Beleiringen av Fredriksten 1718
Bakgrunn
Etter det mislykkede angrepet på Norge i 1716 trakk Karl XII seg tilbake til Sverige, men han hadde ikke gitt opp tanken på å erobre Norge. I 1718 var han klar for et nytt angrep, men han hadde lært mye av angrepet i 1716. Felttoget i 1718 var derfor vesentlig bedre planlagt. Denne gang skulle det angripes med en betydelig større styrke, og forsyningsapparatet skulle bygges opp fra bunnen. Utover høsten 1718 kom det stadig meldinger om at svenskene forberedte et nytt felttog, og i begynnelsen av september kom det melding om at svenskene hadde rykket inn i Trøndelag.
Styrkene
Den svenske angrepsstyrken mot Østlandet besto av ca 13 300 kavalerister med 11 500 hester, 20 700 infanterister og 630 artillerister, til sammen nærmere 35 000 mann. De ble samlet i to større korps, ett ved Vestra Ed i Dalsland og ett ved Strømstad i nordre Bohuslän, i tillegg var det samlet en mindre gruppe på ca 5000 mann ved Eda skanse i Värmland. De norske styrkene i Sør-Norge var delt i to korps, hver på ca 5000 mann. Det ene av disse lå stasjonert i søndre del av Østfold. På Fredriksten festning var det ca 1380 stridende soldater, både norske og danske. Av disse var 200 på Overberget, 30 på hver av Stortårnet og Gyldenløve fort, og 300 mann lå i Borgerskansen. Festningen var i god stand og hadde tilstrekkelig med forsyninger for en langvarig beleiring. Kommandant var oberst Landsberg, som hadde sloss mot Karl XII under angrepet mot Borgerskansen i 1716.
Angrepet
Opprinnelig hadde Karl XII tenkt seg et hovedangrep over Svinesund, men der var det norske forsvaret så sterkt at han fant dette for risikabelt. Isteden gikk hovedstyrken inn over Enningdalen. Den 8. november krysset de grensen, og ti dager senere var Fredriksten omringet. De norske avdelingene ved Svinesund trakk tilbake, og svenske avdelinger kunne etter hvert også gå over der. De norske styrkene trakk tilbake vest for Glomma, og etter kort tid var hele området øst for Glomma så langt nord som til Fetsund og Blaker skanse besatt av svenskene. Kong Karl hadde lært at han ikke kunne gå forbi festningene uten å sikre seg disse, derfor måtte Fredriksten og Fredrikstad tas før angrepet kunne fortsette videre mot Christiania (Oslo). Han hadde også lært at Fredriksten ikke kunne tas ved overrumpling. Denne gang hadde han med seg tungt skyts som kunne skyte i stykker festningsmurene, og angrepet skulle gjennomføres etter læreboka. Først måtte de fremskutte forsvarsverkene inntas, slik at løpegraver kunne graves frem til stormavstand. Deretter måtte det skytes bresjer i hovedfestningen slik at denne kunne stormes. Alt dette krevde tid og mannskaper. Planen var å sette av en tilstrekkelig styrke til å ta Fredriksten, en tilsvarende styrke mot Fredrikstad og deretter rykke nordover med hovedstyrken. Etter kampene på Iddefjorden sommeren 1718 hadde svenskene kontroll over fjorden og kunne bruke denne til å transportere frem det tunge artilleriet. Dette ble tatt i land ved Furevarp og med mye slit dradd opp på Stutekollen øst for Fredriksten. Den 6. desember startet beskytningen av Gyldenløve fort, og den 8. desember var det skutt i stykker. Fortet hadde en besetning på bare 20 mann, og etter at det var skutt bresjer i murene stormet 200 svenske grenaderer fortet. Det fortelles at kongen var selv nummer to i rekken opp stormstigene. Etter at Gyldenløve var falt startet svenskene å grave løpegraver mot hovedfestningen, strengt etter reglene for hvordan en festning skal erobres. Hver natt kom løpegravene nærmere festningen, og hver natt ble mange svensker drept eller såret av den norske beskytningen. Samtidig beskjøt de svenske kanonene festningen så godt de kunne.
Kongens død
- Utdypende artikkel: Karl XIIs død
Den 11. desember om kvelden var kongen selv fremme i løpegravene for å se til arbeidet, og for å se etter tegn på motangrep fra festningen. Han hadde løftet seg opp og lå med overkroppen over skansekurvene, da han mellom klokken 9 og 10 om kvelden plutselig sank sammen, skutt tvers gjennom hodet, og var død.
Prins Fredrik av Hessen , som var øverstkommanderende for hæren, bestemte straks at felttoget skulle avsluttes, og allerede et par dager senere var svenskene ute av landet. På festningen var 9 mann drept, 10 mann såret og 22 døde av sykdom. Svenskenes tap er anslått til 800 – 900 mann.
Etter ganske kort tid startet det å gå rykter om at kongen var myrdet av en av sine egne, og ikke hadde dødd av en norsk kule. Denne diskusjonen har fortsatt helt frem til våre dager, og det er trolig ingen som noen gang vil finne et endelig resultat på denne diskusjonen. Når vi tenker på alle de farer kongen utsatte seg for, og alle de ganger han var såret i strid, er det vel ikke unaturlig å tro at hans hell til sist ville ta slutt. Men helt sikker blir vi nok aldri.
Kilder:
- C. O. Munthe: Frederikshalds og Frederiksstens historie indtil 1720, Kristiania 1906
- Alf E Bjerke: Nordens løve, Ascehoug 1996
- Kjeld Th Magnussen: Ved Karl XIIs død, Valdisholm 2007
Koordinater: 59.1194778° N 11.3968° Ø