Store Botn (Hamarøy gnr. 268)
| Botn (store) | |
|---|---|
| Fylke: | Nordland (lulesamisk: Nordlánnda) |
| Kommune: | Hamarøy (lulesamisk: Hábmer) |
| Gnr.: | 268 |
Store Botn er en matrikkelgård (gnr. 268) i Hamarøy kommune. Den ligger innerst i Bessfjorden, nordvest i Tysfjord. Grensa i øst går mot gnr. 267 Øvre Kalvik, hvor det sørøstlige skillet går gjennom Sandvannet. I sør grenser gården mot gnr. 265 Langåsen, med det østlige skillet gjennom Botnvannet. I vest går grenseskillet mot Tortenåsen. Langs grensa finner vi det 683 meter høye fjellet Bjørnkjeften. I nordvest, innerst i Bessfjorden, går grensa mot Lille Botn (gnr. 269) ved Vollan. I tillegg til gårdens areal på land ligger «Botnøen» ute i Bessfjordpollen. Fra midten av 1800-tallet hadde øya lnr. 248 c. Under gnr. 268 finner vi tre større stedsnavn; Botn, Elvegård og Solås. Gården har i dag veiforbindelse hvor blant annet E6 mellom Hamarøy og Bognes går over eiendommen.
Ifølge Oluf Ryghs Norske Gaardnavne fra 1905 er gårdsnavnet det tidligere navnet på vika Bessjorden. Ettersom «Botn» med tida ble synonymt med gårds- og stedsnavnet, ble fjorden gradvis gitt et nytt navn, Bessfjorden. «Botn» er et vanlig navn på innelukkede fjorder og basseng også andre steder i Nord-Norge.
Jordsmonnet i Botn består av mineraljord fra forvitring og isavleiring, med sterke innslag og områder med organisk jord. Man regner derfor med at gården har middels til høy bonitet.
Botn i de eldste tider
Fram til 1600-tallet var gården Botn underlagt det samiske finneodelsystemet i Tysfjord. Etter at de første nordmenn begynte å bosette seg i fjorden rundt år 1610, tok det ikke mange år før også Botn ble ført inn i Kronens Jordebok som kongens eiendom. I 1613 ble det for første gang krevd inn skatt av nybyggerne på gården, da Niels, Arne og Jens i båtten betalte ½ pund fisk hver i krigsskatt. Niels finner vi igjen ved flere anledninger, og går også under navnet Niels Einersen og Niels i Botn. Over de neste 40 årene går flere navn igjen i skattelistene. I 11616 betalte Chrestoffer Chrestoffersen og Johannes 1 pund fisk i krigsskatt. To år senere var også Niels og Johannes igjen blant skattebetalerne på gården. Mellom 1620 og 1640 finner vi navnene Per Guldbrandsen, Peder Sevaldsen, Johannes Joensen, Gullik Jørgensen, og husmenn Willum Bage, Chrestoffer, Phelipus, og Johannes.
Fra 1640 og fram mot 1660 ser vi tendensen til ei tredeling av Botn [store], et mønster som senere ledet fram til at gården ble seksjonert i lnr. 246, 247 og 248. I samme periode finner vi også at formen på gårdsnavnet normaliserte seg. Fra å ha blitt omtalt under former som ”Botten”, ”Øffrebaaten”, ”Nordbaatten”, og ”Nedre Baatten”, gikk man fra midten av 1600-tallet over til å omtale de to nabogårdene som henholdsvis ”lille Botten” og ”Botten”. I 1647 var Niels Joensen eneste oppsitter i Botten, hvor han betalte 18 skilling i leidangskatt. I 1652 drev han fremdeles gårdsbruk her, men det hadde bosatt seg en samisk oppsitter på en part i gården, ”Gullich find”. Ettersom han nylig hadde bosatt seg i Botn, og ingenting hadde å skatte av, slapp han, i motsetning til Niels Joensen, dette året å betale 1 skilling i skatt.
