Kjeldearkiv:Bekkelaget gjennom tidene

Bekkelaget gjennom tidene

Den polske adelsmann, Mustigcheit, kom i følge sagnet midt på 1600-tallet til Norge og slo seg ned på Bekkelaget hvor han drev jordbruk. Hans sønn Syver blir regnet som bekkelagslektens stamfar.

Else-Christiane Martol som tok eksamen artium ved Holtet høyere skole i 1963 valgte som særoppgave i historie å skrive om Bekkelaget gjennom tidene, Den var gjengitt i Nordstrands Blad i februar 1964. Her følger mer av skolejentas meget omfattende tekst:

Med Bekkelaget forstår jeg i denne forbindelse den beneficerte gård og fiskested Bekkelaget eller Bæckelauget som i år 1730 ble arrondert. Stedsnavnet Bekkelaget er gjennom tidene blitt skrevet på flere måter. I biskop Eysteins ”Røde bog” kalles det Beckelaahen, i det 17. og 18. århundre skrives det Bæckelauget eller Beckelauged, og i folkefortellingen fra året 1664 finnes navneforvanskningen Bexvig. I dag skrives det Bekkelaget, i daglig tale oftest som Nedre Bekkelaget, idet Bekkelaget menighet omfatter et langt større område enn den opprinnelige gården Bekkelaget. Navnet er sammensatt av de to ordene bekk og lag. Lag betyr fiskested, og navnet betyr derfor ”fiskestedet ved bekkene”. Ifølge Aker Pantebok nr. 1 ble Bekkelaget arrondert i år 1730.

De første opplysninger om Bekkelaget

Helleristningene ved Sjømannsskolen og enkelte funn av stenøkser litt nord for Bekkelaget og på Ulvøya tyder på at det allerede i steinalderen har ferdes og kanskje bodd folk på eller i nærheten av Bekkelaget. Men dette vet vi ikke noe om. Strandlinjen gikk jo den gang mye høyere enn i dag, og det meste av Bekkelaget sto under vann. Første gang navnet Bekkelaget dukker opp i historien er i et gavebrev fra år 1352 der Haakon den V’s datter hertuginnen Ingebjørg skjenker blant annet Bekkelagets fiskeri til Mariaklosteret på Hovedøen. I biskop Eysteins ”Røde bog” fra ca. 1400 tallet står det: ”Øer som kommer Marie Kyrckis commune tiill, the øer som kommer prosteriidt tiill. Tiill communet och canickerne kommer thesse effterskreffne. Suers Øen, Thestholmyn, Ulfføen, Malmøen, Malmøkalffuen, Skjellholmerne, Ormsund, mett øen kommer canickerne tiill uti domkirken, som bytt war fra Marie Kirkis commune tiill Beckelaghen som breff er fore.” Bekkelaget har altså tilhørt Mariaklosteret på Hovedøen, Domkirken eller St.Halvardkirken og Mariakirken. Etter reformasjonen finner vi i Christiania Bispearkiva Landsskylds Regnskapsbok for årene 1700 – 1717 at Beckelauged tilhører Christiania Katedralskole, og at inntektene hvert annet år går til ”Rectore og Lektore”. Ifølge advokat Torkildsen i ”Bekkelagets vel gjennom 60 år” tilhørte Bekkelaget Oslo Domkapitel til året 1840. Da ble det solgt til privat eie. Vi vet svært lite om befolkningen på Bekkelaget før det 17. århundre. Men at det tidlig har bodd folk her er sikkert og disse har vært fiskere.

Bekkelaget blir gård

Av Oslo Domkapitels Forhandlingsprotokoll og Kopibok ser vi at Kield på Bakken i år 1513 fikk lov til å rydde seg en plass på Bekkelaget. Men han fikk ikke fiskeretten. Den beholdt kapitelet selv. Hvor plassen til Kield lå, vet vi ikke. Det er sannsynlig at den lå i nærheten av Bekkelagsbukta, for det var lunt der, det var vann, og det var rik anledning til jordbruk oppover i dalsøkket derfra. I mantallet av år 1664 over alle av mannkjønn over 12 år, finner vi at det var 2 menn på Bekkelaget, Peder og husmannen Bent. Av dette kan vi slutte at Bekkelaget ble drevet som gårdsbruk ved siden av fisket. Peder har antagelig vært bygsler og Bent husmannen hans og lettfisker.

