsvirksomhet, der særlig i de senere aar har vist stor fremgang. Man vil saaledes specielt nævne fiskerierne i Senjen og paa Andenes, der nu spiller en økonomisk rolle som man for aar tilbake ikke hadde tænkt sig, likesom ogsaa det daglige forretningliv har gjort betydelige fremskritt».

Ved folketellingen i 1865 bodde det bare en enslig husmann og familien hans der hvor bysenteret nå ligger, og som da ble kalt Harstadsjøen. 40 år deretter, dvs i 1904, hadde stedet fått byrettigheter, og nå, 4 år deretter, møter vi i aksjeinnbydelsen et nærlingsliv som uten blygsel tar det som gitt at Harstad skal være det sentrale og viktige sted i en stor region. I hele denne prosessen med å bygge Harstad fra scratch møter vi en dynamikk og en evne til å sette seg store mål – og å realisere dem – som er aldeles enestående, og som man må se videre bakover i tiden for å forstå.

Det er opplest og vedtatt at det var noen gode sildeår som skapte Harstad. Det er nok for enkelt sagt. Pengerikdom fra rike sildeår bidro nok til å gjøre fødselen lettere, men de egentlige drivkreftene må etter min oppfatning først og fremst søkes i kommunikasjonsutvikling – og ikke minst – i den spesielle entreprenørånd som var tidstypisk for store ungdomskull som var på jakt etter en fremtid gjennom 1800-tallet.

Dampskipstrafikken skulle komme til å trekke Nord-Norge ut av glemselen bak «de hundrede mile» og inn i den moderne tid. Allerede på 1850-tallet gikk 10 dampskip i rutefart langs kysten, og så kom lokalbåtene. I 1848 ble dampskipsekspedisjonen lagt til det da nesten folketomme Harstadsjøen. I stillingen som post- og dampskipsekspeditør møter vi Wilhelm Kaarbø, opprinnelig innflytter fra Lesja, en fremragende og virksom mann som oppførte brygge på Klubbskjæret og snart hadde i gang en omfattende virksomhet der – ved siden av driften av et mønsterjordbruk oppe i Kaarbøgården. Harstadsjøen ble nå et aktuelt sted og sentrum for et lokalrutenett som vokste opp i tilknytning til stamruten. Vi ser fremveksten av et trafikknutepunkt der mange mennesker møttes, og dette i en tid da et rikt sildefiske skapte pengerikdom og gode tider i området. Der mennesker møtes og penger finnes, ligger det til rette for handel og service, og i 1871 slår den første kjøpmannen seg ned i Harstadsjøen, som nå blir magneten som trekker til seg unge mennesker med drømmer om å skape seg en fremtid. Derfra skjer utviklingen i et helt utrolig tempo frem mot byrettighetene i 1904.

Og hva slags mennesker var det som kom? Vi snakker om en tid da industrialisering ennå ikke var kommet i gang i Norge. På landsbygda vokste det opp store barnekull som ikke hadde noen fremtid hjemme. Odelsgutten skulle ha gården, og resten måtte finne på noe annet. I byene var det lite å hente, så mange utvandret til Amerika, men noen så mot Nord-Norge og ville søke lykken her. Det ligger jo en slags utvelgelse allerede i dette. Du må ha både evner og drømmer og mot for å gi deg ut på en slik ferd mot det ukjente, og til Harstadsjøen kom de strømmende de unge og evnerike, kunne etablere seg på de beste tomtene og gikk i gang med å bygge en fremtid. Harstadsjøen ble gjennomsyret av en gründerkultur der ingen mål var for store, ingen drømmer for høye. Utfordringer var til for å løses, og de ble løst i et forrykende tempo.

Da Senjens Privatbank ble opprettet i 1912 møter vi et Harstad med et etter min oppfatning optimalt sammensatt næringsliv, nøyaktig tilpasset tidens behov og muligheter. Trengtes det en skredder, kom det en skredder, trengtes det en hjulmaker, kom det en hjulmaker, og overalt møter du gründeren uten konservative holdninger, rett og slett fordi de ennå ikke har skaffet seg så mye å konservere; de er stadig på vei fremover.

