lokalhistoriewiki.no

Bekkelaget (Oslo)

Bekkelaget er et strøk i bydel Nordstrand i Oslo. Det kan defineres som den benefiserte gård og fiskested Bekkelaget eller Bæckelauget som i år 1730 ble arrondert. Bekkelaget skolekrets ble opprettet i 1858, og siden 1913 finnes det også en soknegrense for Bekkelaget menighet. Villastrøket oppover mot Bekkelagshøgda oppsto etter at Bekkelaget stasjon på Østfoldbanen ble åpna i 1879.

Parti fra Dalheimveien med Paddehavet til venstre.
Foto: Leif-Harald Ruud (2021).
Bekkelaget kirke fra 1923.
Kart fra 1894 over Bekkelaget. Fra Statens kartverk.

Navnet

Stedsnavnet Bekkelaget er gjennom tidene blitt skrevet på flere måter. I biskop Eysteins Røde bok kalles det Beckelaghen,[1], men dette er i en tilføyelse fra senere tid, ut fra språkformen å dømme fra 1600-tallet. På 1600- og 1700-tallet skrives det også Bæckelauget eller Beckelauged, og i folkefortellingen fra året 1664 finnes navneforvanskningen Bexvig.

Det er enighet mellom Oluf Rygh og Gustav Indrebø om at -lag betyr 'fiskested'.[2] Verken Rygh eller Indrebø nevner førsteleddet, høyst sannsynlig fordi begge mente at bekke- rett og slett betyr 'bekk' - hadde de ment noe annet kunne vi forvente at det sto en annen teori, eller at det sto noe om usikkert opphav, slik vi finner det andre steder i deres verk.

Det finnes en alternativ teori, nemlig at det opprinnelig var Bakkelaget. I den forbindelse nevnes en «Kjell på Bakken».[3] Vi finner Kjell i Oslo domkapitels protokoller. I en innføring fra 1613 står følgende: «Dominica post Trinitatis [1613] bleff Beckelagenn bevilgett Kield paa Baggenn, att handt der aff aarligenn skulle giffue ij daler, dogh capittell sigh forbehollenn fiskerett».[4] Oversatt til moderne språk betyr dette at den 6. juni 1613 fikk Kjell på Bakken mot en årlig avgift på 2 daler bruke en plass på Bekkelaget, men domkapitlet forbeholdt seg retten til å fiske der. Kjell er nevnt igjen i 1616: «Denne dag gaffue vi v. her stattholler til kiende om den platz ved Beckelaugitt, huilchen capitel haffuer vnt Kiell paa Backen at rydde paa, ephterdj det kommer capitel till, som aff baade ødegaarder, oc øer omkring liggende, saauellsom den forseglede jordebok er at forfare, oc huorlunde han forgangen sommer derfore er bleffeun tribulerit, fengslet oc plutzlige affuist aff de dannemend borgemester oc raad, dog ephter en part aff borgeschabit (som slippe deris heste, fæ oc suin der vd og icke paa deris rette nymarck) deris beretning. Statholleren bad vi schulle vere for Kiels himmell, indtill ved loulige proceß beuisis at det hører byen til.»[5] Kort oppsummert hadde Kjell blitt stilt for retten, fenglsa og kasta ut av borgermesteren og byens råd, etter at noen fra borgerskapet hadde latt sine dyr beite på hans mark. Stattholderen mente at Kjells hjemmel måtte respekteres inntil det var avgjort om eiendommen var del av bymarka eller ikke. Vi ser altså at Kjell må være en virkelig person, og at plassen han bodde på omtales som Baggen eller Backen. Samtidig er stedsnavnet begge steder oppgitt med becke-. Det virker altså ikke som om man i 1613 og 1616 har sett noen direkte sammenheng mellom plassnavnet Bakken og områdenavnet Bekkelaget - i så fall kunne vi forventet noe slikt som Backelagenn og Backelaugitt i stedet.

Bakken er et svært vanlig plass- og bruksnavn, ofte i kombinasjon med annet navn. Vi kan derfor på ingen måte utelukke at det var en plass på Bekkelaget som het Bakken, uten at det ene navnet kommer av det andre. Det finnes ikke noen fasit for tyding av dette stedsnavnet, men vi kan ut fra det ovenstående konstatere følgende:

  • De eldste formene har alle bekke-, becke- eller bæcke-, hvilket trekker i retning av 'bekk', og da trolig den bekken som ble lagt i rør før 1932.[6]
  • Kilden som nevner Kjell på Bakken ser ikke ut til å knytte stedsnavnet til plassnavnet, men bruker Baggenn/Beckelagenn og Backen/Beckelaugitt.

'Bekk' framstår da som den mest plausible forklaringa, uten at vi med sikkerhet kan utelukke 'bakken' som navneopphav.

