Orm Øysteinsson (1315–1358)
Orm Øysteinsson (født antatt i 1315, død 1358/1360) var ridder, riksråd og drottsete. Hans liv og virke er nær knyttet til kong Magnus VII Eriksson.
Fra 1347 var han en av kongens aller mest betrodde menn, og fra 1350 som drottsete. Fram til rundt 1358, også etter at Håkon VI Magnusson i 1355 hadde overtatt som konge i Norge, styrte han landet i kong Magnus’ navn, men våren 1358 ble han fengslet og henrettet uten lov og dom.
Bakgrunn
Orm Øysteinsson var fra Båhuslen, og hans setegård var Berg i Forsøla (Forshälla) sogn ved det senere Oddevall (Uddevalla). Han var sønn av Øystein på Berg og Ragna(?) (nevnt 1322).
Han var gift med Botild og hadde sønnen Øystein. Han ble gift før 1366 og ble fengslet samtidig med farens fall.
Virke
I kildene opptrer han for første gang i 1340, trolig som sysselmann i Ranrike. I 1347 var han som riksråd med på å underkjenne Havtoressønnenes krav på Borgarsyssel. I juli samme år medbeseglet han kong Magnus’ og dronning Blancas norske testament, og som utpekte ham til en av eksekutorene. I februar 1348 var han ridder og med på å dømme byfolk og bønder på Hedmarken og Romerike til å betale kongelige skatter etter «forngild» (gammel) takst.
Sommeren 1350 ble han utnevnt til drottsete, dette kan ha skjedd for å styrke riksstyret etter svartedauden, og kong Magnus ville ha sin oppmerksomhet på Sverige. Dette fordi den avtale riksdelingen i Norge med sønnen Håkon i 1355 nærmet seg. Dette valget av Orm som landets fremste embetsmann kan både være fordi han var kongenyndlig blant stormennene og at konge så seg tjent med en drottsete fra Båhuslen hvor kongen selv hadde sin prefererte norske residens på Bohus festning.
Som drottsete utstedte han kongebrev fra Tunsberg i 1350 og i 1352/1353, Nidaros i 1353, Bergen i 1354 og Oslo i 1355. Det ser ut til at han brukte egne båhuslenske skrivere framfor skrivere fra kanselliet i Oslo. Etter riksdelingen august 1355 fortsatte Orm som drottsete i Magnus’ norske riksdel, i hovedsak omkring Oslofjorden med administrativt sentrum på Tunsberghus. Siste sikre kilde om hans virke som drottsete er desember 1356, men det er usikkert om han satt i embetet helt fram til sitt fall eller om han gikk av ved årsskiftet 1356/1357.
I 1357 var han og Jon Havtoresson de norske som på kong Magnus’ side medbeseglet voldgiftsbrevet for hertug Albrekt II av Mecklenburg og grev Adolf av Holstein under tronstriden mellom Magnus og sønnen Erik XII Magnusson i Sverige. Magnus måtte da dele riket med sønnen, som imidlertid døde to år senere.
Henrettet
Han skal ha blitt henrettet etter ordre fra både kong Håkon og kong Magnus. Det er sannsynlig at dette skjedde i 1858, men han også ha hendt i 1360. Det er ikke kjent var som egentlog lå til grunn for hans fall og skjebne, men det kan ha vært beskyldninger om økonomiske misligheter som drottsete og politisk illojalitet under striden i Sverige.
Hans eiendomer, hovedsakelig i Bohuslen, falt da tilbake til kronen. Han hadde forvaltet tienden til to kirker i Ranrike og hele 32 kirker i Elvesyssel. Sistnevnte skyldtes trolig at han som drottsete, i likhet med kongene Magnus og Håkon, tok kirkenes tiende som lån under kriseårene etter 1350.