Landkommisjonens arbeid i Tysfjord i 1661 hadde til hensikt å nedtagne kronens eiendommer. ”Botten” var dette året taksert til 1 ½ våg fisk. Om eierforholdene kan vi lese at ”Kongen eier och bygger”. Gullich find bygslet fremdeles ½ våg, mens Sevald Persen hadde overtatt 1 våg i Botn. Sevald Persen var trolig sønn av tidligere leilending Peder Sevaldsen. Ettersom gården ikke hadde noen videre herligheter, foreslo landkommisjonen å beholde landskylda på samme nivå som tidligere. Ved matrikuleringa av Tysfjordgårdene i 1667 finner vi at landkommisjonens innstilling var blitt fulgt, ettersom Botn fremdeles var taksert til 1 ½ våg. Gården hadde nå tre oppsittere. Sevald Pedersen hadde redusert sin andel i gården til ½ våg, og Gullich find hadde flyttet fra gården. Dette ga Anders Andersen og Niels Einersen mulighet til å bygslet ½ våg hver av kongens jord. I 1667 ble det sådd 2 ½ tønne korn i Botn. Vi vet ikke noe om den videre høstinga av dyrefôr, men her ble holdt 6 kyr, 2 kalver, 6 sauer, 3 geiter og 2 hester, så slåttearbeidet må ha vært betydelig. Skattekravet til de tre oppsitterne forteller sitt om gårdsproduksjonen, for Sevald, Anders og Niels ble avkrevd både korntiende [kornskatt], ostetiende [osteskatt] og ”leeding” [leidang-/krigsskatt]. Kommisjonen som utarbeidet matrikkelen konkluderte med at husdyrholdet forsvarte den høye takseringa av gården, men at den heller ikke skulle økes.
Sevald Pedersen var leilending i Botn fram til 1686, da han for siste gang betalte skatt for eiendommen. Av manntallet for 1680 og skattelistene for 1682 kan vi lese at Sevald hadde fått ansvaret for den lokale postruta. Over de neste tiårene finner vi postbønder på alle de tre brukene i Botn. Fra 1687 til 1688 var ”Lauritz i Botn” ansvarlig for drifta av 18 skilling av eiendommen. Allerede i 1688 finner vi at Lars Aslachsen overtok i våg i gården, noe som blant annet inkluderte Sevald Pedersens tidligere bruk. Fra 1690 vet vi at ansvaret for postgangen var overført til Lars ”i Botten”.
Anders Andersen, som drev det andre bruket i 1667, satt som oppsitter i Botn fram til om lag 1675. Etter at drifta på det ½ våg store bruket opphørte, ble eiendommen satt bort til gressleie i 1677. Året etter overtok Ole [Olluf/Olle] Nielsen bygselsseddelen på plassen. Olle går igjen i kildene fram til 1690. I løpet av denne perioden fungerte han også som postbonde.
Niels Einersen, som i 1667 drev den tredje parten i Botn, var leilending av kongens jord fram til om lag 1675. I 1678 forteller manntallet at plassen lå øde.
1700-tallet
Fra 1697 og tjue år fram i tid ble Botn drevet av Lars Aslachsen og Ole Nielsen. Dette var en lite fredelig epoke i norsk, nordisk og europeisk historie. Den store nordiske krig [1700-1721] ble ei stor økonomisk utfordring også for bøndene i Tysfjord. Den kostbare krigføringa måtte finansieres på et vis, og for Lars og Ole i Botn medførte dette langt tøffere skattlegging. Vi har ikke den fulle oversikt, men i 1697 ble brukerne avkrevd 18 skilling hver i leidangskatt. I 1711 ble det avkrevd ekstraskatt ved to anledninger, på totalt 1 ort 18 skilling. Mellom 1712 og 1713 kom det krav på innbetaling av krigsskatt på henholdsvis 1 ort 8 skilling til Ole Nielsen og 3 ort 8 skilling til Lars Aslachsen. Fra 1715 slo det seg ned en ny bruker i Botn, Berent [Bernt] Olsen. Også den sist ankomne leilendingen skulle få merke det statlige skattetrykket. I 1715 ble han først avkrevd 4 skilling i restskatt for årene 1712 og 1713, en periode hvor han for øvrig ikke var bosatt på gården. I 1717 ble han, sammen med sine naboer avkrevd 18 skilling i leidangskatt.