Opprettelsen av Senjens Privatbank er ett eksempel på hva de unge og evnerike fikk til. Tegningsinnbydelsen var tilrettelagt av en selvbestaltet arbeidsgruppe i hovedsak drevet av herrene Bertheus J. Nilsen og Kristian Holst, som da var henholdsvis 28 og 26 år gamle. De hadde tillit nok til å få det meste av gode krefter med på laget. Så sikre var de på seg selv og sin sak, at de allerede hadde leid lokaler og ansatt banksjef, slik at alt sto klart til å sette i gang da konstituerende generalforsamling ble holdt 25. april 1912. Der ble det valgt et styre på 25 medlemmer med Bertheus J. Nilsen som formann, som igjen valgte en direksjon til å forestå den daglige drift, bestående av Bertheus J. Nilsen, Kristian Holst, overretssakfører Bernhard Mathisen og banksjefen, igjen med Bertheus som formann. Fridtjof Godske sto klar til å gå inn som banksjef, og banken åpnet kort tid deretter i lokaler leiet i ”tannlege Holms hus”, som det står i protokollen. I dag er det kaféen til ”Fire roser” som holder til i disse lokalene. Så var man altså i gang tidlig på våren 1912, men vi vet ikke nøyaktig på hvilken dag dørene ble åpnet for publikum.

Mange gode navn kunne nevnes i de prosessene jeg har snakket om, men rammen tillater meg ikke å gå inn på enkeltpersoner. Men ett navn er ikke til å komme utenom ved dette jubiléet: Bertheus Joakim Nilsen. Jeg har både ved lesning av bankens gamle protokoller og fordypning i andre kilder blitt aldeles fascinert av dette fabelaktige mennesket. I min bok, for å si det slik, er han antakelig den betydeligste næringslivslederen vi har sett i denne landsdelen. Og han ble respektert. Da han døde bare 51 år gammel i 1934, ryddet Harstad Tidende førstesiden til en nekrolog der det brukes ord som: ”Det var denne mann og personlighet byen hadde aller minst råd til å miste”. Han hadde rukket å bli utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olav for sitt samfunnsgagnlige virke, en ære som ikke så lett falt på nordnorske næringslivsledere på den tid, vil jeg tro.

Senjens Privatbank fikk raskt god oppslutning og ble bankforbindelse for en rekke av byens og distriktets ledende virksomheter. Banken hadde god vekst og kunne i 1916 ta i bruk eget nyoppført bankbygg på Torvet 5. Det var en stilsikker og aldeles nydelig bygning, som dessverre måtte vike for den moderne tid på 1960-tallet, og som gamle Harstad-væringer som jeg husker med vemod. I 1918 opprettet banken filial på Andenes under navnet Andenes Privatbank.

Senjens Privatbank ble, som så mange andre banker her i landet, hardt rammet av nedgangstidene etter 1. verdenskrig. En rekke av bankens større kunder kom i store vanskeligheter, og i et slikt omfang at det uvegerlig måtte tømme bankens ressurser. I det som er i behold av bankens arkiver fra den tid, er det mye hjerteskjærende lesning. Et forhold som går igjen, er ulykken som rammet kausjonistene. I de gode tider hadde det nærmest vært god tone i forretningslivet å kausjonere for hverandre. Nå fikk vi en dominoeffekt der den ene rev den andre med seg i fallet, og banken ble den som til sist måtte ta støyten. Senjens Privatbank kom under offentlig administrasjon i 1923. Det ble lenge arbeidet med å få til en refinansiering av banken, men fallet hadde vært så stort at man måtte gi opp den tanken. I stedet valgte man å gå ut etter kapital til en ny bank. Igjen var det Bertheus J. Nilsen og Kristian Holst som drev frem saken, og det sier litt om den tilliten disse nøt, at kapitalen til en ny forretningsbank kom på plass. Senjens Privatbank lukket sine dører lørdag 29. mars 1930, og allerede den påfølgende mandag 31. mars åpnet den nye banken, Harstad og Oplands Bank AS, i de samme lokalene, med det samme mannskapet og langt på vei de samme kundene. Og Bertheus J. Nilsen var den selvskrevne styreformannen.

