Litt om Lørenskogs historie før 1908
Lørenskog var fra gammelt en del av Skedsmo kommune (herred). Foruten et omfattende landbruk var skogsdrift, saging og mølledrift sentrale virkeområder. Ellingsrudelva, Losbyelva og Vittenbergbekken var alle viktige vassdrag, alle med tilløp til Sagelvavassdraget, som igjen inngikk i Glommavassdraget.
Omfattende tømmer- og sagdrift
Lørenskogs skoger leverte mye av tømmeret som ble saget, men etter hvert ble stadig mer hentet fra de store tømmermengdene som Glomma var i stand til å frakte ut fra områder langt inne i landet. Langs Sagelvavassdraget er det nylig definert nærmere 50 mulige sagsteder og minst 10 møller og kvernsteder. Omtrent en tredel av disse lå innenfor dagens kommunegrenser, resten lå i Strømmen innenfor Skedsmo – fra 2020 i Lillestrøm kommune.
Endringer fra 1838
Fra 1. januar 1838 ble Lørenskog utskilt som egen fattig- og skolekommune innenfor Skedsmo. Likevel skulle det ennå gå mange tiår før Lørenskog ble egen kommune. Dette skjedde i 1908, samtidig som også Lillestrøm tettsted ble utskilt som egen kommune. Lillestrøm ble innlemmet i Skedsmo igjen i 1962, men Lørenskog er fortsatt en selvstendig kommune.Kort etter kommuneopprettelsen i 1908 ble navnet på stasjon endret fra Robsrud til Lørenskog stasjon. Dette var vel primært for at stasjonen skulle ha samme navn som kommunen, men det er også hevdet at navnet Robsrud kunne forveksles med Roverud stasjon på Solørbanen.
Lørenskog stasjon var på den tiden den eneste stasjonen i den nye kommunen. Fjellhamar stasjon kom i 1931 og Hanaborg stoppested ble åpnet i 1956.
Lørenskog kulturminnevernplan
Kulturminnevernplanens utdyper kommunens basisforutsetninger. Sitat fra planens del II, pkt. 2.1.:
Lørenskog kommune ligger tett på Oslo i vest og Lillestrøm i øst. Området har vært et viktig passområde mellom Oslodalen og Romeriksslettene helt fra folkevandringstiden (ca. 400-600 e.kr) og framover. Av bygdas gårder har ca. halvparten navn som viser at de er fra hedensk tid, hvorav en del av disse kan være fra før vikingtiden
Fra jernalderen (ca. 500 f.kr – 600 e.kr) lå bygdesenteret i Lørenskog rundt Lørenskog kirke, og gården Hammer er trolig bygdas eldste gård. Oldtidsveien gikk gjennom området, og den gamle kongeveien passerte Hammer og fortsatte forbi Hovelsrud til Rælingen.
I dag er Lørenskog en del av landets mest urbaniserte region. Kommunen er likevel preget av store områder med skog, Østmarka i søndre del og Gjelleråsmarka i nord. Markaområdet er karakterisert ved nord-sør gående daler.
Leirjorda har gitt navn til kommunen. Lørenskog, avledet fra Leireimskóg, betyr grenseskogen med leirheimen. Navnet må oppfattes som et distriktsnavn heller enn navnet på en gård. Heim-navnet forteller at det alt bor folk her ved navngivingen og navnet er eldre enn de eldste gårdsnavnene i Lørenskog som er avledet fra naturnavn (Hammer, Li, Nes, og lignende) og vin-navnene (Leikvin, Røyrrvin) og som plasseres i slutten av eldre jernalder (før ca. 600 e.Kr.).
Kilder og litteratur
- Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. Bind I. Oslo 1929. S. 204
- Lørenskog kulturminnevernplan. Vedtatt av kommunestyret 13.12.2006, sak 085/06.
- Bunæs, Steinar m. fl. 2020: Sagelva 1520/2020 En fortelling om verdiskaping gjennom 500 år, fra Sagelvas kilder til Nitelvas bredd. Utgitt av Lørenskog Historielag, Skedsmo Historielag og Sagelvas Venner.