Mellom 1713 og 1715 overtok Ole Nielsens sønn, Niels Olsen, bygselen på ½ våg i Botn. Selv med en stor porsjon ungdommelig pågangsmot, skulle hans epoke som leilending vise seg å bli kortvarig. Ved innkrevinga av ”dagskatt”, 26. april 1718, var den forarmede Niels ikke i stand til å gjøre opp for seg. Berent Olsen hadde også vanskeligheter med å betale, men var i stand til å svare for 1 ort. Lars Aslachsen, som trolig hadde den mest lønnsomme gårdsdrifta, ble avkrevd 1 riksdaler i skatt. Konsekvensen av det økonomiske hardkjøret ser vi i futeregnskapet over Salten fra 1720. Av de tidligere tre gårdsbrukene lå Niels’ og Berents’ eiendommer øde, mens Lars Aslachsen kunne svare for 2 skilling i skatt.
I 1723 ble det på ny gjennomført et større arbeid for å kartlegge de økonomiske forutsetningene for gårdene i Tysfjord. Lars Aslachsen var ikke lenger eneste gårdbruker ettersom Peder Baardsen hadde etablert seg her. De to brukerne bygslet 1 pund 12 skilling hver av eiendommen. Om gårdens ressurser får vi vite at her var tilgang på både brensel og tømmer fra skogen, mens lokaliseringa gjorde at Botn var lite egnet til fiske. Ellers var lysforholdene ugunstige da plassen ligger nordvendt, og jorda var tørr og leirholdig. Dermed var forholdene ugunstige for korndyrking. Om korn-dyrkinga forteller matrikkelen at her ble sådd 1 ½ tønne blandkorn, og at det på hvileland ble sådd ½ tønne. Dette ga ei avling på 2 tønner og 4 skjepper blandkorn [havret korn]. Av slåttene kunne man også høste 9 lass med høy. Lars og Peder holdt 1 hest, 6 kyr, 2 kalver og 12 sauer i 1723. Dette kom blant annet av at man hadde tilgang på store områder med godt utmarksbeite. Mens Botn hadde vært taksert til 1 ½ våg i 1667, var landskylda redusert til 1 våg fram mot 1723. Resultatet av matrikuleringsarbeidet dette året førte til en ytterligere reduksjon. I de påfølgende årene måtte brukerne svare for ei landskyld på 2 pund 12 skilling.
Postembete til bry
Som vi har sett, måtte Niels Olsen av økonomiske årsaker oppgi gårdsdrifta i Botn. Mye tyder på at han til tross for avviklinga fortsatte som lokalt postbud. 17. mai 1724 ble han stevnet inn for tinget i Hamarøy etter at han tilsynelatende ikke hadde overholt pliktene sine i embetet. Sammen med to andre postbønder ble han anklaget for å ha brukt 8 dager på å frakte posten fra Presteid i Hamarøy til prestegården i Lødingen. Av de åtte dagene skal samme brev ha ligget 5 eller 6 dager hos postbonden i Niels Olsen Botten i Tysfjord. Vi kjenner ikke til utfallet av saken, men Niels er ikke å finne som postbonde i senere kildetekster.