Den første kjente bebyggelse

Den første kjente bygsleren vi med sikkerhet kjenner navnet på er Ole Gregersen. Han var sønn på Nedre Hellerud og overtok bygselen etter den forrige bygsleren i år 1730. Han kjøpte husene og redskapen av arvingene etter takst for 134 riksdaler. Samtidig med at han overtok bygselen ble eiendommen arrondert, og gården fikk de grensene den hadde helt til utparselleringen. Husene til Ole Gregersen vet vi med sikkerhet sto innerst i Bekkelagsbukten, og han drev både jordbruk og fiske. Ole døde i 1740, og kort tid etter giftet hans enke, Kari Clausdatter, seg med Svend Halvorson som var nest eldste sønn på gården Hokringle i Nannestad. Han overtok bygselen og kjøpte den delen av husene, som Oles bror hadde arvet. For å få penger til dette måtte han låne av Ole Augustiniussen, Kastellet, og måtte derfor pantsette både hus og løsøre med unntagelse av husmannstuen og ”låven som står for seg selv på engen”. Det er derfor nærliggende å tro at denne husmannstuen og låven er identisk med de bygninger som ble bebodd av husmannen Bent omkring år 1664, eller at de i hvert fall sto på samme plassen, på Skakkeberget, hvor det sto en gammel låve helt til omkring år 1900. Dette sted er blitt kalt ”Låven” helt opp til våre dager. Svend drev også stedet bare i ca. 10 år. Han døde i år 1751, og deretter drev Kari det selv helt til år 1755 da hun døde. Hun hadde da bodd på Bekkelaget i 25 år og ble derfor ofte kalt Kari Bekkelaget. Av skiftet etter henne ser vi at huset hennes besto av storstue, dagligstue og kjøkken. Av uthus hadde hun en bod for fiskeredskap, en nordre og en søndre låve, stall og fjøs. Kreaturet omfattet en hest, fem kuer, seks sauer, to svin, og fiskeredskapen omfattet to nøter( en på 100 favner og en mindre) og to båter. Etter Karis død overtok Johan Nicolai Laake bygselen og kjøpte husene. Han var opprinnelig skinnbereder i Christiania før han som 67-åring overtok bygselen av Bekkelaget. Han har antagelig hatt en del penger, for han bygget et tilbygg til huset med kjeller og loft. Derimot har han neppe drevet gården eller fisket noe særlig effektivt, for husdyrbestanden var gått ned, og fiskeredskapen var helt forfallen ved hans død i 1768.

Bekkelagsslektens stamfar

I år 1767 gifte en av Laakes døtre, Margrethe, seg med Syver Christiansen, og han blir regnet som Bekkelagsslektens stamfar. Det bor enda ti – tolv familier på eller ved Bekkelaget som kan føre sine aner tilbake til Syver. For øvrig finner vi slekter spredt spesielt på begge sider av Oslofjorden fra Fredrikstad på den ene siden til Tvedestrand på den andre. Denne Syver må ha vært en interessant person og en stor personlighet. Et gammelt familiesagn forteller at Syver var sønn av en polsk adelsmann, Mustigcheit, som i midten av det 17. århundre skulle ha kommet hit opp fra Polen og slått seg ned på Bekkelaget hvor han drev jordbruk. Sagnet forteller også at Syver var en kraftig og eventyrlysten kar. I 18 års alderen skal han ha rømt hjemmefra fordi han hadde slått i hjel en av gårdsguttene. Gutten kom seg riktignok igjen, men det visste ikke Syver. Han dro til sjøs, slo seg opp til kaperkaptein og kom først hjem i 50 års alderen som en meget rik mann. Hvor meget sant det er i dette familiesagnet vet vi ikke. Men vi vet at Syver Christiansen antagelig må ha vært fra Hobøl, for da han skulle gifte seg med Margrethe, viste han fram en attest fra presten der om at han var ungkar. Det er mulig at han var en uekte sønn av skomakermester Christian Mustigcheit i Christiania, for navnet Mustigcheit dukker opp i familien ganske snart etter. De veldige rikdommene til Syver er nok også svært overdrevet. Men han må ha vært en holden mann da han kom til Bekkelaget, for han bygget på huset, byttet ut og kompletterte de gamle fiskeredskapene etter Laake, og fikk drevet gården opp så den ble større enn da Laake overtok. Sikkert er det også at han var til sjøs en tid. Dette ser vi av Claus Pavels dagbok. Claus Pavels var slottsprest på Akershus og sogneprest i Aker på Syvers tid, Og han forteller at hans hovedforretning den 18. januar 1813 var:

Sogneprest Claus Pavels dagbok

”en Tour til Bækkelauget, som jeg gjør en gang hver vinter over isen for at berette min kjære nu 96 aarige Sivert. Til sit 50. Aar sværmede han som Sjømand i alle Verdensdele, udholdt Strabadser og har vel heller ikke med den Styrke og det Temperament der maa forudsettes hos ham sparet sig i andre Maader. 51 Aar gammel giftede han sig med en ung Pige og har avlet 19 Børn med hende, sidste gang Tvillinger, i sit 74. Aar, og lever endnu med taalelig god Helbred. Det bedste er, at han tillige er en hæderlig Mand, hvis Aasyn byder Ærbødighed og hvis Adferd ikke svækker den.” Syver må dessuten ha vært intellektuellt interessert, for han hadde 12 bøker da han døde, og det mer intellektuelle borgerskap i Christiania hørte til hans nærmeste venner. Da Ljarbroschausseen ble anlagt år 1850, kom Bekkelaget i skuddet. Før hadde adkomsten til byen vært vanskelig. Det hadde vært å reise med båt om sommeren og gå over isen om vinteren. Det fortelles at Karl den 12. under sitt angrep på Norge i år 1716, marsjerte med sin hær innover Bunnefjorden. Da han passerte gjennom Ormsundet satt en av døtrene på Grønsund og spiste grøt. Da hun plutselig fikk se svenskene rykke fram, ble hun så forskrekket at hun i stedet for å føre skjeen med grøt til munnen, slapp den varme grøten innenfor kjolen og nedover brystet. Hun brant seg, og begynte å gni seg på brystet mens hun drakk melk for å slukke denne brannen. Så opphisset var hun at hun ikke merket at grøten var kommet utenfor og ikke inni munnen.

Sommersted på Bekkelaget

Nå begynte flere av borgerne i byen å se seg om etter sommersteder på Bekkelaget, og i løpet av 1850-årene ble de fleste av eiendommene her utskilt. På grunnlag av de opprinnelige utparselleringer er Store Bekkelaget etter hvert blitt delt opp i ca. 400 bruksnummer. Tomten med de gamle husene på Bækkelauget ble i år 1886 overdratt til Christian Berntsens yngste sønn, Syver Syversen, som i år 1895 solgte den til Stampe. Han begynte ”Bækkelaget Kul- og Vedforretning” der, og de gamle husene ble snart revet. Da Aker kommune i år 1917 kjøpte forretningen, fulgte tomten med. I tyveårene ble stranden bortleid til Bekkelagets Vel til båthavn som fremdeles drives der. Etter reformasjonen lå Bekkelaget under Aker kirke, men for bekkelagsboerne var det tungvint å dra så langt for å komme til kirken da de først måtte reise med båt og så gå gjennom byen. Derfor benyttet de for det meste slottskirken på Akershus både når det gjaldt vanlig kirkegang, barnedåp, konfirmasjon og vielse.

Utviklingen på Bekkelaget har hittil gått sakte og jevnt, og det har vært få store forandringer, men nå ser det ut til at storbyen vil strekke sine armer ut efter Bekkelaget også. Oslo kommune har anlagt et stort renseanlegg for kloakk her, og det er planer om større havneanlegg. Det er derfor stor spenning blant beboerne om hvordan den videre utviklingen vil bli. Vil Bekkelaget bli helt slukt av storbyen, eller vil det få beholde litt av sitt gamle preg?

Kilder

• Pedersen, Gunnar: Aktuell historie II : Nordstrand og Østensjø før og nå. 2009. 152 s. Utg. Frie Fuglers forlag. ISBN 978-82-995415-4-1. S. 52: Bekkelaget gjennom tidene

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 138 den 14.04.2006. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.