De første opplysninger om Bekkelaget

Helleristningene ved Sjømannsskolen og enkelte funn av stenøkser litt nord for Bekkelaget og på Ulvøya tyder på at det allerede i steinalderen har ferdes og kanskje bodd folk på eller i nærheten av Bekkelaget. Strandlinjen gikk jo den gang mye høyere enn i dag, og det meste av Bekkelaget sto under vann. Første gang navnet Bekkelaget dukker opp i historien er i et gavebrev fra år 1352 der Haakon V’s datter hertuginnen Ingebjørg skjenker blant annet Bekkelagets fiskeri til Mariaklosteret på Hovedøen. Senere har Bekkelaget tilhørt St. Halvardkirken og Mariakirken. Etter reformasjonen finner vi i Christiania Bispearkiva Landsskylds Regnskapsbok for årene 1700 – 1717 at Beckelauged tilhører Christiania Katedralskole, og at inntektene hvert annet år går til ”Rectore og Lektore”. Ifølge advokat Torkildsen i ”Bekkelagets vel gjennom 60 år” tilhørte Bekkelaget Oslo Domkapitel til året 1840. Da ble det solgt til privat eie. Vi vet svært lite om befolkningen på Bekkelaget før det 17. århundre. Men at det tidlig har bodd folk her er sikkert og disse har vært fiskere.

Bekkelaget blir gård

Av Oslo Domkapitels Forhandlingsprotokoll og Kopibok ser vi at Kield på Bakken i år 1613 fikk lov til å rydde seg en plass på Bekkelaget.[7] Men han fikk ikke fiskeretten. Den beholdt kapitelet selv. Hvor plassen til Kield lå, vet vi ikke. Det er sannsynlig at den lå i nærheten av Bekkelagsbukta, for det var lunt der, det var vann, og det var rik anledning til jordbruk oppover i dalsøkket, dessuten er det like ved de viktigste fiskeplassene. I mantallet fra år 1664 over alle av mannkjønn over 12 år, finner vi at det var 2 menn på Bekkelaget, Peder og husmannen Bent. Av dette kan vi slutte at Bekkelaget ble drevet som gårdsbruk ved siden av fisket. Peder har antagelig vært bygsler og Bent husmannen hans og lettfisker.

Den første kjente bygsler

Den første kjente bygsleren vi med sikkerhet kjenner navnet på er Ole Gregersen. Han var sønn på Nedre Hellerud og overtok bygselen etter den forrige bygsleren i år 1730. Han kjøpte husene og redskapen av arvingene. Samtidig med at han overtok bygselen ble eiendommen arrondert, og gården fikk de grensene den hadde helt til utparselleringen. Husene til Ole Gregersen vet vi med sikkerhet sto innerst i Bekkelagsbukten, og han drev både jordbruk og fiske. Ole døde i 1740, og kort tid etter giftet hans enke, Kari Clausdatter, seg med Svend Halvorson som døde i år 1751, og deretter drev Kari det selv helt til år 1755 da hun døde. Hun hadde da bodd på Bekkelaget i 25 år og ble derfor ofte kalt Kari Bekkelaget. Av skiftet etter henne ser vi at huset hennes besto av storstue, dagligstue og kjøkken. Av uthus hadde hun en bod for fiskeredskap, en nordre og en søndre låve, stall og fjøs. Kreaturet omfattet en hest, fem kuer, seks sauer, to svin, og fiskeredskapen omfattet to nøter og hun hadde to båter. Etter Karis død overtok Johan Nicolai Laake bygselen og kjøpte husene. Han var opprinnelig skinnbereder i Christiania før han som 67-åring overtok bygselen av Bekkelaget. Han har antagelig hatt en del penger, for han bygget et tilbygg til huset med kjeller og loft. Derimot har han neppe drevet gården eller fisket noe særlig effektivt, for husdyrbestanden var gått ned, og fiskeredskapen var helt forfallen ved hans død i 1768.