Tilflyttere
Mellom 1730 og 1732 slo det seg ned to nye oppsittere i Botn. 17. juni 1730 mottok Michel Larsen fogd Randulfs bygsel på 18 skilling i gården for 1 riksdaler 1 ort. 25. oktober 1732 mottok så Trond Olsen samme Randulfs bygsel på ½ våg i Botn for 12 riksdaler 3 ort. Spesielt den sist ankomne leilending, Trond Olsen, skulle gjøre seg svært bemerket i de påfølgende tiår. Trond f. 1706, var sønn av Eliasbeth Olsdatter og Ole Pedersen fra Rindbø i Lødingen. Rundt 1723 ble han gift med Ane Pedersdatter f. 1691, og fikk barna; Lisbeth f. ca. 1724, Mette f. 1736, Elen f. 1739, og Johannes f. 1745. Hans renommé som gårdbruker kan det ikke ha vært noe å si på, for ved sommertinget i Valle i Tjelsund, 13. juni 1739, ble Trond Olsen oppnevnt til lagrettsmann. Det var likevel ved høsttinget, også det på Valle, året etter at han for alvor skulle gjøre seg bemerket. Fra tingboka kan vi lese: ”På høsttinget 1740 her på Valle, da fogden satt og annammede [tok imot] de kongelige skatter, kom Trond Olsen Botten inn i stuen til fogden, [noe] som var 2 dager efter tinget var berammet. Fogden tilspurte ham hvorfor han kom så sent til tings, […] hvorpå Trond Olsen gav en uvettig mund. Da fogden det hørte, ba han Trond Olsen 2 á 3 gager at gå på dørren, men Trond Olsen svarte med vred hue eller sind: ”Jeg går når min tid er!”. Hvorpå fogden [gikk] fra bordet hvor han satt, lukkede døren opp og sagde til Trond Olsen: ”Gå ut!”. Men han ville ikke gå, hvorpå fogden måtte ta ham i armen og lede ham ut, da han og gikk, og fogden lukkede døren igjen. Men Trond Olsen lukkede døren opp og ville trenge seg inn. Da fogden vendte seg, og med hånden holdt han tilbake, rev Trond Olsen opp døren og trengte seg inn. Han tok så fogden med sin høyre hånd udi brøstet så han havde sin hånd fuld av fogdens klæder og så at fogdens Paruque [parykk] blev skjøvet til side. Siden han gjorde den gjerning av van hue, fogden snudde seg fra hannem og skjøt de tilstedeværende til vidner. Trond Olsen gikk da på dørren”. Saken fra 1740 gir oss flere interessante opplysninger om samtida. For det første legger vi merke til fogd Randulfs bekledning, med en stor hvit parykk som en del av arbeidsantrekket. Fogdens behov for å straffeforfølge Trond er også besynderlig, spesielt ettersom vi gjennom saken ikke får høre Olsens forklaring. Vi ser i klartekst at skillet mellom embetsmenn og menigmann var langt større enn i dag, og at brudd på normale kutymer førte med seg straffeforfølgelse. Trond Olsen ble aldri dømt for sin fremferd mot fogden. Da han ved neste anledning trengte bistand fra staten, var fogd Randulf erstattet av fogd Myhre.
29. oktober 1745 mottok Trond Olsen fogd Myhres bygsel på ½ våg i Botten som nå avdøde Peder Botten hadde vært i besittelse av. For seddelen måtte Trond ut med 2 riksdaler 2 ort. Det ble samtidig bemerket at det i Botn lå en øde part som Thomas Hansen i tidligere tid hadde vært i besittelse av. Allmennheten kunne bekrefte at den 18 skilling store eiendommen vitterlig lå øde.