Jeg vet ikke så mye om Harstad og Oplands Bank annet enn det som fremgår av beholdne regnskaper. Det jeg kan si, er at banken hadde en jevn vekst utover i 1930 og 40-årene, og at den hadde ord på seg for å være en ytterst seriøs og pålitelig, men kanskje noe forsiktig rendyrket forretningsbank. Den var ikke, og kunne med egne krefter ikke bli annet enn en forholdsvis liten småbybank. Fridtjof Godske gikk for aldersgrense i 1951 og ble etterfulgt av Ragnvald Bjørnsen, som hadde vært ansatt i ulike stillinger i banken siden 1918. Det ble i etterkrigsårene fort klart at banken var for liten til å kunne betjene et voksende lokalt nærlingsliv. Det prøvde man en stund å bøte på gjennom samarbeid og a meta-forretninger med større banker, særlig Bergens Privatbank, som man hadde hatt et årelangt og godt samarbeid med. Men i det lange løp ble dette for tungvindt, og Harstad og Oplands Bank gjorde det som flere andre banker i landsdelen allerede hadde gjort og enda flere kom til å gjøre: Man gikk til en av de store forretningsbankene og ba om å bli overtatt. Hos oss var det en selvfølge å oppta forhandlinger med Bergens Privatbank. Man oppnådde gode betingelser, fikk beholde et eget styre med stor handlefrihet, og i 1954 ble banken fusjonert inn i Bergens Privatbank. Banken fikk status av avdelingskontor, hvilket innebar vesentlig høyere prestisje og handlefrihet enn filial.

Da Bergens Kreditbank ble innfusjonert i Bergens Privatbank i 1975, ble navnet endret til Bergen Bank. Men banken var den samme. Etter bankkrisen på slutten av 1980-tallet ble Bergen Bank og den skadeskutte Den norske Creditbank slått sammen til Den norske Bank, senere DnB NOR, og nå bare DnB. Gjennom alle omskiftninger har forretningsbankvirksomheten som ble startet her i byen i 1912, gått sin gang uten avbrudd. Kontinuiteten har vært uavbrutt. Vi har holdt på i 100 år og har all grunn til å feire det.

Anekdote fra talen

Om banken utad kunne tilpasse seg en samfunnsutvikling, var det indre livet i banken preget av stor sparsommelighet og uforanderlige driftssystemer. Erfaringene fra 1920-årene satt i veggene her som i banker flest. Da jeg tiltrådte som banksjef i 1963, merket vi ennå rystelsene etter den først systemomleggingen av betydning siden 1912. Banken hadde året i forveien anskaffet bokholderimaskiner. Det var svære greier, men det innebar egentlig ikke noen reell systemomlegging, bare at maskiner gjorde litt av arbeidet som før var gjort for hånd. I bunn og grunn holdt man fremdeles på som i 1912. Alt ble tatt vare på; et papir som var kommet innenfor veggene, kom aldri ut igjen. Da jeg hadde inntatt banksjefkontoret i den gamle bygningen på Torvet 5, ble jeg oppmerksom på et par sykkelklemmer som hang på en knagg der. Jeg ringte min forgjenger og sa til ham at «… De har glemt et par sykkelklemmer på kontoret». Og svaret var: «Nei de er ikke mine. De er banksjef Godskes». Det var da 12 år siden Godske ble pensjonert og flyttet fra byen. Jeg annekterte de sykkelklemmene og brukte dem så lenge jeg var aktiv syklist. Jeg har dem ennå. De ser slik ut: (viser) og var uunnværlige greier den gang herrer syklet som de gikk og stod, uten våre dagers bekymring for at det trenges spesialbygde sykkelshorts til beskyttelse av edle deler.

Kilder

• Steinnes, Kristian: Ved egne krefter. Harstad 2003
• Sør-Troms museum - Fotominner
• Samtale med Knut Saue 2012.