Bekkelagsslektens stamfar

I år 1767 giftet en av Laakes døtre, Margrethe, seg med Syver Christiansen, og han blir regnet som Bekkelagsslektens stamfar. Det bor enda mange familier på eller ved Bekkelaget som kan føre sine aner tilbake til Syver. Denne Syver må ha vært en interessant person og en stor personlighet. Et gammelt familiesagn forteller at Syver var sønn av en polsk adelsmann, Mustigcheit, som i midten av det 17. århundre skulle ha kommet hit opp fra Polen og slått seg ned på Bekkelaget hvor han drev jordbruk. Sagnet forteller også at Syver var en kraftig og eventyrlysten kar. I 18 års alderen skal han ha rømt hjemmefra fordi han hadde slått i hjel en av gårdsguttene. Gutten kom seg riktignok igjen, men det visste ikke Syver. Han dro til sjøs, slo seg opp til kaperkaptein og kom først hjem i 50 års alderen som en meget rik mann. Hvor meget sant det er i dette familiesagnet vet vi ikke. Men vi vet at Syver Christiansen antagelig må ha vært fra Hobøl, for da han skulle gifte seg med Margrethe, viste han fram en attest fra presten der om at han var ungkar. De veldige rikdommene til Syver er nok også svært overdrevet. Men han må ha vært en holden mann da han kom til Bekkelaget, for han bygget på huset, byttet ut og kompletterte de gamle fiskeredskapene etter Laake, og fikk drevet gården opp så den ble større enn da Laake overtok. Sikkert er det også at han var til sjøs en tid. Dette ser vi av Claus Pavels dagbok. Claus Pavels var slottsprest på Akershus og sogneprest i Aker på Syvers tid, Og han forteller i sin dagbok at hans hovedforretning den 18. januar 1813 var: ”en Tour til Bækkelauget, som jeg gjør en gang hver vinter over isen for at berette min kjære nu 96 aarige Sivert. Til sit 50. Aar sværmede han som Sjømand i alle Verdensdele, udholdt Strabadser og har vel heller ikke med den Styrke og det Temperament der maa forudsettes hos ham sparet sig i andre Maader. 51 Aar gammel giftede han sig med en ung Pige og har avlet 19 Børn med hende, sidste gang Tvillinger, i sit 74. Aar, og lever endnu med taalelig god Helbred. Det bedste er, at han tillige er en hæderlig Mand, hvis Aasyn byder Ærbødighed og hvis Adferd ikke svækker den.”

Syver må dessuten ha vært intellektuellt interessert, for han hadde 12 bøker da han døde, og det mer intellektuelle borgerskap i Christiania hørte til hans nærmeste venner. Da Ljarbroschausseen ble anlagt år 1850, kom Bekkelaget i skuddet. Før hadde adkomsten til byen vært vanskelig. Det hadde vært å reise med båt om sommeren og gå over isen om vinteren.

Det fortelles at Karl den 12. under sitt angrep på Norge i år 1716, marsjerte med sin hær innover Bunnefjorden. Da han passerte gjennom Ormsundet satt en av døtrene på Grønsund og spiste grøt. Da hun plutselig fikk se svenskene rykke fram, ble hun så forskrekket at hun i stedet for å føre skjeen med grøt til munnen, slapp den varme grøten innenfor kjolen og nedover brystet. Hun brant seg, og begynte å gni seg på brystet mens hun drakk melk for å slukke denne brannen. Så opphisset var hun at hun ikke merket at grøten var kommet utenfor og ikke inni munnen.

Nå begynte flere av borgerne i byen å se seg om etter sommersteder på Bekkelaget, og i løpet av 1850-årene ble de fleste av eiendommene her utskilt. På grunnlag av de opprinnelige utparselleringer er Store Bekkelaget etter hvert blitt delt opp i ca. 400 bruksnummer. Tomten med de gamle husene på Bækkelauget ble i år 1886 overdratt til Christian Berntsens yngste sønn, Syver Syversen, som i år 1895 solgte den til Stampe. Han begynte ”Bækkelaget Kul- og Vedforretning” der, og de gamle husene ble snart revet. Da Aker kommune i år 1917 kjøpte forretningen, fulgte tomten med. I tyveårene ble stranden bortleid til Bekkelagets Vel til båthavn som fremdeles drives der.

Etter reformasjonen lå Bekkelaget under Aker kirke, men for bekkelagsboerne var det tungvint å dra så langt for å komme til kirken da de først måtte reise med båt og så gå gjennom byen. Derfor benyttet de for det meste slottskirken på Akershus både når det gjaldt vanlig kirkegang, barnedåp, konfirmasjon og vielse.

Kilder og litteratur

Else-Christine Martol som tok eksamen artium ved Holtet høyere skole I 1963 valgte som særoppgave i historie å skrive om Bekkelaget gjennom tidene. Den er gjengitt i Nordstrands Blad i februar 1964, og ble utgangspunkt for denne artikkelen. I sin opprinnelige form kan den leses på Kjeldearkiv:Bekkelaget gjennom tidene.

Referanser

  1. ↑ Biskop Eysteins jordebok: 595.
  2. ↑ Bækkelaget lille i Norske Gaardnavne, b. 2 s. 115 samt Indrebø 1929: 11.
  3. ↑ Jf. Hva betyr navnet Bekkelaget på Digitalarkivets forum; jf. Kjeldearkiv:Bekkelaget gjennom tidene.
  4. ↑ Kolsrud 1914: 98.
  5. ↑ Kolsrud 1949: 165.
  6. ↑ [Jf. Kjeldearkiv:Selskabet til Bækkelagets Vels første 40 år: «Den stinkernde bekk ved Bekkelaget som nu er lukket.»
  7. ↑ Kolsrud 1914: 98.

Se også

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Bekkelaget_(Oslo)&oldid=2021171»