Det brenner hos Trond Olsen
Trond Olsen møtte til høsttinget 26. oktober 1748 med håp om å søke oppreising hos kongen i København. Fremmøtet hadde sin bakgrunn i et branntilløp 27. juli samme år. Tingboka forteller at; ”Trond Olsen fremkom for retten […] og beklaget sig over at lørdag 27. juli sistledne, da han med sin hustru hadde reist fra sit hus for at søge kirke, en oppkommen ildvaade i hans påkostede gård Botten, og afbrendte 3 huse nemlig; et timret ildhusus og 2 skjaaer. I di 2 siste huse hadde han hat klær og hva føde han skulde nære og opholde sig af […]. Intet blev berget da det paa gaarden allene var hiemme hans alle fast myndige børn. Han ber om tinging paa branden for at søge kongen om nogen opreisning for sig.” Ved sommertinget 16. juni 1753 begjærte Trond videre vitner på at han hadde bygselsrett til to bruk i Botn. Bakgrunnen for hans oppmøte på tinget var at bygsels-seddelen, som han ble tildelt av fogd Myhre i 1745, hadde gått tapt under brannen i 1748. Retten til å drive gårdsbruk i Botn var dermed tilnærmet bare knyttet opp mot et papir signert med blekk og segl. Historien om Trond Olsen viser oss at leilendingenes rettigheter var langt fra trygge og evigvarende. Vi ser også hvor skjebnesvangert det ble å la barna passe huset og ovnen mens han selv og kona Ane dro til kirka. Mangelen på fullverdige forsikringsordninger medførte at Trond Olsen trolig aldri fikk tjent inn de verdiene som gikk opp i røyk i brannen i 1748. Både Trond og Ane gikk bort i 1768.
Fram mot 1800
Etter Trond Olsen og Ane Pedersdatters epoke kan vi i tingbøkene lese at landskylda ble oppjustert. Fra 1770-tallet finner vi at denne igjen var økt til 1 ½ våg. Dette medførte at de tre brukene i Botn, lnr. 246, 247 og 248, hver hadde 1 pund 12 skilling i skyld. Over de neste tretti årene kom seks oppsittere til å sitte med bygselen på de tre eiendommene. Ved sommertinget 28. juni 1776 ble Jonas Jonasson tildelt fogd Heides bygsel på 1 pund 12 skilling i kongens gård Botn. 7. mai 1779 mottok Haagen Christophersen fogd Heides bygsel av samme skyld, mens det i 1779 og 1780 var Michel Tostensen og Jacob Iversens tur til å bli kongens leilendinger av gården. Tingboka forteller at Jacob Iversen Botn ikke kan ha vært blant de flittigste bøndene i fjorden, for ved tinget i 1783 ble han dømt av fogden til å betale et erstatningskrav til staten for å ha latt eiendommen vandyrket jorda og latt husene i Botn forfalle. I alt ble Jacob Iversen dømt til å betale 7 riksdaler, noe som også omfattet det resterende av bygselen. Etter dommen ble lnr. 246 stående ledig. 30. januar 1783 ble Abraham Andersen tildelt bygselsseddelen på det ½ våg store bruket. Abraham f. 1756, etablerte seg her sammen med kona Ribor Pedersdatter f. 1760, og etter hvert med barna; Maria f. 1786, Andreas f. 1792, Søren f. 1796, Peternille f. 1799, og Anders f. ca. 1802.
Første selveier i Botn
21. september 1797 mottok Daniel Danielsen, som første gårdbruker i Botn, kongeskjøte på en part i gården. Lnr. 248 ble hans og hans families eie for 40 riksdaler. Daniel f. ca 1760, giftet seg i 1791 med Malene Andersdatter f. 1766. I årene etter ekteskapsinngåelsen kom barna; Barbroe f. 1792, Caren f. 1793, Berit Maria f. 1798, og Andrea Margrete f. 1804, til verden.
Ved folketellinga i 1801 finner vi derfor at lnr. 246 ble drevet av Abraham Andersen og Ribor Peders-datter, lnr. 247 ble drevet av Haagen Christophersen og kona Marith Christophersdatter, mens lnr. 248 ble drevet av selveierne Daniel Danielsen og Malena Andersdatter. Folketellinga oppgir statusen til de tre brukerne som ”Bonde og gaard beboer”. Vi får ingen informasjon om verken fiske eller påvirking av samisk kultur i form av reinsdyrhold. Gården huset med stort og smått 18 personer.
1800-tallet
Mellom 1800 og 1820 skiftet bygslede eiendommene, lnr. 246 og 247, brukere. 24. september 1803 mottok Christopher Pedersen fogd Ryghs bygsel på lnr. 247 i Botn. Brukerskiftet hang trolig sammen med tidligere leilending Haagen Christophersens bortgang. Også på lnr. 246 hadde tidligere oppsitter Abraham Andersen gått bort. Ribor Pedersdatter, som hadde vært enke siden 1801, giftet seg nå med den tilflyttede Christopher Pedersen. Som gift kunne Ribor bli sittende på bygselen etter sin avdøde ektemann Abraham.
Over de neste femten årene drev Ribor Pedersdatter og Christopher Pedersen lnr. 246 og 247 sammen, men fra 6. juni 1818 ble bygselsseddelen på lnr. 246 overført til Peder Johnsen. Peder f. 1783, var gift med Gunnild Olsdatter f. 1790 fra Gressvik i Tysfjord. I Botn fikk de barna; Amund f. 1815, Karen f. 1816, Brynhild Marie f. 1823, og Niels f. 1824.
I forbindelse med matrikkel-arbeidet i Tysfjord i 1820 ble det utarbeidet en forhandlingsprotokoll, hvor gårdenes tilstand og beskaffenheter ble beskrevet. Her kan vi lese at matr.nr. 149 Botn, som fremdeles var taksert til 1 ½ våg, besto av statlig og privateid eiendom. Gården hadde tre oppsittere som til sammen sørget for å så ½ tønne rug og 4 tønner bygg, som hver ga 3 fold. Dette til tross for at jordsmonnet var tørt og dårlig egnet til korndyrking. Husdyrholdet var blant de høyeste i fjorden, hvor de tre brukerne til sammen holdt 3 hester, 8 kyr, 2 kalver og 36 småfe. Dette kom blant annet av at havnegangen var god. Skogen sørget også for tilstrekkelig med brensel og tømmer til husreparasjoner. Da det også ble kokt ½ tønne multegrøt til salg hver høst ble Botn gitt proporsjonstallet 13. Dette var å regne for gjennomsnittlig blant Tysfjord-gårdene.
Deling
I løpet av 1800-tallet ble disse bruka skilt ut med egne bruksnummer:
- Store Botn (bnr. 1)
- Store Botn (bnr. 2)
- Store Botn (bnr. 3)
- Store Botn (bnr. 4)
- Store Botn (bnr. 5)
- Botnøya (bnr. 6)
- Store Botn (bnr. 7)
- Store Botn (bnr. 8)
Bnr. 9 Nybø ble skilt ut fra bnr. 3, med 0,65 mark i skyld, 14. september 1893. Gården var eid og drevet av Søren Kristoffersen. Etter hans og konas bortgang ble skjøtet overdratt til sønnen Kristoffer Sørensen. Siden 1974 har Roald, Søren, Ragnar, Ingvald, og Synnøve Sørensen, og Erna Andersen vært eiere av det 0,65 mark store bruket i Botn.
Bnr. 10 Skogly ble skilt ut fra bnr. 6, med 0,03 mark i skyld, i 1910. Samme år solgte Peder Magnus Johansen eiendommen til Levion K. Karlsen for 200,- kr, som i 2009 fremdeles sto oppført som eier i matrikkelen.
Fram mot 1950 ble det skilt ut hele 13 nye eiendommer i Botn, noe som brakte det totale antallet bruk til 23. Utviklinga mot et tettsted stoppet deretter totalt opp. Først på 1970- og 1980-tallet ble det etablert nye eiendommer på gården, totalt 22. I 1995 ble bnr. 46 skilt ut fra bnr. 1 som foreløpig siste eiendom.
Fotnoter
|
Store Botn (Hamarøy gnr. 268) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen |